Ting jeg tenker på

Den mystiske voldtektsmannen

2011-11-03T17:17:00.000-07:00

En av tingen som har irritert meg ved debattene rundt voldtekt som har sirkulert den siste tiden er at vi stadig avspores av folk som bare vil snakke om hva "jentene" kan gjøre for å ta bedre vare på seg selv. GRRR

"Men Martine da", tenker du kanskje til deg selv. "Er det ikke også viktig at jentene 'tar sine forhåndsregler'?"

Takk for innspillet, for at det skal være relevant må vi forutsette tre ting:

1) at kvinner generelt ikke har tenkt over at de kan ta forhåndsregler
2) at forhåndsreglene har vist seg å virke (at ingen edru, konservativt kledde kvinner blir voldtatt)
3) at voldtekt er i det minste delvis offerets ansvar

Men nå skal jeg ikke være helt urimelig, jeg skal heller uortodoks nok anta at det finnes en logisk og rasjonell årsak til grunne for at folk forsetter å insistere på å forurense debatter med påminnelser om at korte skjørt kan vekke feil oppmerksomhet.

Grunn nummer 1
Kvinner som blir voldtatt er ikke ordentlige mennesker

Det høres kanskje litt skrudd ut og ingen vil vel ta dette til sitt bryst og innrømme at nja voldtektsofre de har de aldri egentlig ilagt noen form for rasjonell tankevirksomhet eller logisk sans. Viss vi graver litt kommer det allikevel frem, alle sentrale menneskelige karakteristikker unntagen muligens empati og evne til å føle smerte må strykes fra listen. Ikke evnet hun å planlegge fremover i tid, ikke kunne hun trekke logiske slutninger, ikke kunne hun i kraft av sitt individ sette seg ordentlig til motverge.

Jepp dette er slik veldig mange mennesker, mennesker som kanskje er rundt deg i dette øyeblikk tenker. De har kanskje ikke destillert meningene sine til den ytterste konsekvens, men om det tar seg bryet er det nok dette eller noe lignende de kommer til å finne, om de liker det eller ikke.

Derfor er det selvfølgelig viktig å øse på med formaninger til en hver tid for å nå frem til disse hjelpeløse skapningene og overbevise dem om at det er tryggest å låse seg inn hjemme. Å gjøre noe annet ville være direkte omsorgssvikt og hjerterått likegyldig. I grunnen minner det meg litt om kristne som desperat forsøker å omvende folk til Jesus fordi de ikke skal brenne i helvete når vi dør. Dvs. Engasjementet er ekte, men budskapet er skrudd.

Grunn nummer 2
Menn som voldtar er ikke en gang mennesker, de er mystiske, groteske dyr

Og hverken du eller noen du kjenner passer inn under denne beskrivelsen hva? Faktisk har du kanskje bare sett en eller to mennesker i livet ditt som kanskje under tvil kunne passere. Så hvordan når vi frem til disse flyktige, mystiske, mytiske mennene? Det triste svaret er at det er komplett umulig.

Disse mennene jobber ikke på jobben din, går ikke på skolen din og deltar ikke på fritidsaktivitetene dine. De er i hvertfall ikke i omgangskretsen din og blant dine nære venner og familie.

Med andre ord har du ingen sjanse i havet for å påvirke dem.

Voldtektsmenn er halvt tåke og halvt dyr, de oppstår spontant på steder der voldtekter skjer og etterpå går de i oppløsning og forsvinner. Så hva er vitsen med å diskutere hva vi kan gjøre for få dem til å slutte med å voldta?

Og det er i hvertfall ingen vits i å ha en alvorlig samtale med barnet sitt om at det er viktig å respektere andres grenser og at et nei alltid betyr nei. For din egen unge er jo et virkelig menneske med evne til å tenke ordentlig tanker og ingen slike mennesker ville gjort noe så motbydelig som å grovt forgripe seg på et annet menneske.

Konklusjon

Siden det er komplett umulig å snakke til monstrene som voldtar er det eneste vi kan gjøre å forsøke å nå frem til jentene som ikke enda har skjønt at de må ta taxi hjem.

