Feel different - like a robot chick!

Øh altså...



Første gang jeg så reklamen for den nye barbermaskinen til philips trodde jeg det var en ny vibrator fra durex. Brekker man av skjæreskiven kunne dingsen sikkert glidd rett inn i produktrekken, dessuten er jo roboten som beundrer den en damerobot!

Da det omsider gikk opp for meg at det var en barbermaskin vurderte jeg et kort øyeblikk om det kunne være en ladyshave, kanskje utviklerne endelig hadde innsett at alt lansert mot damer ikke trengte å være rosa? Feil igjen.

Som det nysgjerrige individet jeg er bestemte jeg meg for å undersøke saken nærmere og fant til slutt forklaringen på hvorfor det var en damerobot…

”En del av pleierobotens høyteknologiske arsenal har funnet veien til dette tiåret”

Øh, come again? I øyeblikkets språkforvirring løp jeg til babelfish og valgte oversett fra ”generelt sjåvinistisk piss” til ”klar tale” og fikk da setningen:

”En del av forhistoriens sexistiske bullshit har funnet veien til dette tiåret!”

Roboten står nemlig og stirrer dødt mot barbermaskinen fordi hun snart skal gå i gang med å betjene en mann med sitt høyteknologiske arsenal. (er jeg den eneste som får assosiasjoner til visse sener i ”the color purple” av å observere dette?)

Meh, skal skrive til philips og fortelle dem hva jeg mener om saken. Andre som synes sånne ting er sånn passe viktige oppfordres til å gjøre det samme.

introen til siden er også ganske ille sånsett...

Frøkensport?

"Det er ikke noen frøkensport."

Kvelden til i dag deltok jeg på mitt livs første valgvake. At det var valgvaket til SV i Oslo sier kanskje litt om opplevelsen min, men stemningen var god og det ga i alle tilfeller mersmak på politikken.

Det gav mersmak, men også en pekepinn på hva som blir utfordringene i tiden som kommer. For jeg savner et parti med klarere feministisk profil, og et parti der lederen ikke tar i bruk tvetydig patriarkalsk retorikk for å fremme sitt politiske budskap. Jasså, så SVs politikk er ingen "frøkensport" du? Hva er det da, en mannete mannisk mannesport? Og vi jentene som skal være med vi må liksom huske på at vi ikke kan være frøkner her, og det er bare å brette opp armene og finne mannen i seg, for mannen og det manniske er tydeligvis det politikken vil kreve av oss.

Meh, takk skal du ha barske Kristin, der fikk du hår på brystet for min del...

I en tid der det virker som SV utmerker seg sterkest som et parti med klønete uttalelser burde vel de sentrale politikerne hatt en eller annen sensur på det de skal si høyt offentlig.

For det er jo ikke sånn at alle reagerer sånn som meg. Jeg er sikker på st det satt en del kvinner og jenter rundt om i salen (og landet, nå vet jeg ikke om dette kom med på tv, men nuvell) og ble stolte når de hørte henne. Stolte over å være hevet over den såkalte "frøkensporten" men uforstående til hvorfor de kjente et kvalmende lite stikk et sted i kroppen.

For vi kommer ikke unna at vi er jenter, og veien å gå er ikke å bestemme seg for at det finnes noen jenter som er mer frøkner enn andre. Vi kan ikke heve oss over kjønnet vårt med hjelp av den samme retorikken som har blitt brukt til å holde oss nede.

Nuvell... det var da en del frøkner i bygget som fikk meg til å være stolt og glad over at dette faktisk er en "frøkensport", at jeg er en frøken og at mesteparten av talerne også var det. Blant annet det friske pustet fra nord.

SU's leder Kirsti Bergstø var imponerende god på talerstolen. Hun maktet med klar og kontrollert stemme å få den politiske kampen videre til å bli noe folk gledet seg til i stedet for å gremmes over resultatene. Den stående applausen som fulgte tør jeg påstå var den lengste som ble holdt denne kvelden.

----

26/9 Leste nettop i Atlas hule at andre heller ikke var så imponerte over talen hennes, riktignokk på annet grunnlag men dog :)

Et stikk fra Afrika

Jeg ser på blodet som siver ut av meg med blandede følelser. Det er nå snart et år siden jeg reiste til zambia sammenmed en venninne, det er snart et år siden jeg ble kjent med Gene som driver hope house i Lusaka, snart et år siden jeg spilte fotball sammenmed ungenepå barnehjemmet i fattigstrøket.

Jeg driver og kler på meg fordijeg skal ut til valggata og aksjonere sammenmed Ottar, jeg plukker opp en av perlenålene jeg kjøpte av Gene for åstøtte arbeidet hennes, det skarpe spissen synker inni fingertuppen.

Jeg husker at Patricia var så imponert over med hvilken selvfølge jeg var sammen med de aidssyke barna. Jeg husker at hun spurte megom jeg ikke ble litt redd,om jeg ikke ble urolig for at noe skulle skje. Patricia voks opp der blant rønnene og blikktakene og den røde jorden, hun burde vite, hun har mistet moren sin og broren sin til sykdommen.

Det er bare barn. Sa jeg til henne. Selv omde skal dø om ikke så lenge, så er de fremdeles bare barn. De elsker å leke, å synge og å få klemmer. De går på skolen, de drømmer om fremtiden, de blir forelsket og de har sine trivielle sorger i tilleg til alt det andre.

Gene sa at hun var overasket over at jeg ikke gråt. Hun hadde hatt andre på besøk før, mennesker som hadde grått da de var sammenmed barna, som ikke kunne bli ferdige med å snakke etterpå om hvor forferdelig alt var. Og det er forferdelig, men de har da nok å tenke på om de ikke skal få mine tårer i tilegg. Jeg sang for dem i stedet og lærte dem "hode, skulder, kne og tå". Og vi hadde det gøy sammen og de fikk meg til å love at jeg skulle komme tilbake. Så jeg sa at det skulle jeg, om de bare gjorde det bra på skolen og sto på, så skulle jeg nok kome tilbake.

"er du ikke redd for at noe skal skje." Jeg ser på blodet på fingeren min og lurer på hvordan jeg ville ragert om det hadde skjedd imens jeg var i landsbyen. I et land der "aids" er analogt med "infeksjoner" ved sykehusbesøk. hvor 7 av ti i enkelte områder er smittet. Hvor politiet spør om bestikkelser i stedet for å gi deg bøter.

Det gjør vondt, men det eneste virkelige stikket jeg kjenner er over at jeg ikke har skrevet til Gene enda, slik som jeg lovet.

For jeg er ikke redd, jeg er bare litt feig.

Men jeg kommer ikke unna...