Saturday, May 24, 2008

tanker om abort - jeg lever fordi du døde

Jeg ble inspirert av en blogpost borte hos Sigrun,

Abort har alltid vært et vanskelig tema for meg, ikke minst fordi jeg aldri ville blitt født om moren min ikke hadde spontanabortert et halvt år eller så før jeg ble unnfanget. Så når folk snakker om rett til livet tenker jeg noen ganger "hvems rett til hvems liv" det er så mange usikkerheter rundt en graviditet uansett, enkelte ganger når folk velger abort tidlig i svangerskapet ville kroppen uansett ha støtt det lille livet fra seg, men det kan vi jo aldri vite nå.

Jeg lever fordi noen andre døde. Jeg husker ikke om det var denne aborten eller en annen, min mor har til sammen hatt 3 tror jeg, men jeg husker hun fortalte oss at hun hadde fått holde det lille fosteret og at det hadde fått plass i den ene hånden hennes. Hun smilte når hun fortalte det til oss, og vi var bare små barn da og jeg husker bare undring over at det var mulig at noe så lite skulle kunne ligne på et menneske. Når det gjaldt slike ting var moren min ganske flink i grunnen, hun fortalte oss alt om ting, men gjerne på måter som fikk oss til å tenke heller enn å skyve det ifra oss.

Derfor visste jeg allerede fra tidlig alder at enkelte kvinner kunne velge å slutte å være gravide selv, de kunne gå til legen å slutte å være gravide og det var bra at de kunne gjøre det hos legen for de kunne jo bli skadet og dø av det om de prøvde det hjemme. På samme måte som man ikke burde gjøre andre legeting på seg selv hjemme alene. Som barn sto dette som uproblematisk positivt for meg, jeg hadde ingen konsepter om at noen kunne ha blandede følelser rund avgjørelsen. Jeg var i grunnen udelt lettet over at det gikk an å bestemme over livet sitt på den måten. Jeg lærte ikke før senere at det fantes land der det ikke var slik som hos oss.

Men man blir jo eldre og så lærer man seg å reflektere rundt ting. I tenårene forsto jeg med tiden mer om de fortvilte omstendighetene enkelte kvinner kunne befinne seg i. De kunne jo ha blitt voldtatt, eller så kunne de jo ha alt for dårlig råd, eller alt for dårlig tid, eller rett og slett være alt for unge.

Det var vel også først på denne tiden de kritiske kristne stemmene nådde meg, med sine fortvilte påstander om drap og fortvilelse. Jeg må innrømme at jeg skjøv dem kvalm ifra meg. Jeg oppfattet dem udelt som hatske og uforstående. Visst kunne jeg på et visst plan forstå at enkelte kunne angre på en abort, men disse mørkemennenes messende terping på temaet virket først og fremst som et forsøk på å tvinge kvinner tilbake under menns overformynderi.

Jeg må nevne før jeg sier det neste at jeg aldri har tatt abort.

Men så blir jeg 19, jeg er på studietur i england, jeg roter rundt slik jeg pleier og opplever at et kondom sprekker. Jeg ligger og spøker med en eller annen katolsk gutt et par år yngre enn meg om at han må forberede seg på å slutte skolen og få seg jobb, men morgenen etter er det litt anderledes. Jeg vet at jeg må få ta i en angrepille.

Jeg blir fanget i en slags følelse om at minuttene teller. Først prøver jeg studentkontoret på universitetet jeg bor på, de forteller meg om et apotek i nærheten. Jeg finner apoteket men de har ikke angrepiller, dessuten skal de snart stenge. Jeg er ikke av den lavmælte varianten så det endre med at en hyggelig mann i butikken melder seg frivillig til å kjøre meg til "familieplanleggingsklinikken".

Jeg er bakfull fra dagen før, jeg har dårlig samvittighet for at jeg stakk vekk fra gruppa mi kvelden i forveien uten å si hvor jeg skulle og de brukte halve natten på å lete etter meg, jeg har ikke sagt til noen hvor jeg skulle da jeg dro ut denne dagen heller. Jeg befinner meg plutselig på et venterom sammen med 14 asiatiske damer, to unge par og en eldre mørkhudet kvinne. Det er ikke lengre bare uønsket graviditet som svirrer rundt i det bankende hodet mitt, jeg bekymrer meg for kjønnsykdommer også.

Det bli omsider min tur. Jeg gir ifra meg et skjema jeg har fylt ut og blir vist inn på et kontor hvor jeg forklarer situasjonen. Etter litt nyktern formaning får jeg pillene og en pakke med kondomer og beskjed om å passe bedre på neste gang. De tar et par tester av meg og råder meg til å teste meg igjen om et par måneder og så er jeg fri til å gå igjen.