Den virkelige konklusjonen

Hvor feil kan dere da ta pappskaller? Selv om du ikke nødvendigvis kjenner en eneste en som har voldtatt noen, så er statistikken på min side når jeg påstår at minst en du kjenner har et uheldig forhold til å respektere andres grensesetting. Minst en du kjenner har med vitende vilje trått over en grense fordi de visste de ville sluppet unna med det. Kanskje gjelder det deg også?

Vi kan alle ta i et tak for å forandre holdninger til respekt og grensesetting i våre omgangskretser, familier og miljøer.

Men for at vi skal lykkes må vi innse to ting:

1) Voldtekter skjer uansett hvor mange forhåndsregler offeret følger.
dette er så selvforklarende at det kan stå for seg selv.

2) voldtektsmannen er et virkelig menneske,
med de samme følelsene og evnene til rasjonell tankegang som du har. Det er mulig for en overgriper å ta tak i livet sitt og sørge for at han eller hun slutter å forgripe seg. I alle handlinger ligger det et valg og i alle voldtekter var det et alternativ å ikke begå en voldtekt.

Mens folket lider

2011-10-12T13:30:00.000-07:00

En kvinne koser seg privat, hun drikker alkohol, hun avbildes i bikini, hun har tilgang på mye luksus. Er dette en slags nyhet liksom?

Ja, hun bolterer seg imens folket lider. Så vidt jeg vet er det ikke noe kriminelt ved det. Vi kan diskutere om det er moralsk forkastelig, men da tror jeg vi fort havner i trøbbel.

For vi har også kost oss i luksus imens de samme folka led, og vi har også kost oss i luksus på grunn av at vi tillater andre å lide.

Kan ikke avisene poste bilder av Stoltenbergs familie på hytta eller noe ved siden av norske minstepensjonister og folk i helsekøen? Eller familiene til Saudiarabiske ledere? Eller familiene til hvilken som helst ledere tyranniske eller i varierende grad demokratiske? For de koser seg i luksus alle sammen imens de nyter godt av at andre har det verre enn dem selv.

Kvinnen på bildene er helt sikker ingen helgen, like lite som noen av oss og sikkert mindre enn et par av oss. Men det er vel ikke derfor de trykker opp hennes privat bilder fra hennes private liv som har blitt stjålet fra henne etter at hjemmet hennes ble invadert og ødelagt.

Dobbeltmoralske sexistiske skyggelappede drittavis, det gjelder samtlige av avisene for så vidt.

hva med de små guttene da?

2011-05-20T16:42:00.000-07:00

Ja nå får vi virkelig høre det igjen, vi feminister, om hvordan vi ødelegger for guttene. Vi har visst laget et kjærringvelde i Norge og nå henger guttene etter og faller ut av skolen fordi vi har gjort det så vanskelig for dem.

Takk skal dere ha, men det var faktisk ikke damene som bestemte at barn skulle sitte stille og være snille på skolen. Det var ikke damene som utformet kravet til teoretisk prestering eller moden oppførsel.

og selvfølgelig var det damer som lagde alle de filmene der voksne menn hylles for å oppføre seg barnslig, uansvarlig og latterlig... vi tvang dere til å like dem også.

Menn er menn verst, når alt kommer til alt. (legg merke til at jeg himler med øynene) Spøk til side, det er selvfølgelig markedskapitalismen som har skylden.

Kanskje det er på tide med en liten reality check? Om vi forteller unge gutter at det er synd på dem fordi skolen ikke tillater at de skulker litt innimellom og bråker i timen så gjør vi dem en gedigen bjørnetjeneste. Alle vet at de guttene som faktisk er interessert i fag og knytter identitet til skoleflinkhet ikke har noen problemer med å konsentrere seg eller sitte stille. Skal vi så gjøre det motsatte og bygge opp under en identitet som bygger på at gutter er "gutter" og ikke kan kontrollere seg?

