Kvalitet i det offentlige

La meg først begynne med å berømme Dagfinn Nordbø for hans ønske om debatt.

Men la meg i samme slengen ytre en bekymring for at kronikken hans er i stor fare for å føre debatten i en retning jeg tror er direkte skadelig. Nemlig fokuset på at det er enkelte ubrukelige individer innad i det offentlige som er problemet, heller en retningslinjene og presset ovenifra som disse individene knuses under dag ut og dag inn.

Jeg kommer i skrivende stund rett fra Kvinner på tvers den årlige tverrfaglige konferansen der fagforeninger, organisasjoner og grupper kommer sammen med fokus på kvinners stilling i samfunnet og prøver å finne ut hvordan vi kan samarbeide på de feltene der interessene sammenfaller.

Jeg sitter altså her og syder over av alle mulige slags anekdoter om vanskelighetene med å bevare det menneskelige fokuset innad i systemer som kveler alt som ikke fører seg etter normen og den gjeldende ideologien om effektivitet og sparing.

Du trenger ikke fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er udugelig. Sjansene er nemlig overhengende store for at de både vet at jobben de gjør er utilstrekkelig og at de har blitt det fortalt om og om igjen.

Selvfølgelig er det et alvorlig problem at publikum, pasienter og klienter føler seg dårlig ivaretatt, oversett og direkte motarbeidet i møte med det offentlige. Men om noen tror dette ville blitt noe bedre privat kan de spørre seg om presset på effektivitet, sparing og kvantitet over kvalitet blir mindre i bedrifter eid av aksjonerer?

De du møter i skrankene og på telefonen har aldri vært og kommer aldri til å bli de mest verdsatte, de best betalte eller de med tryggest stilling. Særlig ikke i systemer med inneboende knapphet. En ansatt som ønsker å hjelpe alle vet samtidig at hun ikke har tid til å gi alle tiden hun gjerne skulle brukt på dem. En ansatt med et fastsatt trygdebudskjett vet at å gi penger til et menneske hun i forbifarten vurderer som ressurssterk betyr mindre penger til andre hun vurderer som mer trengende.

Det at et menneske i systemet ikke møter deg på en adekvat måte, betyr ikke at denne personen aldri yter utmerket service eller i andre tilfeller står på med hud og hår for å hjelpe andre gjennom kriser.

Kanskje det burde være et krav at folk bak skranken alltid burde smile og snakke med hyggelig stemme. Problemet her er av vi bare er mennesker, jeg jobber personlig på Rema1000 og selv om jeg 90% av tiden er en servicearbeider jeg vet kundene setter stor pris på, så vet jeg også at noen kunder opplever dårlig service fordi vi for eksempel ikke har nok bemanning på jobb den dagen, eller fordi noe har gått galt et eller annet sted i butikken. Jeg har heller ikke personlig noe å gjøre med beholdningen av varer, eller innkjøp av nye. Og jeg har erfart at noen kunder opplever at jeg derfor yter dårlig service på bakgrunn av ting som er utenfor min kontroll. Jeg håper de i det minste legger hovedskylden på bedriften og ikke på meg :( selv om jeg ikke er i noen posisjon til å poengtere dette imens jeg er på jobb :)

Problemet med offentlig kvalitet i Norge kommer ikke av en manglende evne til å ta opp i seg ideologi og filosofi fra det private. Det begynner heller å bli en del av det voksende problemet, når det offentlige plutselig skal omstruktureres etter modeller der poenget er å tjene penger. NAV er et utmerket og tragisk eksempel på dette. Etter år med omstrukturering, omflytting og nedbygging er det omtrent ikke ett eneste kvalifisert menneske tilbake i den stillingen det opprinnelig var kvalifisert til å gjøre.

Noe av det jeg synes er verst av alt med fremstillingen til Nordbø er dette forsøket på å konstruere to eller tre adskilte grupper med mennesker. Du har ofrene, personifisert av venninnen hans, og han selv personifiserer vel kanskje "de fornuftige" vokterne av de svake som sikkert også inkluderer alle de som gjør jobben sin riktig, og så har du de ubrukelige. De ubrukelige er ikke bare uutdannede, dumme og feite, de er også "fienden", de vi må bli kvitt.

