Wednesday, October 17, 2007
Wednesday, October 10, 2007
Dagen for psykisk helse...
Det er i grunnen litt ironisk å ha lyst til å skrive noe om dagen for psykisk helse og finne ut at jeg rett og slett ikke orker fordi jeg er for sliten og nede...
Friday, October 5, 2007
Mandagstanker på en fredag
- Husker du hva jeg ba deg om å gjøre?
Lammet av skrekk og angst nekter hjernen min å koble. Prestasjonsangsten og panikk kverner seg sammen til en uløselig knute under det grønne klede. Han spør meg igjen, litt utålmodig. Jeg kjenner at tårene for alvor begynner å presse seg ut av de sammenknepne øynene mine, såre lyder tvinger seg ut av halsen, hendene beveger seg fra fanget opp til munnen, kroppen begynner å riste.
Tannkirurgen drar den lille operasjonsduken burt fra ansiktet mitt, men jeg har allerede begynt å hyperventilere. Noen ber meg om å puste rolig, jeg greier ikke å kontrollere pusten godt nokk til å fortelle at det ikke går. Kroppen knyter seg og oksygenoverskuddet begynner å gjøre meg svimmel, hjernen min forsøker å slå seg av, nekter å forholde seg til det som skjer.
På dette tidspunktet er jeg mer skamfull enn redd, nederlaget er totalt, jeg er redusert til en hysterisk gråtende muskelknute, til et svakt ødelagt menneske. Et kort øyeblikk føles det ut som om hyperventileringen skal kvele til bevisstløshet, men trangen til å bevare en siste rest av verdighet holder meg igjen.
Et kort øyeblikk imens panikken fremdeles rir meg er det min fars stemme jeg hører. ”Ikke skap deg.” ”Slutt å spill skuespill.” ”Ikke bli hysterisk.” ”Du greier å puste normalt om du vil.”
”Får. Ikke…”
Presser ordene frem mellom de grunne, rytmiske gispene
”Vanskelig. Å.”
Jeg blir sint, biter tennene sammen så pusten blir en hvesing, konsentrer meg, klarer å få ned noen dypere åndedrag.
”Vanskelig å. Puste normalt.”
Alt fokus går med på å trekke mellomgulvet lengre ned, sakte, rykkete slipper krampetaket. Noen sier noe om at pulsen min begynner å normalisere seg. Noen holder håndleddet mitt. Jeg føler meg svimmel, kvalm og fullstedig ubrukelig.
På ett eller annet tidspunkt har de to assisterende tannlegene forlatt rommet. Pusten min er fremdeles hikstete, jeg krøller meg sammen på siden i den nedfoldede tannlegestolen og gråter.
Ti år siden sist… Tenker jeg, og føler meg som om jeg har vært på sight seeing i fortiden.
Lammet av skrekk og angst nekter hjernen min å koble. Prestasjonsangsten og panikk kverner seg sammen til en uløselig knute under det grønne klede. Han spør meg igjen, litt utålmodig. Jeg kjenner at tårene for alvor begynner å presse seg ut av de sammenknepne øynene mine, såre lyder tvinger seg ut av halsen, hendene beveger seg fra fanget opp til munnen, kroppen begynner å riste.
Tannkirurgen drar den lille operasjonsduken burt fra ansiktet mitt, men jeg har allerede begynt å hyperventilere. Noen ber meg om å puste rolig, jeg greier ikke å kontrollere pusten godt nokk til å fortelle at det ikke går. Kroppen knyter seg og oksygenoverskuddet begynner å gjøre meg svimmel, hjernen min forsøker å slå seg av, nekter å forholde seg til det som skjer.
På dette tidspunktet er jeg mer skamfull enn redd, nederlaget er totalt, jeg er redusert til en hysterisk gråtende muskelknute, til et svakt ødelagt menneske. Et kort øyeblikk føles det ut som om hyperventileringen skal kvele til bevisstløshet, men trangen til å bevare en siste rest av verdighet holder meg igjen.
Et kort øyeblikk imens panikken fremdeles rir meg er det min fars stemme jeg hører. ”Ikke skap deg.” ”Slutt å spill skuespill.” ”Ikke bli hysterisk.” ”Du greier å puste normalt om du vil.”
”Får. Ikke…”
Presser ordene frem mellom de grunne, rytmiske gispene
”Vanskelig. Å.”
Jeg blir sint, biter tennene sammen så pusten blir en hvesing, konsentrer meg, klarer å få ned noen dypere åndedrag.
”Vanskelig å. Puste normalt.”
Alt fokus går med på å trekke mellomgulvet lengre ned, sakte, rykkete slipper krampetaket. Noen sier noe om at pulsen min begynner å normalisere seg. Noen holder håndleddet mitt. Jeg føler meg svimmel, kvalm og fullstedig ubrukelig.
På ett eller annet tidspunkt har de to assisterende tannlegene forlatt rommet. Pusten min er fremdeles hikstete, jeg krøller meg sammen på siden i den nedfoldede tannlegestolen og gråter.
Ti år siden sist… Tenker jeg, og føler meg som om jeg har vært på sight seeing i fortiden.
Subscribe to:
Posts (Atom)