Eller som unge herr Birk Gautefall Carlenius sier det
"Kanskje gutter bør få karakterer for mer gutteting - sport, det å være i aktivitet og gjøre praktiske ting."
Jeg er veldig for mer fysisk aktivitet på skolen, men ikke for å skape en slags illusjon om faglig prestasjon på karaktergjennomsnittet. Vi har skolen for å forberede unge mennesker til arbeidslivet. Før eller senere må de lære seg å jobbe selvstendig, forholde seg til autoriteter, oppføre seg høflig, samarbeide i team.

Denne saken minner meg om en annen sak der smågutter ble oppfordret til å sitte når de tisset. Da var folk raskt ute med å klage over at det skadet småguttenes maskuline stolthet om de måtte sitte. Jeg mener, virkelig? Hva er det som er så maskulint stolt med å stadig bomme på skåla og grise til gulv og toalettring? Men sånn er det altså, noen voksne mener at det er helt greit at gutter ydmykes for å tilfredsstille ideen vår om hva det vil sies å være en gutt.

Jeg vil påstå at hovedproblemet til guttene er at de (og vi alle) er oppdratt av samfunnet til å oppfatte seg selv som radikalt forskjellige fra jenter, de bygger identiteten sin på denne forskjellen og det er nok at de hører at "jenter er gode til noe" før de vet at de selv er dårlige til den samme tingen. Og ikke nok med det, det er nemlig livsviktig for guttene å opprettholde og understreke denne forskjellen, for all assosiasjon med det feminine kan bety hån, mobbing eller vold.

Hvis bare samfunnet vårt hadde sluttet å hate jenter å kvinner. Så hadde det kanskje ikke kostet unge gutter så mye å sitte stille og være snille. Det kunne kanskje til og med blitt kult å være litt som ei jente. Tenk nå litt på det.

Hva er det små jenter er laget av?

2011-03-26T01:17:00.000-07:00

Jævla dualitetskultur.

Jeg er så drita lei av å høre "jente" eller "småpike" eller "kvinne" bli brukt som skjellsord som betyr "svak", "feig" og "sippete". Vet dere egentlig noen ting som helst om hva små jenter er laget av?

Små jenter før puberteten er ikke stort forskjellig fra gutter hverken fysisk eller psykisk, faktisk viser flere studier at jenter vokser rakere, har mer robust immunforsvar og tar til seg kunnskap raskere. Dette er riktignok før puberteten, etterpå jevner ting seg mer ut. Menn er statistisk sett sterkere enn kvinner og kvinner har fremdeles bedre immunforsvar samt bedre utholdenhet og høyere smerteterskel, (eller anderledes smertereseptorer, potato, potato).

Så voksne kvinner er en ting (awesome), men små jenter er beintøffe.

Selv var jeg litt engstelig som barn, men det hindret meg ikke i å klatre opp i de høyeste trærne, leke med fyrstikker(mer sier jeg ikke om den saken) og le når jeg falt på sykkelen og skrubbet meg opp. I tillegg måtte jeg utstå det sosiale minefeltet andre jenter utgjorde for sånne som meg som ikke var like sosialt oppvakt som gjennomsnittet.

Og i tillegg måtte jeg som alle jenter forholde meg til verden rundt meg som fortalte meg at jeg var et annenrangs menneske. Når omtrent alle måter gutter rakker ned på hverandre har med femininitet å gjøre og du kan bli utestengt fra lek bare fordi du er ei jente. Til og med voksne kan be en gutt om å manne seg opp og ikke være ei sippete jente imens du står rett ved siden av. Skjønner de ikke hva de gjør med selvbildet vårt? Og så ser du på hvordan voksne behandler hverandre og jenter plukker raskt opp at det er deres eget ansvar om noe slemt skjer med dem.

Jenter som er litt mer sosialt oppvakte enn det jeg var plukker vel også opp at de kan spille på (imaginær) svakhet for å få fordeler, men det er også med det underforstått at det alltid er voksne og særlig menn som er kilden til makten deres.

Men de jentene, før de kommer i puberteten, er også like sterke, fryktløse og skarpe som en hvilken som helst jevnaldrende gutt. Og etter puberteten er de også like fryktløse og skarpe om enn ikke like sterke. Skjønt de som holder seg i form lett er sterkere enn mange menn som ikke gjør det samme.