Dette er et usmakelig eksempel på en "oss mot dem" mentalitet, og enda verre, det er et forsøk på å piske opp og støtte opp om slik forenklet tankegang. Vi skal bli sinte på de ubrukelige. Vi skal bli så sinte at vi krever at de får sin straff, nemlig sparken.

Men hvilken skjebne er det Nordbø forestiller seg at disse ubrukelige skal lide da? Og hvilke skjebne er det vi oppmuntres til å tenke at de fortjener? De som ikke kan godt nok norsk, de som er kjipe, de som ikke har nok utdannelse, eller de som ikke passer til å jobbe med mennesker? Disse som skal få sparken fordi det er dem som er problemet.

Hvilke andre jobber er det de skal inn i? Ikke at dette er et argument for å la dem bli der dem er, men realiteten er vel at mange av dem vil gå ut i lengre tids arbeidsledighet, uføretrygd eller andre lignede situasjoner.

Har vi virkelig råd til å "straffe" de "ubrukelige" på en såpass kostbar måte?

Hadde det ikke heller vært en god ide å se på hvilke reelle forhold som hindrer disse menneskene i å yte den servicen de burde? Hadde det ikke vært bedre om det offentlige begynner å behandle sine ansatte som mennesker med ulike produktivitetsnivå, behov og problemer? Hadde det ikke vært fint om staten bevilget nok penger til at ansatte i sosialtjenestene ikke ble tvunget til å uglese hvert eneste nye ansikt som kommer inn døren? Eller om sykehjemmene hadde nok rom til alle de eldre, for å ikke snakke om alle sykehusene til alle de syke? Hadde det ikke vært jævlig utrolig bra om vi sluttet å tenke på "de andre" som problemet?

Systemet slutter ikke å reprodusere sure gubber bare for om du får sparket en av dem. Jeg ønsker også færre ydmykelser og styrket rettssikkerhet for enkeltmennesker.

Og takke meg til forebyggende arbeid heller enn brannslukking.


-----

Andre som skriver bra om dette:

Vrangest: Usmakelig generalisering
Hva Hun Sa: Dagfinn Nordbø sparker nedover
H-blogg: Offentlige ansattes udugelighet - eller?
Hjorthen: Udugelige ansatte
Villkatta: Møte med psykiatrien
Forskning.no: Motivasjon slår lønn
Lasse: Mer kjeft

Spenol, er det like uskyldig som du tror?

Spenol er den klassisk kjedelige fuktighetsgivende hudkremen. Orginalt utviklet for å pleie såre kujur, derav navnet, og etterhvert invitert inn på baderommet hos budeier, fattigslige småbarnsmødre og kvasihippier.

Kjekt, den er utviklet for jur på kyr som melkes mye, da kan den umulig være giftig eller helsefarlig eller hva? Bortsett fra litt gneldring på forumer rundt om kring om at den er kjip for uren hud fordi den tetter igjen porene og sånn, og litt bekymring for parabener, kunne jeg ikke finne noe stygt sagt om produktet.

Ved første titt på innholdsfortegnelsen virker listen kort, men når jeg lister dem opp for meg selv blir det en del alikevel:

Aqua
Paraffinum Liquidum
Stearic Acid
Palmitic Acid
Propylene Glycol
Triethanolamine
Cetyl Alcohol
Glyseryl Stearate SE
Cera Alba
Methylparaben
Propylparaben

Og ikke så mange ting jeg egentlig vet hva er, bortsett fra aqua, selv om google prøver å forvirre meg her.

Jeg er driver jo å kliner denne gugga i ansiktet hver eneste dag, så det hadde jo vært litt greit å vite hva den egentlig er laget av og hvorfor. Selv om mange av tingene høres litt mystiske ut kan jeg kanskje gjette meg til hva de betyr? Deretter vil jeg ta nettet til hjelp for å snuse ut hva som skjuler seg bak den fancy latinen.

