Et stikk fra Afrika

Jeg ser på blodet som siver ut av meg med blandede følelser. Det er nå snart et år siden jeg reiste til zambia sammenmed en venninne, det er snart et år siden jeg ble kjent med Gene som driver hope house i Lusaka, snart et år siden jeg spilte fotball sammenmed ungenepå barnehjemmet i fattigstrøket.

Jeg driver og kler på meg fordijeg skal ut til valggata og aksjonere sammenmed Ottar, jeg plukker opp en av perlenålene jeg kjøpte av Gene for åstøtte arbeidet hennes, det skarpe spissen synker inni fingertuppen.

Jeg husker at Patricia var så imponert over med hvilken selvfølge jeg var sammen med de aidssyke barna. Jeg husker at hun spurte megom jeg ikke ble litt redd,om jeg ikke ble urolig for at noe skulle skje. Patricia voks opp der blant rønnene og blikktakene og den røde jorden, hun burde vite, hun har mistet moren sin og broren sin til sykdommen.

Det er bare barn. Sa jeg til henne. Selv omde skal dø om ikke så lenge, så er de fremdeles bare barn. De elsker å leke, å synge og å få klemmer. De går på skolen, de drømmer om fremtiden, de blir forelsket og de har sine trivielle sorger i tilleg til alt det andre.

Gene sa at hun var overasket over at jeg ikke gråt. Hun hadde hatt andre på besøk før, mennesker som hadde grått da de var sammenmed barna, som ikke kunne bli ferdige med å snakke etterpå om hvor forferdelig alt var. Og det er forferdelig, men de har da nok å tenke på om de ikke skal få mine tårer i tilegg. Jeg sang for dem i stedet og lærte dem "hode, skulder, kne og tå". Og vi hadde det gøy sammen og de fikk meg til å love at jeg skulle komme tilbake. Så jeg sa at det skulle jeg, om de bare gjorde det bra på skolen og sto på, så skulle jeg nok kome tilbake.

"er du ikke redd for at noe skal skje." Jeg ser på blodet på fingeren min og lurer på hvordan jeg ville ragert om det hadde skjedd imens jeg var i landsbyen. I et land der "aids" er analogt med "infeksjoner" ved sykehusbesøk. hvor 7 av ti i enkelte områder er smittet. Hvor politiet spør om bestikkelser i stedet for å gi deg bøter.

Det gjør vondt, men det eneste virkelige stikket jeg kjenner er over at jeg ikke har skrevet til Gene enda, slik som jeg lovet.

For jeg er ikke redd, jeg er bare litt feig.

Men jeg kommer ikke unna...