Vi fortjener visselig ikke å være selve symbolet på ynkelighet og skam.

Og nå har jeg ikke en gang sakt noe om hvor usselt det er å rakke ned på folk i utgangspunktet. Vil dere snakke om kvinners svikerske ryggstikkeri, hva med hvor jævla usselt det er å kalle en liten gutt ei jente, eller en homo for den saks skyld. Ikke bare bygger det i opp under den gryende forståelsen hans om at det er noe stygt og skammelig, men du stikker ham også på det såreste punktet, behovet for gruppetilhørighet. Mennesker er noe piss noen ganger.

En ny filosofi for å nyte livet

2011-03-17T01:30:00.000-07:00

Jeg har begynt å trene igjen.

Etter to år med å bare sitte på rumpa foran mac'en så har jeg faktisk begynt å trene igjen. Og da er det ikke slik at jeg trente spesielt mye for to år siden, nei, det var bare et par måneder med galskap som raskt gikk i vasken igjen.

Så hvorfor har det lille sofaegget begynt å bevege på seg? Det er et legitimt spørsmål og det er nært knyttet til spørsmål som,'hvorfor tror det lille sofaegget at hun burde skryte av det etter tre uker?'

Det hele begynte med et tegnekurs jeg var på i fjor, et tegnekurs jeg skulket halvparten av fordi jeg hadde kranglet med instruktøren og fikk et lite angstanfall etterpå. Da jeg i år hadde lyst å delta på et annet kurs ble jeg jo nødt til å møte henne igjen og det er aldri kult å bli konfrontert med tidligere nederlag. Så hva gjorde jeg, vel jeg gjorde som jeg ofte gjør når noe skremmer meg, jeg jaktet henne ned og sa at jeg var skremt av henne og at jeg trengte å ha et møte om det.

Vi snakket om mye på det møtet, mye blant annet om måten jeg stilte krav til meg selv på og hvordan det ødela for muligheten til å ha en genuin opplevelse i det jeg gjorde. Jeg tror det var den beste terapitimen jeg noen sinne har hatt.

Så hvordan er det knyttet opp til trening? Jo det er jo den samme greia. Jeg har lenge sagt at jeg 'burde' trene, jeg burde trene for å holde meg i form, jeg burde trene for å bli slankere, jeg burde trene for å ikke få en kjip alderdom. Og ikke bare har jeg tenkt på alle grunnene til at 'jeg' burde. Jeg har også tenkt mye på hvordan treningen 'burde' se ut for å være på ordentlig.

Det har vært et gedigent blindspor for meg.

Så jeg åpnet munnen min og sa: Jeg har lyst til å trene.

Og så forklarte jeg hvorfor jeg har lyst til å trene.

Jeg har lyst til å løpe fordi jeg føler meg fri når jeg løper, jeg føler meg sterk og glad. Når jeg løper opparbeider jeg meg moment som er med på å drive meg fremover og føler meg som en naturkraft, som en elv eller en vind. Jeg har lyst til å løfte vekter fordi det får meg til å føle meg tøff. Og dessuten, jeg har lyst til å se ut på utsiden slik jeg føler meg på innsiden.

Jeg er modig, ambisiøs og selvsikker. Jeg er veldig glad fordi jeg er den jeg er. Jeg har ikke tenkt å la prestasjonsangst og forventninger komme i veien for å være den jeg har lyst til å være eller for å leve et liv som gir meg glede.

å skyte nazier hjelper mot alt, i alle fall litt

2011-02-23T14:03:00.001-08:00

En av de eneste tingene som er ok med å ha kjærlighetssorg over en engelsktalende type, er at jeg kan nevne det på bloggen min uten at han vet det :(

Hvorfor er hjertet så teit konstruert at det tenner i fyr og flamme uten at det er noen åpenlys interesse fra den andre siden? Det er så urettferdig at det gjør så vondt og så går det ikke an å være sur på fyren en gang, for det er jo ikke hans feil at jeg blei forelska i ham.

