Støv på tastaturet

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet regelmessig på bloggen at man kunne begynt å lure på om jeg rett og slett ikke tenker på noen ting lengre.

Dette er ikke tilfelle. Saken er rett og slett den, at tingene jeg har tenkt mest på det siste året ikke har vært kun mine personlige ting, men ting som vedgår andre veldig nær meg. Ikke at det har stanset meg før, men vel, kanskje nettopp derfor. Fordi jeg har skrevet om veldig personlige ting før og fått det rett i trynet av sårede folk etterpå.

Sånn er det å blogge med fult navn, full åpenhet og tidvis dårlig impulskontroll.

Det fine med å blogge med fullt navn er som jeg har skrevet om tidligere, at jeg ikke trenger å gå rundt å bekymre meg for å bli avslørt. Det kjipe er at det finnes tanker jeg gjerne skulle hatt en sikkerhetsventil for som jeg dessverre ikke får skrevet om.

En annen grunn til at jeg ikke har skrevet så mye er at jeg har vært redd for å jinxe det som går bra.

Jeg hadde ikke lyst til å skrive at jeg hadde truffet en mann og fulgt etter ham til Oxford, for tenk så pinlig om det ikke ble noe utav det.

Jeg hadde ikke lyst til å skrive at vi hadde blitt kjærester offisielt, for tenk om det ikke varte.

Jeg kunne i alle fall ikke skrive om de gangene han såret meg, eller om utfordringene ved å ha min første langtidskjæreste, for uff, da ville det kanskje ikke bli så lett å skyve ting under teppet.

Det er ikke lett å plutselig være to, når man bare har hatt seg selv å ta hensyn til så lenge.

Noen ting har jeg mistet i dette.

Men jeg har også fått mye tilbake.

Analysesenteret i hjernen frister meg med statistikker som vil kunne antyde hvorvidt det var verdt det. Hjertesenteret forteller meg at sånne statistikker bare er dritt og minner meg på hvor godt det er å ligge inntil ham.