Sykdom og takknemlighet

Det er veldig lenge siden jeg har hatt noe som ligner på influensa, faktisk så lenge at jeg måtte søke på nettet for å finne ut hva som var forskjellen på ting som influensa, forkjølelse og omgangssyke før jeg innså at det er det var det jeg hadde, som om det ikke var nok at 90% av folk jeg kjenner her i England allerede hadde hatt den. Så om jeg skal bedømme situasjonen etter hvordan andre hadde det, så kan jeg se fremover mot over en uke med utmattethet, luftveisplager og dårlig/ingen matlyst.

Det begynte på lørdag med tett nese, rennede øyne og sår hals. På mandag selvmedisinerte jeg med gammel dansk (usansynelig bra mot vondt i halsen, men ikke noe jeg kommer til å fortsette med) og dro til universitetet for å planlegge utstillingen i februar. Etter fire timer med sitting og snakking var jeg helt ferdig og kvalm og ukomfortabel. Alkohol var sikkert ikke den beste løsningen, men i det minste fikk jeg unna et veldig viktig møte for den videre planleggingsprosessen. Så kan jeg ligge hjemme og småpusse på ideene i stedet for å ha dårlig samvittighet for at vi ikke hadde kommet i gang. Jeg vet, men sånn er det.

Jess sånn er det å gå på et universitet, på en linje der jeg aller helst skulle kunne vært der 24 timer hele uken om det hadde vært mulig. Jeg klør i fingrene etter å komme meg tilbake til trykkverkstedet, jeg vet akkurat hva jeg skulle gjort med akrylmalingen om jeg hadde hatt den foran meg og jeg savner medstudentene mine og lærerene.

Og jeg som akkurat hadde begynt med lange turer i parken som forberedende på jogging, jeg som hadde planlagt rudimentær styrketrening denne uken. Alt det må utsettes nå, og det er skikkelig irriterende for jeg hadde kommet så godt i gang og gud vet at jeg sliter med å komme i gang med sånne prosjekter.

Så jeg har en del ting å være selvmedlidende for i tillegg til verken og utmattelsen. Men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at dette er en mulighet til å oppleve verden på andre premisser.

Ja premissene for hvordan jeg samhandler med verden har nå for en stund (forhåpentligvis kort) blitt endret. Avstander jeg til vanlig traverserer med letthet har plutselig blitt uendelig lange ekspedisjoner gjennom utilgivelig kulde. Tanken på maten jeg vanligvis liker gjør meg utilpass i stedet for sulten. Jeg er litt paranoid nå, så helt vanlige ting ser plutselig groteske og skumle ut. Jeg sliter med å få nok surstoff når jeg puster så jeg må ofte stoppe opp og ta et magedrag med luft akkurat som om atmosfæren plutselig inneholdt mindre oksygen. Det er som om jeg er på besøk på en annen planet, en planet som ikke er helt tilpasset mine behov.

Det gjør kanskje ikke forskjell å tenke på det som en latterlig billig romreise-ferie i stedet for sykdom. Men tanken underholder meg i det minste for tiden :) Kjekt, for nå orker jeg ikke spille dataspill en gang.