tanker om abort - jeg lever fordi du døde

Jeg ble inspirert av en blogpost borte hos Sigrun,

Abort har alltid vært et vanskelig tema for meg, ikke minst fordi jeg aldri ville blitt født om moren min ikke hadde spontanabortert et halvt år eller så før jeg ble unnfanget. Så når folk snakker om rett til livet tenker jeg noen ganger "hvems rett til hvems liv" det er så mange usikkerheter rundt en graviditet uansett, enkelte ganger når folk velger abort tidlig i svangerskapet ville kroppen uansett ha støtt det lille livet fra seg, men det kan vi jo aldri vite nå.

Jeg lever fordi noen andre døde. Jeg husker ikke om det var denne aborten eller en annen, min mor har til sammen hatt 3 tror jeg, men jeg husker hun fortalte oss at hun hadde fått holde det lille fosteret og at det hadde fått plass i den ene hånden hennes. Hun smilte når hun fortalte det til oss, og vi var bare små barn da og jeg husker bare undring over at det var mulig at noe så lite skulle kunne ligne på et menneske. Når det gjaldt slike ting var moren min ganske flink i grunnen, hun fortalte oss alt om ting, men gjerne på måter som fikk oss til å tenke heller enn å skyve det ifra oss.

Derfor visste jeg allerede fra tidlig alder at enkelte kvinner kunne velge å slutte å være gravide selv, de kunne gå til legen å slutte å være gravide og det var bra at de kunne gjøre det hos legen for de kunne jo bli skadet og dø av det om de prøvde det hjemme. På samme måte som man ikke burde gjøre andre legeting på seg selv hjemme alene. Som barn sto dette som uproblematisk positivt for meg, jeg hadde ingen konsepter om at noen kunne ha blandede følelser rund avgjørelsen. Jeg var i grunnen udelt lettet over at det gikk an å bestemme over livet sitt på den måten. Jeg lærte ikke før senere at det fantes land der det ikke var slik som hos oss.

Men man blir jo eldre og så lærer man seg å reflektere rundt ting. I tenårene forsto jeg med tiden mer om de fortvilte omstendighetene enkelte kvinner kunne befinne seg i. De kunne jo ha blitt voldtatt, eller så kunne de jo ha alt for dårlig råd, eller alt for dårlig tid, eller rett og slett være alt for unge.

Det var vel også først på denne tiden de kritiske kristne stemmene nådde meg, med sine fortvilte påstander om drap og fortvilelse. Jeg må innrømme at jeg skjøv dem kvalm ifra meg. Jeg oppfattet dem udelt som hatske og uforstående. Visst kunne jeg på et visst plan forstå at enkelte kunne angre på en abort, men disse mørkemennenes messende terping på temaet virket først og fremst som et forsøk på å tvinge kvinner tilbake under menns overformynderi.

Jeg må nevne før jeg sier det neste at jeg aldri har tatt abort.

Men så blir jeg 19, jeg er på studietur i england, jeg roter rundt slik jeg pleier og opplever at et kondom sprekker. Jeg ligger og spøker med en eller annen katolsk gutt et par år yngre enn meg om at han må forberede seg på å slutte skolen og få seg jobb, men morgenen etter er det litt anderledes. Jeg vet at jeg må få ta i en angrepille.

Jeg blir fanget i en slags følelse om at minuttene teller. Først prøver jeg studentkontoret på universitetet jeg bor på, de forteller meg om et apotek i nærheten. Jeg finner apoteket men de har ikke angrepiller, dessuten skal de snart stenge. Jeg er ikke av den lavmælte varianten så det endre med at en hyggelig mann i butikken melder seg frivillig til å kjøre meg til "familieplanleggingsklinikken".

Jeg er bakfull fra dagen før, jeg har dårlig samvittighet for at jeg stakk vekk fra gruppa mi kvelden i forveien uten å si hvor jeg skulle og de brukte halve natten på å lete etter meg, jeg har ikke sagt til noen hvor jeg skulle da jeg dro ut denne dagen heller. Jeg befinner meg plutselig på et venterom sammen med 14 asiatiske damer, to unge par og en eldre mørkhudet kvinne. Det er ikke lengre bare uønsket graviditet som svirrer rundt i det bankende hodet mitt, jeg bekymrer meg for kjønnsykdommer også.

Det bli omsider min tur. Jeg gir ifra meg et skjema jeg har fylt ut og blir vist inn på et kontor hvor jeg forklarer situasjonen. Etter litt nyktern formaning får jeg pillene og en pakke med kondomer og beskjed om å passe bedre på neste gang. De tar et par tester av meg og råder meg til å teste meg igjen om et par måneder og så er jeg fri til å gå igjen.

