Hvordan har jeg det?

Hvordan har jeg det? Helt jævlig og helt fantastisk. Hjertet mitt slår av kjærlighet og lidenskap imens det blør sakte i sorg. Jeg har ikke vært mer forelsket i kjæresten min enn nå, nå som jeg har bestemt meg for å forlate ham.

Det går ikke lengre, traumene og overlevelsesstrategiene våre er en særs dårlig match. Vi har visst det lenge nå, men jeg har forsøkt å tviholde på at det gode oppveier det dårlige, det går ikke lengre.

Mange jenter og noen gutter har vel tenkt tankene "Hva gjør jeg hvis jeg havner i et forhold der jeg ikke kjenner meg trygg?" "Kommer jeg til å skjønne at jeg må ut?" "Hvor vanskelig vil bruddet bli?"

Jeg som kommer fra en vanskelig oppvekst har tenkt de tankene titt og ofte, og jeg merket raskt varselflaggene når de dukket opp. Men jeg er en sta jævel også og jeg trodde jeg kunne klare over det, overtale ham til å legge om på dårlige vaner, gå til psykolog, snakke om problemene sine.

Men det var ikke nok og det er nok mye av grunnen til at det ikke har væt noe særlig blogging de siste årene, fordi bloggingen min altid har vært mest om livet mitt, og livet mitt har ikke føltes helt som bare mitt i det siste.

I retrospekt kunne jeg ønsket av vi bare var kompiser, at vi aldri hadde bodd sammen. At jeg hadde kunnet hjulpet ham fra utsiden uten at det invaderte meg og ble en overlevelsesstrategi i seg selv. Var jeg grådig? Var jeg kåt? Var jeg desperat etter kropskontakt nå som jeg endelig etter 29 år hadde funnet noen jeg kunne klemme så mye jeg ville uten at det ble feil? Det er så mye etterpåklokskap i retrospekt, det er selvforakt, misstenksomhet ovenfor min egen motiver.

Sannheten er vi traff hverandre, vi likte hverandre, vi lo av hverandres vitser og følte oss trygge på hverandre i senga. Så det føltes ut som noe som kunne bli til noe og jeg klarer ikke å gi helt slipp på det enda. Jeg sier at jeg skal dra, og jeg sier jeg ikke kan love noe for fremtiden, men jeg sier også at jeg håper vi kan jobbe med våre respektive problemer hver for oss og at kanskje en gang kan ting være anderledes.

Og jeg griner nesten når jeg skriver dette, og jeg har grått mye i det siste.

Sannheten er at jeg gleder meg til å dra. Jeg gleder meg til å kunne fokusere bare på meg selv for en stund. Gleder meg til å komme ut av tåka jeg har rota rundt i siste halvåret. Gleder meg til å ha dager jeg kan planlegge uten å lure på hva som kommer til å gå galt. Gleder meg til å ha angst og stresse uten å ha noen rett oppå meg som trigger på angsten og stresset mitt. Bekymre meg bare for meg selv.

Og jeg er redd. Redd for å være alene. Redd for å gå på trynet. Jeg har gjort det så ofte før.


Å helvete heller, la bakken bare komme, nå skal jeg faen meg leve.