Aqua:
Selv om google påstår dette er en dansk poppgruppe, velger jeg å tro på magefølelsen som heller mot at det egentlig er vann. Vanlig kjedelig vann, sannsynligvis ganske sterilisert og renset. Om det ikke bare fulgte med en av de andre ingrediensene oppi.
Aqua = OK

Paraffinum Liquidum:
Med litt godvilje blir dette til "flytende paraffin". Spesifikasjonen virker unødvendig siden paraffin er flytende i utgangspunktet men dog. Dette er i bunn og grunn det samme som Vaselin, et biprodukt av råoljeproduksjon. Det blir også omtalt som mineralolje, og viser seg å ha et rykte på seg for å føre til akne og andre ufinheter for huden.
Paraffinum Liquidum = OK, selv om det er knyttet til oljeutvinning.

Stearic Acid:
Dette høres ut som stearinsyre, og en svensk wikipedia-artikkel bekrefter antagelsen. Den engelske artikkelen mer mye mer utfyllende og forteller meg at dette stort sett produseres av dyrefett, som talg :P Æsj, ikke lite kult å smøre seg i trynet med ting jeg ikke spiser av politiske årsaker :P Heldigvis opplyses det at syren også utvinnes fra kokkosfett. Lurer på hvor stearinsyren i spenolen min kommer ifra.
Stearic Acid = Litt tvilsom, mest fordi det ikke opplyses om hvordan stearinsyren er produsert.

Palmitic Acid:
Kanskje dette er palmesyre? Eller syre utvunnet fra den sure svetten i håndflatene til bitre slavearbeidere? Wikipedia forteller meg at det mest sannsynlig er utvinnet fra palmeolje. litt videre lesing og søking forteller meg at dette kanskje er en mer spennende ingrediens enn man først skulle tro. Ikke bare er det en av hovedingrediensene i Napalm! Det er også påvist kreftfremkallende og farlig for nervesystemet! Riktignok i større doser en det som finnes i spenolflasken. Men alikevel...
Palmitic Acid = Tvilsom, ikke bare er den litt skummel for kroppen, den har stygt rulleblad i krigføring også!

Propylene Glycol:
Jeg er litt blank på hva dette kan være for noe, bortsett fra at det er et slags alkohol. Mon tro om det er bra for avholdsfolk som meg? Via wikipedia og andre virker det som om denne er tilsatt for å virke som løsemiddel for andre ingredienser i kremen. About.com kan fortelle om en viss kontrovers i forbindelse med denne, men de får det til å høres ut som en missforståelse.
Propylene Glycol = OK? Litt skummelt med løsemidler i fuktighetskremen.

Triethanolamine:
Jeg vet da pokker hva dette høres ut som, men det kan virke som det er en tre av det i hvert fall. Wikipedia forteller meg at denne (poppulært kjent som TEA) er vanlig å bruke for å gjenopprette PH-balansen i kosmetikkprodukter. Kjekt med noe basisk etter all syren over. Det opplyses om muligheten for at det kan brytes ned til et veldig kreffremkallende stoff. Men det skal visstnok ikke være så vanlig. Puff :) Dow.com opplyser dog i en nedlastbar pdf om at utslipp av dette er en betydelig miljøtrussel.
Triethanolamine = Tvilsom, kjekt med ph-balanse, kjipt med kreft og miljøskader.

Cetyl Alcohol:
Enda et alkohol! Skal fyllefesten ingen ende ta? Riktignok viser det seg å være et alkohol som antar en voksaktig flakete konsistens i romtemperatur. Ingrediensen har en tvilsom fortid som utvunnet fra hvalspekk, men produseres stort sett fra palmeolje per i dag. Den fungerer som fortykkningsmiddel og emulgator. Jeg må helt tilbake til aqua for å finne noe som ser mindre farlig ut.
Cetyl Alcohol = OK