Det er først da jeg står på gaten igjen at det slår meg. Jeg knuger pilleesken i hånden og vet plutselig at om jeg ikke tar pillene kan det hende jeg blir gravid. Og ikke bare skrekkgravid slik jeg tenkte i utgangspunktet. Jeg kan bli gravid, et liv kan vokse opp inni meg, bli til en baby som skriker etter å leve som blir til et barn med gleder og sorger som blir til et voksent menneske jeg kan bli kjent med på nytt og på nytt og på nytt. Det er ikke 100% kanskje jeg ikke ville blitt gravid uansett, men om jeg svelger disse pillene klipper jeg av denne skjebnens tynne mulighet for alltid. Det livet som kunne blitt vil aldri bli.

Kanskje det er fylleangsten som gjør at det går sånn inn på meg. Den samme angsten som gir meg frysninger når jeg ser prognosene på pakken for at pillene faktisk skal virke. Jeg henger med hodet til neste gang jeg har mensen uansett. Det kan hende jeg er et i overkant melankolsk menneske, men reaksjonen fikk meg til å innse noe.

Det var kanskje bare en flik av en forståelse, men det var nok til å snu om på oppfattningene mine. Jeg forsto plutselig at det var mulig å sørge over et uønsket barn. Jeg forsto at selvbestemt abort aldri er uproblematisk i utgangspunktet. Og hvordan kan det være det når vi er mennesker med uendelig fantasi og innlevelsesevne. Jeg forsto en flik av tyngden av ansvaret. Når du ikke bare tror du kunne blitt gravid, men vet at du er det og vet at det lille livet har et hjerte som allerede slår og du allikevel tar den avgjørelsen.

Jeg blir uendelig ydmyk for dette ansvaret.

På samme måte som jeg blir uendelig forbannet når noen mennesker ikke greier å leve seg såpass mye inn i det at de fordømmer kvinner som tar abort som mordere og tanketomme ansvarsløse overfladiske selvopptatte dumme jenter.

Vi har faktisk i Norge bestemt at kvinner er kompetente nok til å ta en slik avgjørelse, vi har felt det ned i loven og formulert det som en rett. Vi har gitt ansvaret til kvinnen fordi noen måtte ha det og hun var den som sto saken nærmest og kjente den best. Og fordi det alltid vil handle om "hennes liv" og "hennes kropp" uansett hva noen sier. Og tør jeg lsi det, fordi ingen kan elske det lille livet i sin spede begynnelse høyere en henne, det er ikke fysisk mulig, og ingen vil sørge mer over det når det ikke lengre er.

Men det finnes et annet ansvar, et ansvar som ikke nevnes så mye i denne debatten.

Det er ansvaret staten og menneskene har for å for sørge for at det er et frivillig valg uten noen form for tvang.

fattigdom er tvang, viten om stengte muligheter er tvang, fortvilelse er tvang, ensomhet er tvang, frykt er tvang.

Hvorfor er det slik at jeg som tenåring oppfattet graviditet som den proverbielle slutten på livet? Hvorfor er det slik at enslige mødre er de fattigste i Norge? Hvorfor har vi ikke full barnehagedekning? Hvorfor legger ikke arbeidsplassene bedre til rett for ansatte med barn? Hvorfor forstår vi barn som en demper på en kvinnes karriere? Samtidig som det kan være positivt for en manns?

Den beste måten å få ned abortstatistikken på er å jobbe feministisk, å jobbe for kvinners rettigheter og samfunnets kollektive ansvar for de barn som blir født inn i det.

Og den andre siden av saken. Hvorfor opplevde jeg på byen før jeg gikk inn i mitt selvvalgte sølibat at gutter syntes det var ukult med kondom? Til den grad at de faktisk kunne finne på å lure den av midt under samleie? Hvorfor hører jeg stadig om forskjellige kjønnssykdomsepidemier? Om vi lærer barna våre en ting så burde det vel være at kondomen er deres evige venn og beskytter?

Det fikk jeg inn hjemmefra selv, men det er tydelig at ikke alle på min vei har vært like informerte.

Jeg tror jeg har nok på hjertet om tilfeldig seks til å skrive en like lang post til men det får vente.

Så om jeg må konkludere med noe får det bli:

Abort er en kvinnerett og et kvinneansvar, det kan være et ansvar som er tungt å bære uansett bakgrunn og kvinner som har tatt dette valget fortjener å bli møtt med ydmykhet og respekt.

-----------
Linker av mulig interesse:

Lav trygd fører til aborter?

Unge kvinner velger abort
Forstår at kvinner dropper barn


tips meg gjerne om flere.

11 comments:

Sigrun said...