Det er først da jeg står på gaten igjen at det slår meg. Jeg knuger pilleesken i hånden og vet plutselig at om jeg ikke tar pillene kan det hende jeg blir gravid. Og ikke bare skrekkgravid slik jeg tenkte i utgangspunktet. Jeg kan bli gravid, et liv kan vokse opp inni meg, bli til en baby som skriker etter å leve som blir til et barn med gleder og sorger som blir til et voksent menneske jeg kan bli kjent med på nytt og på nytt og på nytt. Det er ikke 100% kanskje jeg ikke ville blitt gravid uansett, men om jeg svelger disse pillene klipper jeg av denne skjebnens tynne mulighet for alltid. Det livet som kunne blitt vil aldri bli.

Kanskje det er fylleangsten som gjør at det går sånn inn på meg. Den samme angsten som gir meg frysninger når jeg ser prognosene på pakken for at pillene faktisk skal virke. Jeg henger med hodet til neste gang jeg har mensen uansett. Det kan hende jeg er et i overkant melankolsk menneske, men reaksjonen fikk meg til å innse noe.

Det var kanskje bare en flik av en forståelse, men det var nok til å snu om på oppfattningene mine. Jeg forsto plutselig at det var mulig å sørge over et uønsket barn. Jeg forsto at selvbestemt abort aldri er uproblematisk i utgangspunktet. Og hvordan kan det være det når vi er mennesker med uendelig fantasi og innlevelsesevne. Jeg forsto en flik av tyngden av ansvaret. Når du ikke bare tror du kunne blitt gravid, men vet at du er det og vet at det lille livet har et hjerte som allerede slår og du allikevel tar den avgjørelsen.

Jeg blir uendelig ydmyk for dette ansvaret.

På samme måte som jeg blir uendelig forbannet når noen mennesker ikke greier å leve seg såpass mye inn i det at de fordømmer kvinner som tar abort som mordere og tanketomme ansvarsløse overfladiske selvopptatte dumme jenter.

Vi har faktisk i Norge bestemt at kvinner er kompetente nok til å ta en slik avgjørelse, vi har felt det ned i loven og formulert det som en rett. Vi har gitt ansvaret til kvinnen fordi noen måtte ha det og hun var den som sto saken nærmest og kjente den best. Og fordi det alltid vil handle om "hennes liv" og "hennes kropp" uansett hva noen sier. Og tør jeg lsi det, fordi ingen kan elske det lille livet i sin spede begynnelse høyere en henne, det er ikke fysisk mulig, og ingen vil sørge mer over det når det ikke lengre er.

Men det finnes et annet ansvar, et ansvar som ikke nevnes så mye i denne debatten.

Det er ansvaret staten og menneskene har for å for sørge for at det er et frivillig valg uten noen form for tvang.

fattigdom er tvang, viten om stengte muligheter er tvang, fortvilelse er tvang, ensomhet er tvang, frykt er tvang.

Hvorfor er det slik at jeg som tenåring oppfattet graviditet som den proverbielle slutten på livet? Hvorfor er det slik at enslige mødre er de fattigste i Norge? Hvorfor har vi ikke full barnehagedekning? Hvorfor legger ikke arbeidsplassene bedre til rett for ansatte med barn? Hvorfor forstår vi barn som en demper på en kvinnes karriere? Samtidig som det kan være positivt for en manns?

Den beste måten å få ned abortstatistikken på er å jobbe feministisk, å jobbe for kvinners rettigheter og samfunnets kollektive ansvar for de barn som blir født inn i det.

Og den andre siden av saken. Hvorfor opplevde jeg på byen før jeg gikk inn i mitt selvvalgte sølibat at gutter syntes det var ukult med kondom? Til den grad at de faktisk kunne finne på å lure den av midt under samleie? Hvorfor hører jeg stadig om forskjellige kjønnssykdomsepidemier? Om vi lærer barna våre en ting så burde det vel være at kondomen er deres evige venn og beskytter?

Det fikk jeg inn hjemmefra selv, men det er tydelig at ikke alle på min vei har vært like informerte.

Jeg tror jeg har nok på hjertet om tilfeldig seks til å skrive en like lang post til men det får vente.

Så om jeg må konkludere med noe får det bli:

Abort er en kvinnerett og et kvinneansvar, det kan være et ansvar som er tungt å bære uansett bakgrunn og kvinner som har tatt dette valget fortjener å bli møtt med ydmykhet og respekt.

