De siste ukene har det blitt skrevet mye om Kvinnegruppa Ottar rundt på norges blogger. Reaksjoner av diverse kvalitet på at vi demonstrerte med 50 Shades of Grey. For det meste mye klaging på at vi finnes og hvor dumme vi er.
Og det er ganske kjekt ikke?
Jeg har kost meg med lesingen. En hel skokk med kids som ikke visste at vi fantes for et par uker siden har blitt var på oss. En annen skokk med folk i varierende alder har blitt minnet på om at vi finnes. De vet at vi er sure, de vet at vi kommer med reaksjoner og de vet at vi har mot til å stå i drittstormen.
Uten aksjonene ville det nok uansett blitt skrevet om 50 Shades, men jeg tviler på at det i like stor grad ville blitt nevnt at det finnes et alternativ til å stå på graderingen fra «elsker den villt» til «synes den er dårlig skrevet», det går også an å synes at den viser et usunt forhold med grensebryting og overgrep. Og det går også an å bli så irritert på at et usunt forhold romantiseres så mye at filmen lanseres på valentinsdagen, at man går ut av huset, ned til kinoen og viser sin misnøye i offentligheten.
Det skal ikke kimses av. Tross all klagingen og irritasjonen, så skapes det et rom der det å aksjonere legitimiseres, der det å ha en kraftig, ikkevoldelig reaksjon normaliseres.
Jeg håper diverse kritikere tar seg tid til å sette seg inn i hvorfor reaksjonen kom. I Oslo ble det nesten ikke aksjon en gang fordi kvinnen som hadde tatt initiativ til den først ble hetset så mye på nettet at hun måtte slette facebookarrangementet.
Kjedelig når folk ikke klarer å se forskjell på å det å komme med en reaksjon mot en mektig franchise og det å plage enkeltpersoner som prøver å engasjere seg.
Og her, eksakt 51 nyanser av grått slik jeg ser det:
No comments:
Post a Comment