Kvalitet i det offentlige

La meg først begynne med å berømme Dagfinn Nordbø for hans ønske om debatt.

Men la meg i samme slengen ytre en bekymring for at kronikken hans er i stor fare for å føre debatten i en retning jeg tror er direkte skadelig. Nemlig fokuset på at det er enkelte ubrukelige individer innad i det offentlige som er problemet, heller en retningslinjene og presset ovenifra som disse individene knuses under dag ut og dag inn.

Jeg kommer i skrivende stund rett fra Kvinner på tvers den årlige tverrfaglige konferansen der fagforeninger, organisasjoner og grupper kommer sammen med fokus på kvinners stilling i samfunnet og prøver å finne ut hvordan vi kan samarbeide på de feltene der interessene sammenfaller.

Jeg sitter altså her og syder over av alle mulige slags anekdoter om vanskelighetene med å bevare det menneskelige fokuset innad i systemer som kveler alt som ikke fører seg etter normen og den gjeldende ideologien om effektivitet og sparing.

Du trenger ikke fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er udugelig. Sjansene er nemlig overhengende store for at de både vet at jobben de gjør er utilstrekkelig og at de har blitt det fortalt om og om igjen.

Selvfølgelig er det et alvorlig problem at publikum, pasienter og klienter føler seg dårlig ivaretatt, oversett og direkte motarbeidet i møte med det offentlige. Men om noen tror dette ville blitt noe bedre privat kan de spørre seg om presset på effektivitet, sparing og kvantitet over kvalitet blir mindre i bedrifter eid av aksjonerer?

De du møter i skrankene og på telefonen har aldri vært og kommer aldri til å bli de mest verdsatte, de best betalte eller de med tryggest stilling. Særlig ikke i systemer med inneboende knapphet. En ansatt som ønsker å hjelpe alle vet samtidig at hun ikke har tid til å gi alle tiden hun gjerne skulle brukt på dem. En ansatt med et fastsatt trygdebudskjett vet at å gi penger til et menneske hun i forbifarten vurderer som ressurssterk betyr mindre penger til andre hun vurderer som mer trengende.

Det at et menneske i systemet ikke møter deg på en adekvat måte, betyr ikke at denne personen aldri yter utmerket service eller i andre tilfeller står på med hud og hår for å hjelpe andre gjennom kriser.

Kanskje det burde være et krav at folk bak skranken alltid burde smile og snakke med hyggelig stemme. Problemet her er av vi bare er mennesker, jeg jobber personlig på Rema1000 og selv om jeg 90% av tiden er en servicearbeider jeg vet kundene setter stor pris på, så vet jeg også at noen kunder opplever dårlig service fordi vi for eksempel ikke har nok bemanning på jobb den dagen, eller fordi noe har gått galt et eller annet sted i butikken. Jeg har heller ikke personlig noe å gjøre med beholdningen av varer, eller innkjøp av nye. Og jeg har erfart at noen kunder opplever at jeg derfor yter dårlig service på bakgrunn av ting som er utenfor min kontroll. Jeg håper de i det minste legger hovedskylden på bedriften og ikke på meg :( selv om jeg ikke er i noen posisjon til å poengtere dette imens jeg er på jobb :)

Problemet med offentlig kvalitet i Norge kommer ikke av en manglende evne til å ta opp i seg ideologi og filosofi fra det private. Det begynner heller å bli en del av det voksende problemet, når det offentlige plutselig skal omstruktureres etter modeller der poenget er å tjene penger. NAV er et utmerket og tragisk eksempel på dette. Etter år med omstrukturering, omflytting og nedbygging er det omtrent ikke ett eneste kvalifisert menneske tilbake i den stillingen det opprinnelig var kvalifisert til å gjøre.

Noe av det jeg synes er verst av alt med fremstillingen til Nordbø er dette forsøket på å konstruere to eller tre adskilte grupper med mennesker. Du har ofrene, personifisert av venninnen hans, og han selv personifiserer vel kanskje "de fornuftige" vokterne av de svake som sikkert også inkluderer alle de som gjør jobben sin riktig, og så har du de ubrukelige. De ubrukelige er ikke bare uutdannede, dumme og feite, de er også "fienden", de vi må bli kvitt.

Dette er et usmakelig eksempel på en "oss mot dem" mentalitet, og enda verre, det er et forsøk på å piske opp og støtte opp om slik forenklet tankegang. Vi skal bli sinte på de ubrukelige. Vi skal bli så sinte at vi krever at de får sin straff, nemlig sparken.

Men hvilken skjebne er det Nordbø forestiller seg at disse ubrukelige skal lide da? Og hvilke skjebne er det vi oppmuntres til å tenke at de fortjener? De som ikke kan godt nok norsk, de som er kjipe, de som ikke har nok utdannelse, eller de som ikke passer til å jobbe med mennesker? Disse som skal få sparken fordi det er dem som er problemet.

Hvilke andre jobber er det de skal inn i? Ikke at dette er et argument for å la dem bli der dem er, men realiteten er vel at mange av dem vil gå ut i lengre tids arbeidsledighet, uføretrygd eller andre lignede situasjoner.

Har vi virkelig råd til å "straffe" de "ubrukelige" på en såpass kostbar måte?

Hadde det ikke heller vært en god ide å se på hvilke reelle forhold som hindrer disse menneskene i å yte den servicen de burde? Hadde det ikke vært bedre om det offentlige begynner å behandle sine ansatte som mennesker med ulike produktivitetsnivå, behov og problemer? Hadde det ikke vært fint om staten bevilget nok penger til at ansatte i sosialtjenestene ikke ble tvunget til å uglese hvert eneste nye ansikt som kommer inn døren? Eller om sykehjemmene hadde nok rom til alle de eldre, for å ikke snakke om alle sykehusene til alle de syke? Hadde det ikke vært jævlig utrolig bra om vi sluttet å tenke på "de andre" som problemet?

Systemet slutter ikke å reprodusere sure gubber bare for om du får sparket en av dem. Jeg ønsker også færre ydmykelser og styrket rettssikkerhet for enkeltmennesker.

Og takke meg til forebyggende arbeid heller enn brannslukking.


-----

Andre som skriver bra om dette:

Vrangest: Usmakelig generalisering
Hva Hun Sa: Dagfinn Nordbø sparker nedover
H-blogg: Offentlige ansattes udugelighet - eller?
Hjorthen: Udugelige ansatte
Villkatta: Møte med psykiatrien
Forskning.no: Motivasjon slår lønn
Lasse: Mer kjeft