Jeg har lest en veldig interessant tekst om problemer rundt det å bruke begreper fra det patriarkale systemet for å definere seg selv som individ.
Teksten går langt i å hevde at vårt todelt kjønnede samfunnsnormal er en illusjon vi ikke ville savnet viss vi ikke hadde blitt belemret med den.
Teksten snakket til meg og det var deilig å se at mine egne oppfatninger (som av og til føles ensomme og isolerte) deles av andre der ute. Og at det gjelder andre med god formuleringsevne og stamina til å skrive en lang, grundig tekst om det er jeg utrolig takknemlig for.
Jeg har i grunne ikke vært klar over at andre enn meg fant begrepet ”Kvinne”, eller engelsk ”woman” problematisk. Viss noen orker å lese gjennom hele diktet jeg gulpet opp i innlegget under kan de med poetisk tåkelykt tolke seg frem til mine erfaringer. Men nok om det.
Jeg lurer på om det er andre der ute som har problemer med begrepet ”kvinne” når det gjelder de forpliktelser og forventninger som følger med?
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
9 comments:
Er det ikke herlig å gjøre seg til offer fpr alt mulig?
hvilket offer?
Det verste med "kvinne" er at det lyder så oppstyltet. Jeg har ingen problemer med å SKRIVE at jeg er kvinne, men å SI det, altså muntlig... Ordet vokser i munnen.
På den annen side mangler jo alternativene. Eller?
Kall meg gjerne et:
"Subjekt i bevegelse gjennom tid og rom."
Da blir jeg glad og føler meg truffet på kornet og sånn. Endelig en bås som er romslig nok...
Kjære subjekt i bevegelse gjennom tid og rom...
Jeg synes du har all mulig grunn til å mislike ordet kvinne. Det patriarkalske system har undertrykket og tråkket på begrepet så lenge at det overhodet ikke er rart at det vokser i munnen.
Woman stammer etymologisk fra det angelsaksiske "wif-man" - som også begrepet "wife" selvsagt stammer fra. Altså, en "woman" er definert ut i fra at hun er mannens hustru.
Men det er nå. Opprinnelig var en mann en "vaep-man" - vi holder oss fremdeles til anglosaksisk.
Med andre ord "man" var mennesket (homo), vaep var av hankjønn - wif var av hunkjønn. Og det lenge før begrepet mann ble brukt om en mann og wife om en gift kvinne.
Det finnes eksempler i gammel-engelske skrifter på at kvinner blir beskrevet som "a wonderful man".
Så - du er jo en mann du også :O)
I moderne språkbruk høres selvsagt dette helt feil ut. Jeg tror imidlertid det er noe en må leve med. Kvinner bør uansett tenke at de selvsagt er likeverdige med menn - kanskje til og med overlegne.
I hvert fall så lenge mange menn ennå sliter med sitt akk så lite originale og patetiske patriarkalske syn.
Det norske begrepet "kvinne" stammer fra det oldnordiske "kona", og - hold på hatten, selv om dette ordet også finnes idag som (surprise) "kone", så er det også grunnlaget for det engelske ordet "queen", som selvsagt betyr dronning.
Mm, jeg har lest det i ordboken jeg også :) Elle var det wiki...
Jeg lengter jo personlig etter et samfunn der vi går bort ifra snevre hetronormative kjønnindelinger. Vi lever i en verden der enkelte kvinner har klitoriser som er større enn enkelte menns peniser. Det som oftere skjer er at menn kan få større bryster enn enkelte kvinner.
Jeg innser at den ene av oss produserer eggceller og den andre sæd, men jeg lengter etter en tid da vi omtaler begge deler som kjønnsceller. Jeg lengter etter en tid der menneskene våkner fra båsene sine og oppdager at de kan bevege seg ut fra dem uten å få sosialt fordømmende reaksjoner på det.
Om den viktigste klareste skillelinjen på mennesketyper skal være kjønn. Er det som å si at vår klareste definisjon er at vi har muligheten til å ruge frem barn.
Da er jeg ikke lengre per definisjon en kvinne, men hva er jeg?
Jeg skal ikke engang forsøke å besvare de spørsmålene, fordi jeg ikke har svaret.
Grunnen til at jeg kom med etymologien til ordet er at det uansett synes som om det var mindre skillelinjer for svært lenge siden.
Men et ord for å skille mellom mann og kvinne vil nok alltid være nødvendig. Fordi det nå engang er slik at noen forskjeller finnes.
Det viktigste er kanske å innse at det aller aller mest betydningsfulle er å være seg selv, uansett hva definisjon andre bruker.
Var det klokt sagt? :O) Vet ikke, noenganger finnes ingen virkelige svar.
Takk for kommentaren i bloggen min, nå forstår jeg mye mer om de begrensningene som kan ligge i et slikt begrep.
Jeg har intet imot å se på deg som et subjekt i bevegelse gjennom tid og rom.
Et klokt og velformulert subjekt i bevegelse gjennom tid og rom, vil nå jeg påstå.
Det er alt jeg trenger for å komme gjennom dagen :)
Post a Comment