Det finnes dager når jeg stopper opp, ser på byen som ligger foran meg og tenker “Oslo, Oslo. Oslo i mitt hjerte.” Den lille, fine hovedstaden min. Tross at jeg vet det skjer fæle ting her, tross at jeg har opplevd en del fæle ting selv også, så virker Oslo og Norge, etter at jeg har bodd en del andre steder, så små, naive og trygge i forhold til resten av verden. Selv når jeg går ned Ullevålsveien mot sentrum og høyblokka hilser meg med sin svøpte fasade, så rokker det ikke ved det inntrykket, selv om jeg kjenner sorgen i kroppen ved synet.
Sorgen til de som har mistet noen er ikke min. Min er sorgen over at noe så utenkelig i det hele tatt kunne skje, at så mange kunne dø på grunn av én manns idioti. Jeg går over plassen og lurer på hvor det ble av asfalten som ble lagt etter eksplosjonen. Jeg går under blokka og lurer på om det var en lobby der før, undrer meg over at jeg ikke vet. Jeg blir stående på baksiden og se på armeringsjernet som stikker ut fra veggen. Her sto det en gang en varebil. For en kort stund.
Noen ting må kanskje nødvendigvis være slik. At de er like påtrengende virkelige som de er fullstendig utenkelige. Det er en anstrengelse å overbevise hjernen min om at det faktisk skjedde på ordentlig, samtidig må jeg liksom rive meg løs fra synet av armeringsjernet. Noen gjorde faktisk dette. Noen syntes det var en ting å gjøre, og så gjorde de det.
Men det var ikke “noen”. Det var ham. Det var Anders Behring Breivik. Mannen som på fotoet i avisen rekker hånden frem i en merkbart uelegant fremføring av nazi-hilsenen. Jeg ser på klippet som følger saken på nettavisen og blir mer pinlig berørt enn sint eller trist. Han ser så ensom ut der han står, midt blant disse politifolkene som knapt enser ham. Selv ikke når han strekker ut armen foran seg får han noen betydelig reaksjon. Jeg ser på klippet og lurer på om han kanskje føler seg som noe større enn bare seg selv når han gjør dette, om han tror likesinnede vil se bildene et sted der ute i verden og hilse ham tilbake foran skjermene sine? Det virker som en flyktig og stakkarslig idé å holde fast i.
Senere når jeg leser en rapportering fra rettsaken begynner jeg å lure på om han gjorde det på fullt alvor. VG’s kommentator Anders Giæver beskriver enkelte deler av ABB’s forklaring som forsøk på malplassert humor. Ett av bildene som følger denne saken gjør meg i tillegg oppmerksom på at det hele foregår i en gymsal.
Først innbilder jeg meg at det er på en skole det foregår, men så resonerer jeg meg frem til at det er mye mer sannsynelig at dette er gymsalen i fengselet der ABB allerede soner. Tross dette er synet av gymsalen gjenkjennelig for meg. Det er det den samme oppstrekingen på gulvet som det er i de fleste andre gymsaler rundt om i Norge. Har vi ikke alle løpt eller trilla over et sånt gulv, eller hørt lyden av ball og gymsko fulgt tett av gjenklang fra veggene og taket?
Hvis man ser bortifra den faktiske geografiske utstrekningen så er avstandene små i Norge. I gjenkjennelsen av salgulvet er det som om jeg transporteres i tankene til rommet og øyeblikket når det skjer. Og jeg føler fremdels lite annet enn pinsomhet og medlidenhet over gesten.
Hvorvidt den var seriøst ment eller ikke gjør ingen forskjell for meg. Så mye av ensomheten i det ligger i hvor vanskelig jeg har for å forstå ABB som tenkende handlende menneske. Det ligger i hvor utilgjengelig han har gjort seg for sine medmennesker ved å begå så ubegripelige grusomme handlinger.
Hvordan kan noen gang en forsoning kunne komme hvis vi ikke klarer å tro på at han er i stand til å tenke anderledes om det han gjorde? Des mer jeg forsøker å forstå ham, des mindre mening gir han for meg. Det er som om han prøver å være kriger, joker og martyr på samme gang. En blanding som gjør det umulig å ta ham alvorlig som noen av delene.
Men det gjør ikke så mye, for jeg trenger ikke forstå ham. Det er nok for meg at jeg kjenner medlidenheten i brystet i stedet for hatet. Jeg ønsker å vite mer hvis det er mulig, men det er ikke noe vakuum der som må fylles. Det gjør det mulig å gå videre uten at han preger livet mitt. For andre vil det aldri være like enkelt. For alle de som var der, som mistet noen de var glade i, som fikk noe i seg rokket ved terroren. De kan kanskje aldri tenke sånn som meg. Men sånn er det jo med alle grusomme hendelser.
Jeg. Jeg kan stå der og kjenne tankene gli over på nysgjerrighet over hvordan plassen vil bli bygget om. Jeg. Jeg kan gå videre ned mot Youngstorget og kjøpe en yogurtis og tenke på andre ting. Jeg. Jeg kan fremdeles kjenne gleden over lille gode naive Norge, som tross forsøket på å terrorisere det bort fremdeles er her.
