Hva er det små jenter er laget av?

Jævla dualitetskultur.

Jeg er så drita lei av å høre "jente" eller "småpike" eller "kvinne" bli brukt som skjellsord som betyr "svak", "feig" og "sippete". Vet dere egentlig noen ting som helst om hva små jenter er laget av?

Små jenter før puberteten er ikke stort forskjellig fra gutter hverken fysisk eller psykisk, faktisk viser flere studier at jenter vokser rakere, har mer robust immunforsvar og tar til seg kunnskap raskere. Dette er riktignok før puberteten, etterpå jevner ting seg mer ut. Menn er statistisk sett sterkere enn kvinner og kvinner har fremdeles bedre immunforsvar samt bedre utholdenhet og høyere smerteterskel, (eller anderledes smertereseptorer, potato, potato).

Så voksne kvinner er en ting (awesome), men små jenter er beintøffe.

Selv var jeg litt engstelig som barn, men det hindret meg ikke i å klatre opp i de høyeste trærne, leke med fyrstikker(mer sier jeg ikke om den saken) og le når jeg falt på sykkelen og skrubbet meg opp. I tillegg måtte jeg utstå det sosiale minefeltet andre jenter utgjorde for sånne som meg som ikke var like sosialt oppvakt som gjennomsnittet.

Og i tillegg måtte jeg som alle jenter forholde meg til verden rundt meg som fortalte meg at jeg var et annenrangs menneske. Når omtrent alle måter gutter rakker ned på hverandre har med femininitet å gjøre og du kan bli utestengt fra lek bare fordi du er ei jente. Til og med voksne kan be en gutt om å manne seg opp og ikke være ei sippete jente imens du står rett ved siden av. Skjønner de ikke hva de gjør med selvbildet vårt? Og så ser du på hvordan voksne behandler hverandre og jenter plukker raskt opp at det er deres eget ansvar om noe slemt skjer med dem.

Jenter som er litt mer sosialt oppvakte enn det jeg var plukker vel også opp at de kan spille på (imaginær) svakhet for å få fordeler, men det er også med det underforstått at det alltid er voksne og særlig menn som er kilden til makten deres.

Men de jentene, før de kommer i puberteten, er også like sterke, fryktløse og skarpe som en hvilken som helst jevnaldrende gutt. Og etter puberteten er de også like fryktløse og skarpe om enn ikke like sterke. Skjønt de som holder seg i form lett er sterkere enn mange menn som ikke gjør det samme.

Vi fortjener visselig ikke å være selve symbolet på ynkelighet og skam.

Og nå har jeg ikke en gang sakt noe om hvor usselt det er å rakke ned på folk i utgangspunktet. Vil dere snakke om kvinners svikerske ryggstikkeri, hva med hvor jævla usselt det er å kalle en liten gutt ei jente, eller en homo for den saks skyld. Ikke bare bygger det i opp under den gryende forståelsen hans om at det er noe stygt og skammelig, men du stikker ham også på det såreste punktet, behovet for gruppetilhørighet. Mennesker er noe piss noen ganger.

En ny filosofi for å nyte livet

Jeg har begynt å trene igjen.

Etter to år med å bare sitte på rumpa foran mac'en så har jeg faktisk begynt å trene igjen. Og da er det ikke slik at jeg trente spesielt mye for to år siden, nei, det var bare et par måneder med galskap som raskt gikk i vasken igjen.

Så hvorfor har det lille sofaegget begynt å bevege på seg? Det er et legitimt spørsmål og det er nært knyttet til spørsmål som,'hvorfor tror det lille sofaegget at hun burde skryte av det etter tre uker?'

Det hele begynte med et tegnekurs jeg var på i fjor, et tegnekurs jeg skulket halvparten av fordi jeg hadde kranglet med instruktøren og fikk et lite angstanfall etterpå. Da jeg i år hadde lyst å delta på et annet kurs ble jeg jo nødt til å møte henne igjen og det er aldri kult å bli konfrontert med tidligere nederlag. Så hva gjorde jeg, vel jeg gjorde som jeg ofte gjør når noe skremmer meg, jeg jaktet henne ned og sa at jeg var skremt av henne og at jeg trengte å ha et møte om det.

Vi snakket om mye på det møtet, mye blant annet om måten jeg stilte krav til meg selv på og hvordan det ødela for muligheten til å ha en genuin opplevelse i det jeg gjorde. Jeg tror det var den beste terapitimen jeg noen sinne har hatt.

Så hvordan er det knyttet opp til trening? Jo det er jo den samme greia. Jeg har lenge sagt at jeg 'burde' trene, jeg burde trene for å holde meg i form, jeg burde trene for å bli slankere, jeg burde trene for å ikke få en kjip alderdom. Og ikke bare har jeg tenkt på alle grunnene til at 'jeg' burde. Jeg har også tenkt mye på hvordan treningen 'burde' se ut for å være på ordentlig.

Det har vært et gedigent blindspor for meg.

Så jeg åpnet munnen min og sa: Jeg har lyst til å trene.

Og så forklarte jeg hvorfor jeg har lyst til å trene.

Jeg har lyst til å løpe fordi jeg føler meg fri når jeg løper, jeg føler meg sterk og glad. Når jeg løper opparbeider jeg meg moment som er med på å drive meg fremover og føler meg som en naturkraft, som en elv eller en vind. Jeg har lyst til å løfte vekter fordi det får meg til å føle meg tøff. Og dessuten, jeg har lyst til å se ut på utsiden slik jeg føler meg på innsiden.

Jeg er modig, ambisiøs og selvsikker. Jeg er veldig glad fordi jeg er den jeg er. Jeg har ikke tenkt å la prestasjonsangst og forventninger komme i veien for å være den jeg har lyst til å være eller for å leve et liv som gir meg glede.