Glyseryl Stearate SE:
Jeg tenkte meg at dette hadde noe med glyserol å gjøre og jeg hadde rett. Dette er nemlig en blanding mellom glyserol og stearinsyre. Wikipedia beskriver det som et odørløst, søtsmakende, flakete pulver. Det brukes på samme måte som Cetyl Alcohol som emulgator og fortykkningsmiddel, samt som antiklumpemiddel. Det skal også virke mykgjørende på huden i følge flere treff på google.
Glyseryl Stearate = OK, selv om jeg trodde vi hadde nok stearinsyre fra før.
Cera Alba:
For et mystisk navn, dette må jo være et ekstrakt fra en eller annen eksotisk plante? Ok her tok jeg litt feil, dette er helt ordinær kjedelig bivoks. Eller bleket bivoks da, om man skal være nøye på det. Visstnok bleket i sollys, veldig naturlig og fint. Desverre er det ikke like fint for alle, Marianne i kommentarfeltet har opplyst meg om at ganske mange er allergiske mot Cera Alba. Ikke like greit som jeg trodde med andre ord.
Cera Alba = OK, dette er like trygt, om ikke tryggere enn Vann. Så lenge du ikke er alergisk da :(


Methylparaben:
Så var det den første av disse fryktede parabenene. Methylparaben er sjarmerende nok et soppmiddel, brukt for å forlenge holdbarhetstiden til kosmetikk og lignende. Men hva er egentlig et paraben? Og hvorfor er folk skeptiske til det? Kan virkelig noe som "kan" utvinnes fra blåbær være skadelig for deg? Livestrong.com har lettlest informasjon. Skin deep er heller ikke særlig imponert over sikkerheten. Hovedbekymringen med parabene er at de kan ha østrogenlignende effekter når de taes opp gjennom huden, og har kommet dårlig ut i undersøkelser om brystkreft. Nå står riktignok Methylparaben ganske langt nede på innholdsfortenelsen, så vi får håpe det er lite av det :(
Methylparaben = Tvilsomt, ikke lett å finne noe fint sakt om dette :( Men jeg er jo glad for at jeg slipper sopp i kremen.

Propylparaben:
Enda ett konserveringsmiddel antar jeg, og jeg får rett. Ellers er bekyrmingene rundt dette mye det samme som de over, bare at det antageligvis er litt mindre Propylparaben og derfor er det sikkert litt mindre farlig i dette tilfellet også.
Propylparaben = Tvilsomt, og hvorfor trenger vi det? Var ikke Methylparaben nok?


Alright!
Dette ble utrolig mye mer omfattende en jeg hadde trodd, og likevel er det jo så overfladisk at det er til å grine av. Det jeg har lært mest av alt er hvor utrolig mye informasjon og mangel på informasjon som kan skjule seg bak en tilsynelatende kort innholdsfortegnelse på et produkt jeg har brukt siden jeg ble født og trodde var like sikkert som vaselin.

Spenol er hverken så kjedelig eller så uskyldig som jeg trodde i utgangspunktet, men det er likevel den beste fuktighetskremen jeg har prøvd så langt. Og jeg tviler sterkt på at jeg kan finne kremer med mindre ingredienser blant mer kommersielle produkter.


------
Andre som skriver om spenol:
Tordenlill: Spenol for spener og jur og Kløver vaseline, fortsatt en bestselger?
e24: Kjemper om spenol-milioner
Lorraine Hilton: Er jeg bare heldig?
Hannoveraner13: Spenol?

Utrolig lite jovialt :(

Natt til onsdag hadde jeg en ubehagelig opplevelse, av den typen jenter nesten må regne med å oppleve når de tror de bare kan bevege seg hvor de vil etter nattens mulm har senket seg over landet.

Jeg er jo av den typen som gjerne drar langs akerselven og våger meg inn i slottsparken på ugudelige tider av døgnet så jeg forventet liksom ikke at det skulle skje noe kjipt bare et drøyt steinkast fra der jeg bor, på sosiale trivelige Sogn studentby.

Nuvel, jeg har da i det aller minste begynt å ta studiene mine mer seriøst, og derav grunnen til at jeg befant meg på studentbyens egne lille lesesal natt til onsdag i håp om å komme igjennom 30sider pensum til forelesningen dagen etter. Å balansere jobb og studier er ikke alltid like lett, men med slike utmerkede fasiliteter bare rett oppe i gata har jeg i det minste muligheten til å slippe unna rotet og distraksjonene på rommet.

Jeg følte meg så flink, med termos og teposer og pågangsmot. Glad for at jeg hadde rommet for meg selv.

Klokken 00:15 banker det på døren.

