Kristin Spitznogles "åpne brev"

På søndag gikk Kristin Spitznogle ut med et åpent svarbrev til sin ”Hemmelige beundrer”. Saken har blitt omtalt i VG, og det viste seg at en annen kvinne hadde fått lignende henvendelser, omtalt på Kjendis.no I svar på blogginnlegget hevdet også et par anonyme kvinner å ha fått lignende brev.

Kristin Spitznogle kjent som spaltist i VGs helgenummer og som programleder for Sexskolen på TV3 fikk mye støtte og ros for å ha stått frem, men også en del kritikk, og en del av den heller lite konstruktiv.

En del av kritikken gikk på at hun brukte bloggen (som vanligvis er en tema-blogg for sex og samliv hvor hun gir råd til sine lesere i kraft av sitt embete,) til å komme med en privat og følelsesladet utblåsning som fortonet seg som en henvendelse til brevsender.

En del av kritikken fra menn gikk på at Kristin som kjent sexskolør og sexy kvinne var naiv som ikke skjønte at slik oppmerksomhet var et forventet biprodukt av hennes celeberitet.

En del kvinner mente at de bare ville ledd og kastet brevet i søpla om de fikk noe lignende og syntes Kristin burde gjort det samme.

Og så var det noen som mente at det var krenkende for overgriper å bli uthengt på denne måten og at Kristin burde tatt hensyn.

Og noen som mente at innlegget bare gav brevsender det han var ute etter: oppmerksomhet.

Ja det var endog noen som var frastøtt over dette ”usmakelige PR stuntet”… og de angrer seg sikkert ikke så lite når de leser avisene i dag…

Jeg er uenig i samtlige kritikker, overasket?

For det første, Kristin Spitznogle har vanligvis en rådgivende rolle for sine lesere i temaet Sex og samliv og det som hendte henne faller så visst under kategorien i og med at det er noe mange kvinner har opplevd før henne og som i mange tilfeller gjør dem usikre i forhold til intimitet og nære relasjoner.

Nå tror jeg vel personlig at Kristins utspill er en blanding av detonering og bevissthet rundt ønsket mange ville ha av å se en reaksjon fra hennes side.

Samtidig tror jeg at måten hun legger det frem på har andre positive konsekvenser. Blant annet at hun i kraft av sin pedagogiske bakgrunn og celebritet har reel påvirkningskraft når det gjelder å være med på å legalisere et reaksjonsmønster som legger ansvaret der det hører hjemme uten å fordømme overgriper. Det at hun bruker seg selv på denne personlige måten gjør det lett for andre kvinner i lignende situasjoner å identifisere seg med henne og dra styrke fra hennes vitnemål, muligens den styrken nettopp de trenger for å få hull på sin egen bylle.

Og så var det disse mennene da som overbærende fnyser av at denne sexfikserte kvinnen klager når hun selv har stilt seg så lagelig til for hugg. Den holdningen får meg til å spy. La meg dra problemstillingen ut av kontekst.

Forestill dere at jeg nettopp har kjøpt en ultrafancy D&G veske og får min klin motegærne venninne på besøk. Jeg holder frem vesken, skryter av den og lar henne ta på det silkemyke foret. Jeg kan da for pokker fremdeles forlate den i sofaen og gå på do uten at jeg må forvente at hun skal miste besinnelsen og stjele den.

Når det gjelder dem som ville ledd det bort, til dere sier jeg. I kraft av sin terapeutiske rolle ville det være fantastisk ufølsomt og usolidarisk av henne å bagatellisere hendelsen, ikke minst ovenfor seg selv. Dette er søsterholdningen til den ovenfornevnte. Det er din skyld om det skjer, og om det skjer da skal du ikke bry deg heller…

Det er mulig at det er traumatisk for denne syke personen å bli uthengt på denne måten, men jeg synes ikke at Kristin Spitznogle på noen måte har nedverdiget ham. Hun har kalt en spade for en spade og invitert ham til dialog. En mulighet hun er privilegert til i form av sin stilling.