-----------
Linker av mulig interesse:

Lav trygd fører til aborter?
Unge kvinner velger abort
Forstår at kvinner dropper barn


tips meg gjerne om flere.

Skummelt feministøyeblikk - Porno og meg

Å stå foran et betydelig antall aktive medlemmer fra kvinnegruppa Ottar og innrømme at jeg hadde på et tidspunkt også brukt porno.

Det er en sånn detalj jeg har kviet meg litt for å pirke borti, ikke minst fordi det sjeldent kommer passende øyeblikk å nevne det på, men også fordi det virker litt irrelevant på meg, fordi det kun handler om meg som person og min historie.

Heller ikke denne gangen passet det helt inn i diskusjonen, men jeg mistenker at den litt klamme følelsen var mest min egen, jeg kjente at jeg rødmet i alle fall. Shit, jeg er fremdeles flau over at jeg faktisk sa det, men så har jeg jo bestemt meg for å stå for hele meg uten å legge noe i mellom så da får det ikke hjelpe. Det er vel et par bøyger igjen i den gården også. "gremmes..."

Nåja. Grunnen til at dette kom seg haltende inn på banen fra sidelinja er at Kvinnegruppa Ottar skuer en seier i det fjerne ang horekundeloven og derfor ser seg nødt til å forberede seg på en ny merkesak. Og da kommer vi jo til Pornoen, en mer raffinert utnyttelse av kvinner og med flere mellomledd, men likefullt utnyttelse. I og med at jeg selv brukte litt tid på å trekke alle koblingene her, skjønner jeg godt at det kan gå litt treigt for andre og at det kan være noe de kvier seg for å ta innover seg.

Første gang jeg kom i kontakt med pornografi var gjennom bladene til storebroren min, jeg var vel rundt 12-13. Det at det kunne være tvang inne i bildet falt meg ikke inn på det tidspunktet. Jeg syntes damene så spennende ut, og puberteten var like rundt hjørnet, og så trenger jeg vel ikke si mer om den saken.

Eller det var vel tidligere også. Jeg husker at jeg var rundt 10-11 da jeg lå under bordet hos besteforeldrene mine og leste erotiske noveller i farfars vi-menn imens de voksne drakk kaffe.

Eller da jeg stjal et eller annet snuskete blad fra foreldrene mine i en alder av 8-9 og lagde små erotiske tegneserier inspirert av materialet for meg selv. Jeg tror mamma ble usikker da hun fant dem, men det ble ikke snakket om. Og hva skulle hun si i det tilfellet, hun hadde jo selv tillat det inn i huset. Det skulle jeg gjerne spurt henne om nå forresten, hvorvidt det var hun eller pappa som hadde kjøpt det, og hva hun syntes om det i det store og hele. Kanskje til helgen?

Nåja...

Det er til tider litt snålt for meg å diskutere porno i et forum som Kvinnegruppa Ottar der de fleste har uttalt at de enten alltid har brekt seg av porno, eller at de takk gud skje lov aldri har vært noe videre utsatt for det. Til nå har jeg uttalt meg veldig forsiktig personlig, men man blir jo lei av å gå rundt grøten i evigheter.

Ja jeg har sett på porno, både i bladform, film og på nettet.

Ja jeg har blitt seksuelt stimulert av å se det.

Ja jeg har vært blind for kritikken mot porno og oppfattet den som puritanistisk.

Men jeg visste ikke.

Og jeg spør meg selv, er det en adekvat unnskyldning? Men i det jeg stiller spørsmålet står det soleklart for meg at det ikke finnes noen å unnskylde seg for. Det som teller er at jeg har skaffet meg innsikt og at jeg vet.

De sier det alle sammen, at det er en møkkajobb å gjøre research på dette feltet. Det synes jeg også, men jeg kommer liksom ikke unna at jeg vil det til bunns. Pornoen gjorde noe med seksualiteten min, den gjorde noe med kvinnesynet mitt og noe med synet på meg selv. Og da snakker jeg ikke bare om min egen snevre erfaring, men også om erfaringene til alle mine nære mannlige familimedlemmer.

Porno er ikke et selvstendig ondt fenomen, det er en del av et større bilde av et patriarkalsk kvinnefiendtlig samfunn. Og jeg tror det er flere ting vi kan gjøre med saken. La oss starte med vår egen inkompetanse og våre egne holdninger.

-------------

Noen Linker av interesse på feltet. Jeg advarer mot sterk lesning, enkelte av linkene har tekster med grafiske beskrivelser.

How I became a feminist
Anne kvalvig
Hardcore
Is porn getting worse

tips meg gjerne om flere