Jeg tenker ikke så mye over det, tenker bare flyktig at det er noen som ikke gidder å lete frem adgangskortet sitt og håper de kan slippe. Jeg er jo en jovial og hjelpsom jævel, så jeg reiser meg og åpner. Så fint tenker jeg, der hjalp jeg noen i dag også.

Det er en høy og kraftig mørkhåret mann, han takker meg på engelsk. Jeg stusser over at han ikke har med seg noen bøker, men det er jo ikke mitt anliggende, så jeg beveger meg tilbake til pulten for å fortsette lesingen min.

Han følger etter meg.

Han forsøker å starte en samtale. På gebrokkent engelsk forteller han meg at broren hans har vært student, og at han kommer fra polen. Jeg er jo ikke akkurat interessert i å dra ut tiden, jeg vil jo aller helst bare lese meg ferdig og gå for å legge meg. Men jeg er jo en jovial jævel, så jeg nikker og er med på forsøket på samtale i et par omganger før jeg høflig gjør ham oppmerksom på at jeg ikke har tid til å være sosial.

Han ser litt overasket ut, men forlater faktisk lokalet og lukker døren bak seg. Jeg sitter igjen med en distinkt dårlig følelse i magen. Men jeg har jo en del fag å komme igjennom så jeg skyver den til sides og forsetter lesningen.

Det går ti minutter.

Og så banker det på døren igjen.

Tre faktaopplysninger understreker seg i hodet mitt:
1: hvis han hadde en legitim grunn til å være her så ville han hatt adgangskort.
2: hvis han hadde noe som helst å gjøre her ville han hatt anledning i sted.
3: han vet at jeg er helt alene her inne, i et lite rom uten andre utveier enn adgangsdøren i enden av den smale korridoren.

Det er ikke noe å diskutere en gang, jeg er jo en jovial jævel ovenfor meg selv også, så jeg later som om jeg ikke hørte at han banket.

Noen der ute rister i døren.

Noen der ute er rasende forbannet.

Det slås mot døren så det knaker.

Pulsen min trenger ikke lang akselereringstid før den formelig galopperer i brystet mitt.

Jeg prøver å overse det, jeg prøver å lese videre, men ordene fester seg ikke, jeg klarer ikke å tyde dem, jeg prøver å være irritert, men det fungerer ikke.

Jeg er redd.

Hvorfor gir han ikke opp? Hvorfor er han så sint? Kan han ikke bare gå sin vei?

Jeg innser at jeg er redd, jeg er pulserende, kvelende redd. Det er anderledes enn sosialangst og bekymringer, det er ikke noe jeg kan lukke meg inn i meg selv for å unnslippe. Det nytter ikke å utsette å forholde seg til muligheten for at jeg befinner meg i umiddelbar og alvorlig fare.

Men den fornuftige forståelsesfulle delen av hjernen min vet råd, den forteller meg med gjennomtrenende klarhet:

Dette er riktig øyeblikk for å ringe til politiet.

Jeg kjenner igjen rådet, jeg har gitt det til andre før: det øyeblikket du går over fra å være usikker på en situasjon til å faktisk oppleve den som livsfarlig, så er alle alternative forklaringer irrelevante: du er faktisk i fare, forhold deg til det.

Så jeg ringer 112, det hellige nødnummeret, eksklusivt for krisetilfeller.

Jeg forklarer situasjonen og blir tatt på alvor, stemmen i andre enden sier at de skal ringe meg når de står utenfor slik at jeg kan vite at det er trygt å åpne døren.

I løpet av telefonsamtalen blir det stille utenfor, men jeg nevner ikke dette. Jeg vet at inngangspartiet er mørkt og skjult, jeg har ingen intensjoner om å åpne døren før jeg vet sikkert at han ikke står der ute og venter på sjansen til å dytte meg inn i det jeg åpner.

Jeg slår av lyset og setter meg på gulvet med mobiltelefonen i hendene. Og venter.

Imens jeg tenker på hvor utrolig lite jovialt det er av en voksen mann å ødelegge lesefreden min på denne måten.

Og ja politiet kommer, de lar meg avgi forklaring, loggfører hendelsen og følger meg hjem igjen.

Og jeg går opp trappen med en varm, god følelse av at noen hadde tatt vare på meg.

Og at det var meg.