Det eneste som jeg kan være litt bitter over er at han faktisk liker å henge med meg. Han kommer rundt og ser etter meg på universitetet og han spør meg om råd om bildene sine. Og han vet at jeg er forelska, for jeg sa det jo til ham. Det hadde vært så mye enklere om han bare unngikk meg i stedet.

Det er faen så lenge siden jeg følte meg så frustrert og ulykkelig. Jeg får ikke sove, jeg glemmer å spise og jeg griner som om alt som var bra i verden plutselig er borte.

Men gode gamle Wolfenstein 3D hjelper meg gjennom det. Jeg sniker meg gjennom bunkerlaberyntene, forsiktig åpner jeg dører og trekker meg raskt ut igjen for å få dekning. Jeg knerter naziene en etter en imens det pixilerte blodet spruter og ammoen så vidt rekker til. Det er vel ikke terapi på et høyt nivå, men det skiter jeg i så lenge det virker.

Enda en uskolert personlig teori om mobbing

2011-02-10T00:59:00.000-08:00

Kan jeg skylde på kapitalismen og patriarkatet? Så visst, så visst :)

Men først og fremst skal jeg skylde på menneskene, vi er tross alt flokkdyr og så godt som alle flokkdyr har sine omega-ulver og hakkekyllinger. Ja det er faktisk det jeg sier, det ligger nært til vår natur å rotte oss sammen mot noen som vi av en eller annen grunn ikke liker. Dessuten liker vi å leke og vi elsker å leke leker som handler om sosial dynamikk. Barna øver seg jo på å bli voksne og forbereder seg på samfunnet de ser rundt seg.

Kanskje den lille gutten observerte bevisst eller ubevisst hvordan morra hans snakka om nabokjærringa og samtidig hvordan hun og venninnen hennes liksom virket nærmere hverandre enn noen gang. Eller kanskje han observerte faren og kameratene se på fotballkamp, hvordan de rakket ned på det andre laget i en rus av flokkfølelse. Disse er begge opplevelser som kan få et normalt oppvakt barn til å bli fristet til å prøve noe lignende med egne venner, ikke for å være kjip, men på grunn av nysgjerrighet.

Kanskje han og vennene hans finner en katt de kan pine, eller kanskje en av dem ikke skjønner leken helt og plutselig blir offeret.

Selvfølgelig kan det starte på en langt mer ondsinnet måte også. Poenget mitt er bare at det ikke trenger å gjøre det, men at resultatet blir det samme. Og for å understreke, det at jeg sier at mobbing kan være en naturlig del av sosial læring, så betyr det ikke at jeg synes det ha noen plass i norske skoler, jeg synes jo kreft er naturlig også, men er definitivt ikke imot behandling.

Men jeg er av den oppfatting at mobbere av og til ikke har skjønt alvoret i det de gjør, særlig om de er veldig unge. Det betyr blant annet at anklagelser og sinne ikke er noen konstruktiv vei ut av situasjonen.

Jeg tror det eneste som virker på sikt er forsoning. Det å bli gjort klar over at man faktisk har såret noen som har legitime følelser og har muligheten til å si unnskyld. Og det at man får muligheten til å forklare hvor vondt man har hatt det og får konfrontert plagerne i en kontrollert situasjon. Litt sånn som i forsoningsrettssakene i Sør-Afrika.

Men vi vil aldri få bukt med mobbing så lenge ungene trenger den for å forberede seg på voksenlivet. Ja visst faen sa jeg det, de trenger mobbingen i dag. Vi lever i et kapitalistisk markedsliberalt samfunn som forakter det svake og bare har bruk for de som enten passer inn og holder kjeft eller de som kan albue seg til toppen.

Hvis jentungen din mobber andre jenter, så bør du egentlig være litt lettet for det betyr at hun kommer til å klare seg bra i arbeidslivet etterpå. Det betyr at hun er sosialt kompetent og evner å samarbeide med andre, samtidig som hun har et øye for detaljer. Hun er ikke slem, hun er sikkert livredd til å bli voksen og jobber på spreng for å tilegne seg evnene hun har observert at hun kommer til å trenge.

