Menneskerettigheter og prostitusjon

Etter å ha sett det ørtende argumentet om å legalisere sexkjøp for å beskytte menneskerettighetene til kvinner i prostitusjonen faller det meg inn at det er lettere å lage et skriv jeg kan linke til i stedet for å altid måtte gjennta meg selv.

Helt kort: Menneskrettighetene er ikke forenbare med å tillate sexkjøp.

Men så holder jo ikke det, for folk blander jo sammen menneskerettigher og kriseminimalisering over en lav sko og det gjør Amnesty også, tross at de har posisjon som en ekspert på feltet.

La oss derfor begynne litt grunnleggende med hva menneskerettigheter er for noe. For menneskerettigheter er noe konkret og ikke bare en forestilling om hva som er bedre enn noe annet. Menneskerettighetene er et forsøk på å formulere en helhetlig samling rettigheter og plikter for mennesker som kan være universell i verden. De er formulert i Menneskerettighetserklæringen og slik erklæringen er ment å fungere må den forstås i sin helhet og er ikke mulig å stykke opp eller velge og vrake i. Universialiteten er grunnleggende her. Disse rettighetene og pliktene er ikke bestemt av situasjon eller lokasjon. De avhenger ikke av kulturtilhørighet eller tradisjon. Så lenge du er et menneske i verden har du alle menneskerettighetene, alltid, og uten forbehold.

Menneskerettighetene er grunnleggende moralistiske i det de forfekter at det finnes en god og en dårlig måte å behandle folk på. De forfeker at det finnes en universell menneskelig verdighet og at brudd mot denne verdigheten er nedbrytende for tilværelsen både for individene som utsettes for det, men også for vårt fellesskap mennesker imellom.

Menneskerettighetene er fundamentalt idealistiske og visjonære. De handler ikke om å være pragmatisk i en uperfekt verden. De handler om å tørre å be om alt vi har rett på uten forbehold, og å stå fast på at det ikke går an å forhandle seg bort fra det. Vi kommer kanskje aldri til å leve i en verden der alle mennesker opplever at alle deres menneskerettigheter blir respektert, men det er heller ikke poenget. Poenget er å annerkjenne at vi har disse og at vi har en rett til å protestere og kreve noe bedre når de blir brutt.

Menneskerettighetene er plikter like mye som de er rettigheter. Artiklene i erklæringen forteller oss ikke bare hva vi burde kunne forvente av andre, de forteller også hva andre burde kunne forvente av oss. Den forplikter oss til å respektere den grunnleggende verdigheten til andre mennesker i tråd med artiklene. Uten dette pliktperspektivet blir erklæringen totalt meningsløs. Og i dette ligger det også et ansvar for å holde andre ansvarlige for dere handlinger når de bryter mot oss eller andre.

Hvis man nå gransker Menneskerettighetserklæringen og tenker over det jeg har skrevet over her, så burde det for en hver fremstå som meningsløst å påstå at man i Menneskerettighetenes navn må legge til rette for at det skal bli lettere å prostituere seg i Norge siden fattige kvinner uansett vil prostituere seg et eller annet sted i verden. Det går bare ikke i et menneskerettighetsperspektiv fordi det i selve argumentet ligger at vi godta et onde for mange mennesker fordi det uansett vil være et onde der. Det er et argument som mangler alle former for helhetlighet, univerialitet og idealiseme, som man burde kunne forvente i et menneskerettighetsperspektiv. Til nød kan man kalle det pragmatisk, men bare hvis man er tilhenger av en pragmatikk som er villig til å ofre de svakeste i samfunnet.

En sann forkjemper for menneskerettigheter ville sett på artiklene i erklæringen og sett at alle mennekser har rett til å bli behandlet broderlig, alle mennesker har rett på frihet fra slaveri, alle mennesker har rett til sosial trygghet. Og enn så lite jeg liker den kjønnede ladningen i ordet broderlig så sitter det der i formuleringen i artikkel 1 og legger fundamentet for alt som kommer senere like mye fastsettelsen av at vi alle er født frie.

Broderlig. Slik man behandler en bror, noen man bryr seg om og er glad i, noen man er uløselig knyttet til i et sosialt fellesskap.

Hvorden kan noen, noen gang lese artikkel 1 og tenke at det er greit med prostitusjon, at det er greit å være horekunde?

De som benytter andres elendighet til å kjøpe seg tilgang til deres kroppslige intimitet. De som har penger til overs som de kunne gitt til de som sulter eller sliter, men som bruker pengene som maktmiddel for å få runka i en annens kropp. De som umenneskeliggjør menneskene i prostitusjonen, fremmedliggjør og fetishiserer dem slik at det blir mulig å behandle dem som sexleketøy. De opprerer på en måte som ingen kunne kalt broderlig.

Vi kan ikke godta denne praksisen i mennekserettighetenes navn uten å forringe og trenere hva menneskerettighetene betyr. For å løfte og styrke mennekserettighetene må vi fordømme de som misbruker andres ulykke til egen forlystelse. Og vi må stille dem til ansvar. Sexkjøpsloven er nettopp et slikt forsøk på å stille forbryterene mot de prostituerte kvinnenes rettigheter og verdighet til ansvar.

Kvinner i prostitusjonen opplever et pletora av brudd mot menneskerettighetene sine og vi kan ikke godta noen av disse bruddene. Vi kan ikke si at vi må godta at de fortsettes å misbrukes for at de skal være mindre utsatt for fattigdom. Selv om det skulle vært sant at det var slik at kvinner kommer seg ut av fattigdom ved prostitusjon, så ville det ikke vært godt nok. Vi kunne ikke godtatt det da heller.

Folk eller organisasjoner som kommer med denne typen argumentasjon mister all min respekt som forkjempere for menneskerettighetene for meg.

La oss tørre å tro på verdigheten og rettighetene våre. La oss ha mot til å tørre å kjempe for verdigheten og rettighetene til andre. Vi får ikke en bedre verden en den vi tørr strekke oss mot.