Og om oppmerksomhet…
Den typen menn som sender deg slibrige nedverdigende brev, som puster tungt i telefonen din og sender deg ekle bilder fra usporbare numre, og de som trakaserer deg på jobb. De verken ønsker eller forventer at du skal gå ut med det. De liker tanken på at du er alene og skammer deg. Kanskje leker de med tanken på at du i all hemmelighet blir uvillig tent av tilnærmelsene deres.

Tausheten er deres mektigste våpen og vi har alle i felles ansvar å bryte den tausheten slik Kristin Spitznogle har gjort.

Hun tok trollet på den eneste måten det kan gjøres, hun blottstilte situasjonen og slapp solen inn. Og om gjerningsmannen ikke enda har blitt tatt, så har trollet sprukket for Kristin. Hun trenger ikke bære usikkerheten og vemmelsen alene, hun har gitt oss alle en liten bit vi kan hjelpe henne med. Og den er ikke så stor at den rettferdiggjør all sukkingen og stønningen.

Menn som gjør slike vemmelige ting er et alvorlig symptom på ansvarsfraskrivelsen menn tillater seg ovenfor kvinner og ovenfor seg selv. Om mannskampen skal komme noen vei her i Norge er menn nødt til å ta tilbake ansvaret for egne handlinger.

Samtidig er det viktig at kvinner tar ansvar for egen situasjon, ikke med lengre skjørter, men ved å reagere, si i fra, være saklige og dele sine opplevelser.

Kristin Spitznogle kan taes som forbilde og eksempel i dette.

Noen andre mener det burde bagatelliseres.

Jeg er uenig…

Hvorfor får vi lov til å ta på hunder?

Jeg ser at hunden snur seg bort i det min venninne går løs på den med begge hender. Hun aldri møtt den før, men hunden er så myk og søt, og venninnen min elsker den. Av en eller annen grunn tror jeg ikke at følelsen er gjensidig.

Jeg har tenkt på det en stund nå, hvordan ethvert dyrs kropp øyeblikkelig forventes å være til disposisjon får våre ivrige hender. De ilegges ikke noen individualitet eller egenfølelse som kan krenkes eller fornærmes. Vi behandler dem omtrent som allmenneie, når ikke eierne en sjelden gang forbyr det.

For min egen del er jeg sjeleglad for at likestillingen har kommet så langt at jeg som kvinne ikke trenger å forvente å bli behandlet på samme måte. Men det er ikke så langt unna. Hvis jeg går på et lugubert sted sent på kvelden med utfordrende klær kan jeg faktisk forvente å bli voldtatt og det vil fremstå som min egen feil.

Og i et parforhold er det bortimot forventet at jeg skal være seksuelt tilgjengelig for min partner, selv om jeg egentlig ikke har lyst den gangen, eller den gangen, vil jeg fremstå som en egoist eller som frigid om jeg stadig aviser ham, eller henne for den saks skyld.

På samme måte sitter hunden der, ubekvem men med god forståelse av hva som forventes av dem. Den prøver å gå unna, men båndet er ikke så langt og den må nøye seg med å vende hodet bort, slikke seg på nesen og gjespe i et håpløst forsøk på å prøve å ro ned den støyende angriperen.

Om hunden skulle begynt å bjeffe, eller forsøkt å bite ville den nokk blitt latt i fred, men den ville også fått en klekkelig skjennepreken om ikke avtale hos dyrlegen for avliving.

Nå vet jeg at hunden ikke vil, men jeg vet også med kaldblodig sikkerhet at jeg ikke vil bli stilt til ansvar for mitt lille overgrep, så jeg strekker hånden ned og stryker den flere ganger over ryggen imens jeg fryder meg over den myke pelsen.

De som velger å ikke bry seg om voldtekter av løse fugler og jenter i parforhold gjør det antageligvis med en bitter bismak i munnen og en følelse av at noe ikke er helt bra.

Men svært få ser problemet med hunden. Den er jo bare et dyr.

Jeg er Uenig…

Uenig

Fordi jeg ikke lenger greier å holde kjeft.

Martine Votvik