Sunday, April 27, 2014

Kjærligheten er ikke nok, men ikke prøv å si dét til hjertet.

Lidenskapelig og dramatisk, distansert og uaffektert.

Det er sånn jeg kan være på en og samme gang, lurer på om andre kan kjenne seg igjen i det?

Jeg har hatt Dot på besøk de to siste ukene og det har vært, fint, sårt, traumetriggende og du vet, gøy og sånn, mye bra sex, en del hysteri, mindre plass å breie seg ut på i senga.

Nå har han dratt igjen og jeg har tilbrakt søndagen sammen med Mac'en i senga, grini og sett på en dramatisk historisk serie. Jeg må innrømme sånn på slutten av sesongen i kveld at sammenlignet med kvinnene i Rosekrigen, så har jeg vel ikke så mye å klage over. Dot er ikke så langt unna, han er ikke i arverekken og ikke står han i fare for å bli vervet til slag han kan dø i heller.

Følelsene er tvetydige og turbulente. Det gjør vondt at han ikke er her lengre, men jeg er glad for at han dro tilbake og jeg gleder meg til å ha tid for meg selv igjen. På en halvveis fjortisromantisk måte ramser jeg opp utfordringer og gevinster ved å prøve å satse på forholdet, finner mest utfordringer, utfordrer meg selv på at kjærlighet ikke skal gjøre vondt, prøver å overtale meg selv til at det er teknisk sett mulig å løse opp i floken, ting kan repareres.

Men er det verdt det?

Eller er jeg bare redd for at jeg aldri kommer til å treffe en annen person som matcher meg såpass godt når det kommer til tiltrekning, sex og politiske meninger?

Kommer jeg noen gang til å treffe noen som jeg tenner så sinnssykt på og som samtidig elsker meg så høyt at jeg aldri har tvilt på det.

Vi snakker om ting på skype,  jeg griner og sier at jeg elsker ham og trygler ham om å finne en måte å flytte til Norge, så slår pragmatismen inn og jeg understreker at han må belage seg på å finne et eget sted å bo fordi jeg har lyst at soverommet mitt bare skal være mitt. Vi gir ingen lovnader, snakker om å jobbe med problemene våre først og fremst for vår egen del, i andre omgang for å kunne være sammen. Skal vi være sammen blir det med parterapi fra dag en sier jeg.

Han sier at han legger merke til at jeg har jobbet med meg selv, at jeg tar mer ansvar oppførselen min. Jeg har sagt lignende ting til ham mange ganger før, så det føles merkelig godt, men også litt skummelt. Skummelt at han har vært ute av hasjtåka i snart ett år og at han ser på meg anderledes nå, med mer oppmerksomhet, med mer vurdering, at han ser mønster.

Hvem er han på vei til å bli? Han som tilbrakte mesteparten av det voksne livet sitt som alkoholiker og så slo over på hasjen, fyrte opp først jointen før morrakaffen. Hvem blir han når livet hans faller på plass, når han får tilbake følelsen av å mestre livet? Jeg ser at det skjer sakte men sikkert. Balansen flytter seg, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli den mest føkka av oss, den som sliter mest?

Må rive fokuset bort, kan ikke dyrke min egen usikkerhet i møte med han reise tilbake til livet.

Jeg har min egen reise.

1 comment:

Eksilhomse said...
This comment has been removed by a blog administrator.