rettferdighet for Obiora

Vi skal ikke være så inderlig rede til å la prinsippene fare i kampen for rettferdighet.

Gang på gang er jeg vitne til menneskers selvrettferdighet og skinnhellighet når de går til kamp mot urettferdigheter og overgrep. Det er det samme hos de rødeste radikale som hos de mest konservative blå, så snart et mål blir verdig nokk, betyr ikke midlene så mye lengre.

Her er jeg uenig.

Jeg har diskutert Obiora saken med mange, og personlig synes jeg den er vanskelig på mange måter. Etter å ha hørt manges meninger og innsikter fra saken sitter jeg igjen med en følelse av at den respektive uthengte politimann, mest sannsynligvis har et par svin på skogen. Jeg ser også at det er mange grunner til å finne Sefos etterforskning av saken kritikkverdig.

Men jeg kommer ikke forbi det faktum at nevnte politimann ble frikjent, og at det er en alvorlig krenkelse å henge ham ut slik det blir gjort.

Jeg kan gå i tusen fakkeltog for å protestere mot at etterforskningen burde foretas av folk som ikke hadde vært anklagedes kollega for bare kort tid tilbake.

Men jeg kan ikke støtte at en av de anklagede blir uthengt med fullt navn og bilde på nettet. Jeg kan ikke godta det ensporede hatet folk gir til kjenne, uten villighet til å se dimensjonene i saken. Jeg kan ikke svelge anklagene om at de som ikke er enige uten å mukke, er tilhengere av politivold.

Det er forskjell på å kjempe mot urettferdigheten, og å kjempe med den.

Selv om saken taes opp og nevnte politimann blir funnet skyldig i mord, så vil jeg likevel ikke støtte den uthengingen som har foregått. Det blir en hul seier for mitt vedkommende.