Den femtiførste nyansen av grått

De siste ukene har det blitt skrevet mye om Kvinnegruppa Ottar rundt på norges blogger. Reaksjoner av diverse kvalitet på at vi demonstrerte med 50 Shades of Grey. For det meste mye klaging på at vi finnes og hvor dumme vi er.

Og det er ganske kjekt ikke?

Jeg har kost meg med lesingen. En hel skokk med kids som ikke visste at vi fantes for et par uker siden har blitt var på oss. En annen skokk med folk i varierende alder har blitt minnet på om at vi finnes. De vet at vi er sure, de vet at vi kommer med reaksjoner og de vet at vi har mot til å stå i drittstormen.

Uten aksjonene ville det nok uansett blitt skrevet om 50 Shades, men jeg tviler på at det i like stor grad ville blitt nevnt at det finnes et alternativ til å stå på graderingen fra «elsker den villt» til «synes den er dårlig skrevet», det går også an å synes at den viser et usunt forhold med grensebryting og overgrep. Og det går også an å bli så irritert på at et usunt forhold romantiseres så mye at filmen lanseres på valentinsdagen, at man går ut av huset, ned til kinoen og viser sin misnøye i offentligheten.

Det skal ikke kimses av. Tross all klagingen og irritasjonen, så skapes det et rom der det å aksjonere legitimiseres, der det å ha en kraftig, ikkevoldelig reaksjon normaliseres.

Jeg håper diverse kritikere tar seg tid til å sette seg inn i hvorfor reaksjonen kom. I Oslo ble det nesten ikke aksjon en gang fordi kvinnen som hadde tatt initiativ til den først ble hetset så mye på nettet at hun måtte slette facebookarrangementet.

Kjedelig når folk ikke klarer å se forskjell på å det å komme med en reaksjon mot en mektig franchise og det å plage enkeltpersoner som prøver å engasjere seg.

Og her, eksakt 51 nyanser av grått slik jeg ser det:

Det er bedre å ikke få pult ti ganger enn å bli voltektsmann en gang.

Jeg er så utrolig lei av å høre menn unskylde overgrepene sine med at "kvinner er så vanskelige å forstå".

Leste nettopp et debattanlegg om en trist mann som ble konfrontert etter akten med "Er du en sånn som liker å ligge med kvinner som ikke vil, du?" og så ble han veldig lei seg, for slimhinnene hennes hadde jo fortalt ham at hun ville. Kanskje han burde stoppet opp under forspillet som "tok tid" fordi dama "ikke var superinteressert" og sjekket om hun egentlig hadde lyst i det hele tatt? I stedet for å bruke "tålmodig overtalelse".

Men nei, stakkars mannen synes at kvinner er så vanskelige å forstå og derfor er han visst et uskyldig offer for voldtekten. Erm, nei. Hva er egentlig det viktigste her, at en mann får pult mest mulig eller at kvinner slipper å oppleve overgrep? Hvis man svarer det første burde man bli diskvalifisert fra å ha sex på livstid. Selvfølgelig er det viktigste at man unngår å tråkke over folks grenser.

Det er i grunnen ganske enkelt, hvis du synes at kvinner er såpass vanskelige å forstå at du ikke er i stand til å vurdere hvorvidt de har lyst til å ha sex med deg, så burde du slutte å ha sex med dem umiddelbart. Egen kåtskap trupfer ikke andres rett til å avslå tilbud. Og hvis du synes det er vanskelig å vurdere andres interesse i fylla, så burde du slutte å blande sex og alkohol.

Men la oss legge det helt flatt ut på bordet her, noen kvinner kan være vanskelige å forstå, og enkelte kvinner spiller faktisk at de ikke er interesserte, så hvordan passer det inn i beregningen?

Svar: det eneste du har ansvaret for når det kommer til sex er deg selv og din egen oppførsel og i dette ligger det et ansvar for å ettersjekke interesse og respektere når andre avviser og bremser uavhengig av hvorfor de gjør det. Hvorfor sa hun nei og dyttet deg unna? Sjitt det samme, det skal respekteres. Hvorfor ble hun plutselig helt stille og anspent? Det er ditt ansvar å finne ut om det fremdeles er greit å fortsette selv om det viser seg at det er helt normalt for henne. Det er bedre å avbryte når du bli usikker på interesse, bedre å være upopulær for å avbryte enn dømt for å fortsette.

I tittelen skriver jeg at det er bedre å ikke få pult ti ganger enn å bli voltetksmann en gang. Dette er et ordspill på ordtaket om rettssikkerhet som sier at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt. Det triste i denne sammenhengen er at kvinner tas mot sin vilje hele tiden, at det skal godt gjøre seg å gå gjennom et livsløp som kvinne og ikke oppleve minst en voldtekt, at det er så og si umulig å få annerkjennelse for det rettslig i ettertid. Så kjære alle dere som synes kvinner er så vanskelige å forstå, bare slutt å pul dem da.Vanskeligere er det ikke.

Kåtskap trupfer ikke en dritt, særlig ikke kvinners rett til kroppslig integritet.

Les også:
Voldtektslovgivningen må endres

Så var det Køben da

2014 var et fantastisk år.

Det var et sånt år man bare kan ha etter å ha brutt med en kjæreste med aggresive tendenser, flyttet fra England tilbake til Norge og begynt på nytt igjen fra bar bakke.  Det er først nå et år etter at jeg virkelig innser hvor langt nede jeg var i fjor, hvor emosjonellt maltraktert jeg var. Det var jeg, men det er jeg ikke lengre.

Jeg klarte det, klarte å finne meg jobb, bygge opp økonomien igjen, komme meg inn på master, komme meg inn på det nye utvekslingsprogrammet.


Det beste, det beste var nok å oppdage at jeg har så utrolig mange fine venner i Oslo, som jeg ikke ville klart meg uten. Så, selv om jeg har stresset, slitt og grått en del i år, selv om jeg har isolert meg til tider og hatt det vanskelig med meg selv, så har jeg også hatt det så utrolig fint sammen med folk og kost meg så utrolig mye.

Og så er jeg plutselig i København da. For semesteret. Andre semester første året av masteren. Jeg klarer liksom ikke helt å tro at jeg kom inn på masteren i sammtidskunst i utgangspunktet, og så kom jeg inn på det nye utvekslingsprogrammet NOVA i tillegg. Og så blir plutselig masteren min en NOVA master uten at jeg er helt sikker på hva det kommer til å bety når alt kommer på plass.

Men det er kjekt å være i Køben, og snart blir det varmere og snart må bronkitten gi seg.