Om vi noen gang vil ha bukt med mobbinga på ordentlig, så er det faktisk viktigere å forandre samfunnet enn å forandre barna. Det er viktigere å korrigere de voksnes oppførsel enn oppførselen til ungene som observerer dem.

Jeg lurer på hvordan miljøet er i en lærerstab på en skole der mobbing er utbredt? For jeg tviler på at det er preget av varme, samarbeid og raushet. Hva med å flytte lærerstaben over i en annen skole, heller enn noen av elevene? Lærere som er inngrodd i et mønster klarer sjeldent å takle situasjonen godt nok fordi det blir for nært og personlig. De tjener nok i mange tilfeller til å opprettholde mobbesituasjonen selv om de ikke er klar over det. Det er alt for lett for voksne mennesker å havne i forsvarsposisjon og bli blinde for mulige løsninger. Kanskje de ikke en gang lenger ser hva som skjer fordi de unngår det ubehagelige.

Oh vell, det var mitt lille bidrag til havet av ukvalifisert gjetting om mobbing og hva som kan fjerne den.

Hva sier du, skyldte jeg aldri på patriarkatet? Hierarki som avskyr svakhet og mistenkeliggjør avvik... trenger jeg si noe mer?

Akademisk og uenig

2011-02-08T07:05:00.000-08:00

Jeg har aldri vært en som har brydd meg noe særlig om karakterer. Eller jeg har aldri vært en som har hatt noen tro på at jeg kunne få gode karakterer. Eller for å spesifisere nærmere, jeg har hatt en slags oppfatting av at jeg kunne ha fått gode karakterer om jeg prøvde, men vært for feig til å finne ut om det var tilfelle eller ikke.

Ja, helt til nå.

Nå vet jeg jo ikke helt hvordan det går neste gang da, men det hjalp veldig på å få uttelling for anstrengelsene min i høst. All researchen jeg gjorde, all den nitidige granskningen av tekstene for å finne ut hva forfatterne virkelig mente, all grublingen og finspikkingen på det jeg skrev, det førte frem til en B+ den beste skriftlige karakteren jeg har fått siden ungdomskolen. Det akademiske nivået på språket mitt ble vurdert til B og dette er da på engelsk og jeg fikk bare tre små røde rettskrivning-streker i margen og ingen klager på feil bruk av begreper.

Jeg skrev for litt siden, før jeg fikk oppgaven tilbake, at jeg var fornøyd med den uansett hvilken karakter den fikk og det står jeg selvfølgelig fremdeles ved. Noen småting i teksten gremmer jeg meg vel over, men jeg får ta det som et godt tegn at jeg klarer å se dem.

Så nå sitter jeg her, litt forkjølet, og er ganske stolt av meg selv faktisk. Det føles ut som om jeg omsider endelig hører hjemme på et universitet og ikke bare later som om jeg gjør det. Den praktiske muntlige vurderingen av arbeidet mitt så langt fikk bare en C etter hva jeg har forstått, men jeg vet at det jeg har begynt på nå er mange ganger bedre enn det jeg gjorde i høst, så nå jobber jeg mot en B her også. Det er fristende å si at jeg jobber mot en A, men for å være helt ærlig så er jeg ikke enda sikker på hvordan man kommer over den kneiken på den praktiske biten. Jeg har det nå gøy uansett.

Ja, jeg er stolt og fornøyd og drømmer om hva jeg skal gjøre til neste år og til og med hva jeg kan gjøre etter utdannelsen. For første gang i livet føles det ut som om jeg faktisk kan gjøre det ganske bra og det er en litt uvant følelse, men det er jo en fantastisk følelse også.

Men i alt dette uvante, så er det noen ting som ikke er like lette å ta inn over seg. Jeg tenker på alle de jeg har blitt kjent med her og mange jeg har blitt ganske glad i, som nå sitter med karakterer på grensen til stryk og er på vei til å miste motet. For jeg vet veldig hvordan det føles, og jeg jatter jo med når de snakker om hvordan lærerne er partiske og kjipe. Men jeg har lest noen av de oppgavene og jeg ser en del av problemene der, særlig når det kommer til å faktisk besvare spørsmålet som er stilt. Og det er ikke som om jeg later som ingenting, jeg sier jo det jeg mener.

