Takknemlig for det gode livet

Det er en sånn følelse jeg tror jeg aldri har hatt før, ikke så inderlig som nå i alle fall.

Jeg våkner opp og det første jeg tenker er hvor utrolig bra det føles og så kommer takknemligheten, hvor lykkelig jeg er for å være meg selv og ha de vennene og familien jeg har.

Det er som om jeg har blitt syltet i lykke.

Jeg vet at jeg har ei tann som må rotfylles og at jeg egentlig ikke har råd til det, men det er det eneste negative jeg kan komme på og det drukner i gleden over alt det andre.

Jeg kunne ikke ha kommet tilbake til norge om Leikny ikke hadde tilbydt meg å bo gratis hos henne. Jeg kunne ikke ha flydd om pappa ikke hadde kjøpt flybilett til meg. Jeg hadde ikke kommet til flyplassen om Dot ikke hadde kjørt meg, selv om han aller helst ikke ville gi slipp på meg.

Jeg ville ikke ha funnet ut om jobben jeg har nå om Kent ikke hadde tipset meg.

Jeg ville ikke hatt et eget sted å bo nå om det ikke hadde vært for generøse personer som hjalp meg med depositum.

Jeg ville slitt om folk ikke hadde invitert meg på middag titt og ofte denne første trange tiden.

Alt faller på plass.

Jeg gleder meg til å være den som hjelper noen andre neste gang.

Og jeg er takknemlig over meg selv som jobbet dobbelt i går slik at jeg kan ha fri i dag.

Og takk for kjekke venner som har invitert til brettspill og boller. Så blir det skikkelig fastelavens for en gangs skyld.