Vedr. det du skriver om tvang, så snakket professor ved Medisinsk fakultet, UiO, Anne Eskild om dette i Aftenposten i fjor vinter. Bl.a. i en kronikk 9. januar i fjor stilte hun spørsmål ved kvinners selvbestemte rett til å få barn. Hun lurte på om de økonomiske støtteordningene er slik at de bidrar til et bestemt mønster mht hvem som tar abort og hvem som føder barn.

Martine Votvik said...

Ja den husker jeg så vidt, den skal jeg finne og linke til. Hm, jeg tror i alle fall at det er denne du sikter til.

Martine Votvik said...

Det var forresten fint å bli minnet på den, så takk skal du ha :)

alba said...

Fordi du skriver så fint om dette temaet fikk jeg lyst til å fortelle om min egen aborthistorikk!
Jeg er en velutdannet kvinne på slutten av fertil alder som har gjennomgått 3 aborter.Dette er jo langt over gjennomsnittet og man vil fort utlegges om både dum og uansvarlig.
Jeg var 29 år gammel student første gangen.Jeg ble gravid etter en serie med one-night stands med samme mann.Det ble brukt kondom for det meste,men denne gangen i noe beruset tilstand slumset jeg.Dagen etter tok jeg en angrepille.Den virket ikke og jeg bestemte meg for å ta abort.Jeg var på slutten av et langt studium,ikke uten ressurer,men jeg ville ikke ha dette barnet.Ikke stolte jeg på den mulige barnefaren og jeg ville ikke være alenemor .Jeg diskuterte ikke dette med mannen jeg var blitt gravid med heller.Dette var min beslutning.Jeg har heller aldri angret.
Neste gang var jeg gift og fullammet mitt første barn.Jeg tuk sjansen på at dette ikke gjorde meg særlig fertil tatt også i betraktning et lite aktivt sexliv akkurat da.Var så vidt kommet "igang igjen".
Dumt?Ja selvfølgelig!.Jeg var imidlertid sliten og temmelig overumplet over det å være førstegangsmor.Mye mer krevende enn det jeg hadde trodd.Orket ikke tanken på å få et barn til med en liten en på litt over et år.fast jobb hadde jeg heller ikke og ønsket å arbeide først før et eventuelt nytt barn.Det ingen var reelle "ytre " mer høyverdige grunner til dette valget menj eg valgte tilslutt slik.
Tredje gangen var hadde jeg fått to barn og var en mer erfaren småbarnsmor i full jobb.Jeg ønsket et nytt barn og fordi jeg var 38 år tok jeg imot tilbudet om fostervannsprøve.Prøven viste at barnet,en jente ,hadde en alvorlig kromosomfeil.
Jeg var synlig gravid med et sprellende foster imagen da jeg tilslutt gjennomførte aborten etter halvgått svangerskap.
Å få et multihandikappet barn i min livssituasjon opplevde jeg som svært vanskelig.Jeg og min mann var godt voksne.Jeg hadde to små barn og var redd for at en vanskelig familiesituasjon ville gå utover dem.Samt min egen karriære.Og tanken på hva som ville skje med dette barnet når vi foreldre var for gamle eller døde.
På en måte skammer jeg meg over at jeg har gjennomgått 3 aborter,voksen og ressursrik som jeg er. Jeg kom likevel til i de temmelige forskjellige valgsituasjonene at jeg ikke istand til å gjennomføre svangerskapene.
Jeg angrer heller ikke.Jeg er glad for at jeg lever i et samfunn hvor abort er legalt og man kan kontrollere egen fertilitet,også på denne måte.
Så må samfunnet legge forholdene til rette slik at enhver kvinne,uansett hvilken situasjon hun ble gravid i har relle muligheter til å få barn.

Stine said...

Kjempeflott inlegg om et viktig tema!

Anonymous said...

Takk Martine for en meget interessant og reflektert historie! Utrolig at du er bare 25!

Gud skapte verden. Gud ga oss også muligheten til frivillig abort. Gud gav oss muligheten til egne valg.

Jennifer Mackenzie er et britisk medium. Hun bor nå i Spania, men opptrer på Alternativ messen i Oslo. Der hørte jeg henne for noen år siden. Hun står fremme på scenen, og en kvinne i salen fenger hennes interesse. DU har så mange barn rundt deg, sier Mackenzie. Jo, mange av dem var frivillige aborter, fortalte kvinnen i salen. Hvorpå mediumet forklarte at både fødte og ufødte barn alltid ville følge oss/moren i ånden. Som ånder var de samlet rundt sin mor. Mediumet fortalte så at det allerede var bestemt på forhånd (sjelsnivå) hvis fosteret ble frivillig abortert. Og at aborten var en del av "utviklingsprosessen" til sjelen av det ufødte fosteret.(Husker ikke helt ordrett det mediumet sa, men noe i den duren.)

Det ligner litt på det du henviser til Martine, at de som tar frivillig abort, likevel ville ha frastøtt seg fosteret.

