Blakkhetens ukompliserte realiteter

Jeg tror jeg vil komme til å se tilbake på dette året, og delvis i fjor, som perioden da alt forandret seg i livet mitt, standpunkt ble endret, alt ble snudd på hodet, enkelte ting ble knust.

Men denne sommeren har også vært spesiell for meg. Den begynte pengelenst og med en rest av bitter bismak av fortvilelse, så opplevde jeg stadig nye lavmål av pengeløshet underveis, men kom meg likevel til både Madrid og Danmark og opplevde utrolige ting begge steder. Jeg vet nå at jeg antageligvis ikke kommer inn på studiet jeg ønsker meg, jeg vet at høsten vil bestå mye av å betale regninger fra i sommer med penger jeg egentlig ikke har og jeg har generelt lite peiling på hva som skjer videre.

Skuldrene er senket, pusten er rolig og jeg nyter sensommeren. Blant prosjektene mine er konstruksjon av fantasiverden tidvis på toppen og jeg løper frem og tilbake fra bibliotekene på jakt etter bøker som kan hjelpe meg til å forstå hvordan min egen verden fungerer i all sin mangfoldighet.

Snart kan jeg navnet på alle europeiske trær og hvordan de har blitt brukt gjennom tidene. Hvilke legeplanter som finnes rundt Sognsvann og når de forskjellige delene kan høstes inn.

Gjennom å jobbe med å skape analoger i en tenkt verden virker det som om sammenhengene og årsakene trer mye klarere frem. Og jeg bor plutselig i en mye mer helhetlig verden enn før. Selv grusen i oppkjørselen har sin historie og med litt graving vet jeg hvor den ble knust opp, hvor den ble gravd frem og hvilke geologiske prinsipper som har formet den gjennom en liten evighet.

Jeg har ikke vært så vitebegjærlig og nysgjerrig siden jeg var liten. Og den største forskjellen på da og nå, er at jeg vet hvor jeg kan finne mesteparten av svarene. «Hva består fargeblyantbly av?» Tenker jeg mens jeg skriver, og etter å ha rotet rundt på nettet i fem minutter og vurdert flere kilder vet jeg at de lages ved å blande leire og gummi sammen med forskjellige pigmenter, blandingen blir så lagt i voks for å gjøre den glattere. Deretter formes «blyet» og legges inn i en forsterkende komponent av tre. En av sidene foreslår at det mest brukte treslaget i amerika er sedertre.

Og slik vips, er enda en puslespillbrikke på skrivebordet mitt på plass. Jeg kommer nok til å dobbeltsjekke litt på biblioteket, nettet blir som regel brukt veiledende når det gjelder faktaopplysninger.

Uff slik en liten nørd jeg kommer til å bli. Jeg kan allerede en del av trærne på Latin også. Du vet det er praktisk i utlandet.

Mye forandrer seg, jeg har tenkt mye på døden, den er ikke like forferdelig som før. Eller rettere, jeg tar den ikke like personlig som før.

Og jeg er ikke redd for veps lengre.

Hvilke fobier har jeg igjen da? Snart ingen. Ikke rart at skuldrene senker seg.

Det eneste som kommer i nærheten av bekymring er mangelen på livsledsager, men sommeren blåste bort mye av den angsten også, det kommer når det kommer.

I realiteten henger det hele i en veldig tynn tråd, jeg mener fremtiden og sånt, men den henger der vel så lenge den gidder. Livet er usikkert for alle og alt kan skje. Husleien ordner seg vel på en måte og jeg har mye tørrmat i skapet. Biblioteket er gratis og det er Internett på studenthybelen også. Og plommene som modnes sakte i naboens hage og morellene, solbærene og eplene.

Og så kommer jo soppen disse dager. Høsten er en fin tid å være blakk på.

Nye klær fant jeg i en konteiner, og buksebaken kan jeg lappe.

Og så bytter jeg en middag her og der mot en fotmasasje.

Kanskje det er blakkhetens ukompliserte realitet som har roet meg?