I alle fall ble jeg sittende å skrive dette etter å ha sett den.
Forestill deg at du går langs en vei, etterhvert kommer du til en tunnel. Foran den står en mann. Han forteller deg at hvis du går gjennom tunnelen er det en 15% sjanse for at du kommer til å bli voldtatt. Det høres fryktelig urettferdig ut, for det finnes ingen vei rundt tunnelen. Du blir stående foran inngangen en stund, der fremme ser du lyset i den andre enden, du begynner å tenke at det høres urimelig ut. Etterhvert greier du å riste av deg den dårlige følelsen og begynner å gå.
Jess, sjansene er store for at dette er en beskrivelse at livet ditt. Av og til vet du ikke en gang at tunnelen er der.
Samfunnet vårt, det vil si nyhetene, politikerne, mannen i gata, familien din, vennene dine, de liker ikke å snakke om at det skjer, om de snakker om det i det hele tatt er det gjerne om hvordan «du» kan unngå at det skjer med deg. De og du og jeg og de aller fleste liker ikke å tenke på at vi når alt kommer til alt har lite eller ingen kontroll på hvorvidt det kommer til å skje oss, en gang i livet eller flere, at vi kanskje kommer til å bli voldtatt.
Mange av oss har allerede blitt det, mange av oss har allerede blitt misbrukt som barn og en del av oss har kanskje fortrengt det og begravd det dypt inne i kroppen et sted.
Vi liker å tenke at det finnes strategier, ting du kan gjøre, måter å kle seg på eller oppføre seg på som beskytter deg. Det finnes steder du aldri går, på tidspunkt da du vet det er «farlig». Vi føler oss ansvarlige og lure som ikke går på disse stedene, eller som går til disse stedene med de riktige klærne og den riktige holdningen. Vi glemmer at det ikke er disse stedene det vanligvis skjer.
Vi blir voldtatt av familiemedlemmer, vi blir voldtatt av kjærester, vi blir voldtatt på fest av kamerater og bekjente. Vi blir voldtatt av folk vi stoler på, folk vi ønsker anerkjennelse eller kjærlighet av, folk vi avhenger av, de som skal ta vare på oss... De som sier at de elsker oss.
Noen av de som voldtar oss skjønner ikke at de tråkker over en grense, noen driter i det fordi de vet de kan slippe unna med det. Noen fulle, like full som du var. Noen ganger var du litt med på det i begynnelsen, men så ombestemte du deg uten at det ble respektert. Noen ganger stivnet du helt og klarte ikke å protestere. Noen ganger sa du unnskyld etterpå fordi du var flau over deg selv. Noen ganger lo du av det og latet som om du bare hadde vært litt uheldig. Som om det ikke var noe som «noen» hadde «gjort mot» deg. Noen ganger latet du som om det ikke var noen big deal og bestemte deg for å glemme det. Noen ganger sa du det til den som gjorde det, at du var for full til å huske hva som skjedde i går.
Og noen ganger later du som om du var «heldig», det er spesielt gutter og menn som gjør akkurat det, men mange jenter også. Tenk at akkurat han, eller akkurat hun hadde lyst på deg.
Vi liker ikke å tenke på at vi også er i stand til å tråkke over grensene til noen. At vi også kan gjøre noe som setter vonde spor etter seg. Av og til føles det ut som om alle de andre er mye sterkere enn deg, som om de er i stand til å sette seg i respekt om de ikke liker det som skjer, men du kan ikke alltid ta det for gitt.
Jeg er en som kanskje vil gi deg inntrykk av at jeg takler alt du utsetter meg for, at jeg alltid vil si i fra om det blir for mye. Men sånn er det ikke alltid, noen ganger trekker jeg meg inn i meg selv uten å si noe og du kommer ikke til å legge merke til det med mindre du er like opptatt av å være sammen med «meg» som å være sammen med kroppen min.
Jeg prøver å bli flinkere til å finne grensene for hva som er greit. Andres så vel som min egne.
Vi skaper samfunnet vi lever i med valgene vi tar. Foreldrene og besteforeldrene våre var med på å skape samfunnet vi lever i i dag. All uferdig familiedritt, alle dårlige holdningsmønstre de ikke klarte å gjøre seg ferdige med, alle politiske valg som førte til dårlige samfunnsordninger. Det ble gitt oss i fanget.
Nå er det vårt ansvar hver dag å spørre oss om hvordan våre issues og handlinger er med på å føre verden videre. Vi ba ikke om stafettpinnen, men nå løper vi med den, andpustne og forvirrede, i de klamme hendene våre og vi har all makt helt til vi plutselig har gitt den videre.
Det er ikke mitt ansvar at noen missbrukte meg.
Men jeg er med på å skape den verdenen der missbruk og voldtekt fortsetter å skje. Jeg vet ikke egentlig hva som er det riktige å gjøre. Men jeg vil anerkjenne det og reflektere rundt det og dele tankene mine med dem som vil høre dem.
(Prosentandelen øverst er rent illustrative, men jeg vet det handler om prosentvise sjanser og det er ille nokk spør du meg.)
