Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i dag, minst av alt i anledningen Verdensdagen for psykisk helse, men nå sitter jeg her og har plutselig noe å si allikevel.
Tidligere i sommer hadde jeg en opplevelse av å være hjerteskjærende trist uten at det hadde noe med depresjon å gjøre. Det var en merkelig opplevelse for meg, ikke nødvendigvis fordi jeg aldri har vært ordentlig trist før, men fordi jeg har vært så sammenhengende deprimert gjennom årene at tristheten ikke har fått være der alene.
I dag har jeg hatt en lignende opplevelse. Lammende angst samtidig som jeg synes livet mitt er ganske kult og alright. Jeg vet at folk liker meg, jeg vet at jeg gjør det godt på universitetet, jeg vet at kjæresten min elsker meg, men angsten er der allikevel og slår pusten ut av meg. Jeg ligger i sengen med kort pust og trykk i brystet og kjenner litt på hvordan det egentlig føles ut.
Det er merkelig. Jeg har vel egentlig alltid trodd at disse bølgene av panikk skulle bli borte bare jeg fikk ting mer på plass, bare jeg ble flinkere. Kanskje har jeg underbevisst tenkt det om andre også. Jeg er jo en problemløser, jeg elsker jo å gi råd til andre, får kick av å si noe som får folk til å tenke nytt om noe gammelt. Kanskje dette er en grei erfaring selv om det suger. En erfaring av at det rett og slett ikke gir mening noen ganger.
Men imens jeg skriver slipper det taket, litt om litt.
Og jeg vet med meg selv at jeg har presset meg litt vel hardt de siste ukene. Kanskje dette er et hint om at jeg burde ta det litt mer med ro, være litt snillere med meg selv. Og kanskje faktisk ringe til samtaleterapeuten jeg lovet kjæresten min at jeg skulle kontakte for flere uker siden. For det trenger ikke bli verre enn det var i dag om jeg tar det på alvor nå.
Ja takk til lavterskeltilbud fra meg selv for å oppsøke hjelp!
Wednesday, October 10, 2012
Subscribe to:
Posts (Atom)
