Hvorfor jeg blogger med fullt navn

Nok en gang har en post hos Iskwew minnet meg på å skrive om dette. Som et raskt blikk på mine seneste innlegg på bloggen min illustrer skriver jeg om sårbare og utleverende ting her. Så hvorfor beskytter jeg ikke identiteten min med et nick? Hvorfor utsetter jeg meg for mulige fremtidige konsekvenser på denne måten?

Det er ikke bare et svar på dette spørsmålet, men skal jeg begynne et sted kan jeg begynne med to av beveggrunnene jeg hadde for å starte opp denne bloggen i utgangspunktet. 1. Den var ment som en skriveøvelse. 2. Den var ment som en utforskning av grensene for hva jeg synes det er greit at hogges inn i cyberspace for uoverskuelig fremtid, for alles potensielle åsyn.

En utdyping av den første grunnen, skriveøvelsen. For meg handler dette ikke bare om å øve meg på å uttrykke meg bedre, men også om å utforske hva jeg egentlig prøver å uttrykke. Og på den måten å rydde opp i og klargjøre mine egne holdninger, tanker og ideer.

Når det gjelder punkt nummer to så har det en vag bismak av masochisme, fordi det er meningen at det jeg skriver skal presse grensene for det jeg synes det er greit å blottlegge. Og hva er så hensikten med det egentlig? Det igjen handler om ansvar, for jeg visste hele tiden at jeg kom til å begynne å skrive om problemene mine og fortiden min. Jeg hadde ikke lyst til å glemme at det jeg skrev kunne spores tilbake til meg, så jeg bestemte meg for å glemme den illusjonen først som sist.

Dette gjør blant annet at det er tusen ting jeg ikke skriver om her. Jeg vet at jeg er inne i en prosess der jeg prøver å bearbeide mye gammel dritt. Med et nick kunne det kanskje bli fristende en dag å skrive litt for detaljert, kanksje det ville være mulig å kjenne igjen noen jeg skrev om, kanskje jeg skrev noe som svertet den personen på en måte som ville ødelegge livet deres. Eller i det minste ødela all mulighet til forsoning.

Jeg var inne i en veldig sint periode da jeg fikk dette behovet for elektronisk utlevering. Jeg startet opp to anonyme blogger før denne, og opplevde med begge at for mye destruktivt sinne fikk brenne uten kontroll, det var ikke særlig konstruktivt heller.

Så jeg sa til meg selv. «Barnebarna mine kan få trøbbel på skolen om noen printer ut deler av bloggen min, det er spennvidden av konsekvensene.» Og det er det jeg prøver å ha i bakhodet hver gang jeg skriver. Det finnes folk jeg gjerne skulle korsfestet til verdensveven, men det handler ikke bare om dem, det handler, for eksempel, om barna deres også.

Så jeg rydder i motivene mine, jeg er ute etter å finne ut av meg selv, ikke skade andre. Og jeg innrømmer at dette ikke alltid er lett, og jeg innrømmer at jeg av og til tøyer grensene her også. Her om dagen fikk jeg en sms fra en bekymret og opprøret slektning som hadde lest hva jeg skrev i det siste. For henne var ikke det jeg skrev like anonymt som det vil være for de fleste andre. Henne skylder jeg en lang oppklarende samtale med langt flere detaljer enn jeg noen gang ville drømt om å utlevere her.

Men det var en påminner. En påminner om at det ikke bare er en grå masse av bekjente, ukjente og fremtidige arbeidsgivere der ute som leser bloggen min. En del av dem som leser dette er også mennesker som er oppriktig glade i meg og som jeg ikke alltid deler slike tanker med av grunner som for eksempel at jeg ikke vil bekymre dem eller plage dem. Men de er der de også og for meg kan det tidvis være verre å takle akkurat det enn at mengder med stumme, fordømmende fremmede synes jeg høres ut som en ustabil, sutrete dust.

Så der har dere det. Navnet mitt er filteret som siler ut all den destruktive dritten jeg ellers ville kommet til å skrive. I stedet får dere den vassne emo-suppa jeg vet jeg kan stå for selv om Dovre faller. Jeg kan i det minste stå inne for motivene jeg har med det per i dag, om alt annet skulle snus på hodet.

...og så er det blackmailing av meg selv for at jeg aldri skal tørre å gi meg...

Rettskrivingen min er en skam!

Rettskrivingen min er en skam! Jeg blør på hjernen når jeg ser mine egne patetiske skrivefeil etter at jeg har lagt noe ut på nettet. Særlig når jeg kommenterer på andres poster. Og særlig, syndens forbannet, når jeg retter på rettskrivingen til andre med noe som er feil, eller enda feilere. Noen ganger er det ikke en gang noe feil med dem jeg retter på i utgangspunktet.

Hvor kjøper man egentlig impulskontroll?

Er det noen som vil bli sekretæren min?

Øh, nå skal jeg bare gå hjem og gremmes.