Menn, gutta slipper altfor lett fra ansvaret! Tenker de noen gang på barnet de aldri fikk? På moren, hun de ble gravid med?

Det er altfor mange kvinner som aldri har snakket om sorgen over den frivillige aborten. For litt siden fortalte en venninne meg gråtende at hun også hadde begått frivillig abort. Hun hadde også barn fra før.

Jeg skulle gjerne opprettet en gravstein på den kirkegården jeg sogner til, til minne om mitt aborterte foster. Men hva skal jeg skrive på gravstenen? Til minne om mitt frivillig aborterte barn. Der skulle jeg satt både mitt og farens navn. Slik at alle kunne se!

Mange ganger har jeg savnet å kunne sørge sammen med fosterets far, eller i hvert fall forsones i en slags samtale om det ufødte barnet VÅRT. Men det blir nok kanskje bare med ønsket og tanken. Det er sannsynligvis slikt man savner og tenker på når man ikke selv har fått flere barn. Faren har fått eget barn.

Jeg er selv blitt kalt morder. Av min søster, som også er en av disse fattige alenemødrene det vises til. Hun har liten forståelse for aborten min. Selv om hennes vanskelige situasjon som alenemor faktisk også medvirket til at jeg forsto at det å være alenemor ville jeg aldri kunne klare.

Fred over minnet av mitt eneste barn!

Martine Votvik said...

alba - Takk for at du deler historien din, det er den beste tilbakemeldingen jeg kan få at andre også åpner seg, for da lærer jeg jo mer.

Martine Votvik said...

Stine - takk :)

Martine Votvik said...

Anonymous - En ting jeg har anerkjent ved sorg, er at den aldri trenger å rettferdiggjøres. Det finnes ingen sorg som er mindre gyldig enn en annen sorg, ingen sorg som skal behøve å gå stille i dørene eller skjemmes for sin tilstedeværelse.

Det er er trist at din søster reagerte slik hun gjorde, men selv om det var fryktelig dårlig gjort er det mulig at det var en del av hennes egen sorgprosess, det var jo også hennes tantebarn. Jeg håper dere kan snakke sammen om det på en litt mer forsonende måte en gang i fremtiden.

Det er nok også muligheter for at barnefaren har en del tanker om dette livet som aldri ble, men det finner du jo ikke ut før du spør ham.

lothiane said...

Dette var en nydelig post! Du skriver med så mye innsikt og forståelse om dette vanskelige temaet. Jeg er for selvbestemt abort og blir fryktelig provosert over de menneskene som vil frata meg retten til å bestemme over egen kropp og eget liv.

Når det er sagt så vet jeg slett ikke om jeg hadde maktet å gjennomføre en abort om jeg skulle blitt ufrivillig gravid. Jeg har heldigvis aldri vært i den situasjonen.

Derimot har jeg mistet et barn helt mot slutten av svangerskapet, og det har gjort mye med meg. Min andre sønn ble født fordi min første sønn døde. Det ga meg en periode en "umulig" sorg. Hvis jeg sørget over min første sønn, hva betydde det? Ønsker jeg heller ham tilbake enn å ha min andre sønn?

Nå er det mer ukomplisert. Min andre sønn er her og er det viktigste mennesket i livet mitt. Jeg vet ikke hvorfor det ble akkurat han som kom til meg, men jeg kan aldri ønske det annerledes. Hadde min første sønn overlevd ville jeg aldri visst om min andre sønn, men slik ble det altså ikke.

Jeg synes moren din forklarte dere ting på en nydelig måte, så godt å lese om!

Den anonyme kommentaren over her traff meg på en god måte. Ikke at jeg har noen stor tiltro til medium etc, men det hun beskriver handler om noe jeg stadig føler; at min første sønn er med meg.

Anonymous said...

akkurat nå er jeg livredd for å være gravid. det ligger som en klump inni meg, en i magen, en i brystet, og jeg forsøker å undertrykke det, men jeg klarer ikke, det kommer opp og stresser meg. jeg håper det er derfor jeg ikke har fått mensen, fordi jeg er stressa og redd, ikke fordi jeg har et fire uker gammelt foster inni meg.

jeg kommer ikke til å beholde det. livet mitt nå, der jeg er - det er de unnskyldningene jeg trodde var hule da jeg var yngre og anti-abort (men fremdeles pro-valg, på en måte). circumstances, man kan jo klare alt når man er i Norge. men jeg VIL ikke. jeg vil ikke ha noe med denne fyren å gjøre. jeg vil ikke bære fram hans barn. jeg kommer til å ta abort om testen i morra er positiv.

jeg er glad jeg har muligheten til å ta det valget. men jeg håper så inderlig jeg slipper.

(og derfor, det jeg ville si: det var godt å lese dette nå. det var det jeg egentlig ville si)