Mandagstanker på en fredag

Jeg dør sakte. Celle etter Celle tar kvelden, oppløses og føres vekk med blodet for å bli renset ut i nyrene. Jeg dør sakte. Med en total utbyttingsfrekvens på sju år er jeg per definisjon ikke det samme mennesket som jeg var da jeg var 18. Jeg dør i dette øyeblikket, så sakte at jeg tror jeg lever, imens jeg egentlig ikke er her lengre.

Puster inn, sakte. Kjenner på impulsene som forteller meg at mellomgulvet drar seg nedover, utvider lungene og drar en blanding av hovedsakelig nitrogen helt ut i de ytterste alveolene. Kjenner blodet suse og det nye oksygenet krible i det cellene takknemlig tar det til seg og går i gang med å omdanne det til karbondioksid.

Det slår meg at O2, blir til CO2, at luften renser meg mer enn den nærer meg. Det slår meg at C’en i CO2 er bæsjen til mitokondriene mine, karbondioksidet som med dødelig sikkerhet vil forgifte meg, om det ikke skilles ut i blodet, og så i lungene, ut halsen, ut nesen, kjærtegner overleppen.

Det får meg til å tenke på reklamen som flimrer foran øynene mine på tv’n. ”Motvirker oksidering og tidlig aldring av huden.”

Oksidering, det som får jern til å ruste og vin til å bli eddik… Og meg til å bli gammel, gammel og rynkete, for tilslutt å kollapse systemet i organismen min. Det som dreper meg, sakte, er det samme som tillater meg å leve.

Som jeg nevnte er ikke lengre kroppen min den samme som den var for syv år siden. Byggesteinene den besto av da, har blitt byttet ut med nye og de gamle har med stor sikkerhet spredd seg utover, særs gjennom kloakken, men også gjennom tissestopper i skogen og fuktigheten i åndedretten min; og så spytter jeg jo av og til på veien. Kloakken har dratt ut til havet og blitt spist av fisk og andre organismer i store blå. Krypa blir så spist av større kryp, og snart sitter molekylene som var med på å styre armen min i svømmeblæren til en ål på vei til Sargassohavet.

Jeg vet at kroppen min bare er mitt skall, at bitene i skallet lever evig; danser gjennom tiden i en kontinuerlig utbytting av energi i håp om å nå en ideell form. Men mine små byggesteiner vedrører meg ikke lengre, jeg kan verken kommunisere eller gjenkjenne dem. Jeg bare vet at de er der, rundt om kring i verden.

Og de molekylene som oppgjør min organisme i øyeblikket, mon tro hvor de har ferdes før de kom til meg, før de var agurken på skiva mi, før de satt fast på fluebeina som landet på isen i øyeblikket jeg ikke fulgte med. Mon tro om de har vært innom berømtheter som Laika, Cleopatra, eller Inkapyramidene. Mon tro om de har vært i jordens indre, på havdypene eller kanskje til og med i rommet. Og om de har vært der eller der, husker de noe, har de blitt påvirket på noen måte, kunne man målt det?

Med et lite innfall av ironi lurer jeg på om tankene mine er dype, eller rett og slett banale. Og så forandrer tankerekken seg. Og jeg blir opp i spørsmålet om hva en tanke egentlig er.

Kroppen min er per definisjon evig i egenskap av byggesteinene sine, men hvor blir tankene mine av? Når jeg tenker på å leve evig er det jo helst tankene mine jeg vil beholde, men er de egentlig noe å samle på? Minnene mine, kunnskapen jeg har samlet meg opp igjennom årene, er de egentlig mer en nips og arkiver, savner jeg egentlig noe jeg egentlig aldri hadde?

Det blir abstrakt, og kanskje en tanke mer banalt. Den eneste tiden jeg er sikker på at jeg eksisterer er nå. Og hvem er ”jeg” og hva er ”nå”? Hvorfor er jeg redd for å dø? Jeg er jo ikke i stand til å fatte et egentlig konsept av hva det vil si og ikke være noe mer. Vil det være som å sovne, som å besvime? Den samme redselen som lammer meg på stupetårnet, den samme svimmelheten piner meg i det jeg prøver å sno tankene rundt betydningen av død.

Jeg har jo allerede per definisjon dødd ca 3 ganger siden jeg ble født. Snart 4 ganger har cellene i kroppen min blitt skiftet fullstendig ut. Jenta som var redd for å dø da hun var åtte er her ikke lengre, hun har blitt vasket ut av systemet, sakte men sikkert. Bare genarven er igjen tilbake og bestemmer min fortsettelige form. Og ja selvfølgelig Kjønnscellene som ligger og håper på at de skal unnslippe kroppen min og bygge sin egen organsime en gang…

Fete forviklinger…

Her om dagen gikk jeg innom en importforetning ved Brugata for å handle til middag. Jeg står og venter på at det skal bli min tur til å betale, da en litt rynkete solariumsskadd frue trenger seg inn i køen på tvers.

”Jeg skal ha sånn ’feta cheese’” Sier hun med overdreven uttalelse av ordene. Jenta bak disken ser uforstående på henne og spør hva hun mener. ”Feta cheesen, hvor står den?” prøver fruen seg igjen, nå en smule overbærende. ”FETA CHEESE” Omtrent staver hun ut imens ekspeditøren ser mer og mer frustrert ut.

I øyeblikket jeg tror wannabe sossen skal gi opp og strene videre lyser jenta opp. ”Fetaost mener du?” Fruen nikker, og snur i retninga fingeren peker. ”Du må snakke norsk.” Sier jenta oppgitt etter henne og begynner og slå inn varene mine.

Jeg sukker med et smil på leppene og lener meg mot disken. ”Du må ikke være utålmodig med henne, du vet, noen mennesker er gira på å brife med at dem kan fremmedspråk og greier.” Ekspeditøren smiler svakt tilbake, men hun ser fremdeles oppgitt ut. ”Men hun må snakke norsk.”

---
Rollene snudd mye… Det er ikke så lenge siden bestemoren min var på IKEA for første gang og møtte en indonesisk jente i kassen. Bestemoren min kommer fra et snevert religiøst miljø, men hun har likefullt mye bestemoderlig omsorg for våre nye landsmenn.

Usikker på den fremmede situasjonen lener hun seg litt over disken og sier så tydelig og sakte som hun får til uten å miste pusten midt i setningen. ”Snaaaker duuu Nooorsk.” Jenta trekker pusten og nikker ”Ja det gjør jeg.” Med en strøken osloenser bestemoren min kan se langt etter.

---
Trenger jeg si mer… vent litt

Jeg gikk langs Akerselva på søndags ettermiddag, passerte en mørkhudet mann, og vet du hva, jeg ble ikke voldtatt. Han så ikke på puppene mine en gang. Faen. All den svetten for ingen ting…

Folk jeg ikke liker i dag

etter å ha lest kronikk i aftenposten Voldtekt rammer ikke blindt, og påfølgende komentarer fra leserne, fant jeg ut at jeg ikke liker følgende komentatorer:

Lars Mæhlum
BalleBjørn
tuppedipp
patbat
StianM
Britt-Roger
G.
Jahn
Peter M
europer
ziggy
Beeblebrox
jupp
Pft
Filosofen
VidarH
realist2
Eivind Berge

Ble ellers gledelig overasket etterhvert som jeg leste kronikken. Den starter litt døllt, men tar seg opp.