Det er bare så innmari merkelig. Det føles ut som om de har et fellesskap jeg ikke lenger har tilgang til. Jeg sitter der med vurderingsskjemaet mitt som sier at oppgaven min var "en fryd å lese" og så sitter de med en sur beskjed om at deres var "lite hyggelig lesning".

Det er ett eller annet som skurrer og jeg tror ikke bare det har med min lenge utsatte identitetskrise å gjøre. Jeg tror ikke det hjelper noen å få høre at det var kjipt å lese det de skrev opp all kritikken. Ærlig talt så er det litt frekt. Jeg tar oppgaven min som studentrådmedlem alvorlig, så jeg vet allerede hva jeg skal snakke om på neste møte.

Sykdom og takknemlighet

2011-01-25T04:03:00.000-08:00

Det er veldig lenge siden jeg har hatt noe som ligner på influensa, faktisk så lenge at jeg måtte søke på nettet for å finne ut hva som var forskjellen på ting som influensa, forkjølelse og omgangssyke før jeg innså at det er det var det jeg hadde, som om det ikke var nok at 90% av folk jeg kjenner her i England allerede hadde hatt den. Så om jeg skal bedømme situasjonen etter hvordan andre hadde det, så kan jeg se fremover mot over en uke med utmattethet, luftveisplager og dårlig/ingen matlyst.

Det begynte på lørdag med tett nese, rennede øyne og sår hals. På mandag selvmedisinerte jeg med gammel dansk (usansynelig bra mot vondt i halsen, men ikke noe jeg kommer til å fortsette med) og dro til universitetet for å planlegge utstillingen i februar. Etter fire timer med sitting og snakking var jeg helt ferdig og kvalm og ukomfortabel. Alkohol var sikkert ikke den beste løsningen, men i det minste fikk jeg unna et veldig viktig møte for den videre planleggingsprosessen. Så kan jeg ligge hjemme og småpusse på ideene i stedet for å ha dårlig samvittighet for at vi ikke hadde kommet i gang. Jeg vet, men sånn er det.

Jess sånn er det å gå på et universitet, på en linje der jeg aller helst skulle kunne vært der 24 timer hele uken om det hadde vært mulig. Jeg klør i fingrene etter å komme meg tilbake til trykkverkstedet, jeg vet akkurat hva jeg skulle gjort med akrylmalingen om jeg hadde hatt den foran meg og jeg savner medstudentene mine og lærerene.

Og jeg som akkurat hadde begynt med lange turer i parken som forberedende på jogging, jeg som hadde planlagt rudimentær styrketrening denne uken. Alt det må utsettes nå, og det er skikkelig irriterende for jeg hadde kommet så godt i gang og gud vet at jeg sliter med å komme i gang med sånne prosjekter.

Så jeg har en del ting å være selvmedlidende for i tillegg til verken og utmattelsen. Men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at dette er en mulighet til å oppleve verden på andre premisser.

Ja premissene for hvordan jeg samhandler med verden har nå for en stund (forhåpentligvis kort) blitt endret. Avstander jeg til vanlig traverserer med letthet har plutselig blitt uendelig lange ekspedisjoner gjennom utilgivelig kulde. Tanken på maten jeg vanligvis liker gjør meg utilpass i stedet for sulten. Jeg er litt paranoid nå, så helt vanlige ting ser plutselig groteske og skumle ut. Jeg sliter med å få nok surstoff når jeg puster så jeg må ofte stoppe opp og ta et magedrag med luft akkurat som om atmosfæren plutselig inneholdt mindre oksygen. Det er som om jeg er på besøk på en annen planet, en planet som ikke er helt tilpasset mine behov.

Det gjør kanskje ikke forskjell å tenke på det som en latterlig billig romreise-ferie i stedet for sykdom. Men tanken underholder meg i det minste for tiden :) Kjekt, for nå orker jeg ikke spille dataspill en gang.

2010-ting jeg ikke trodde var mulig i 2009

2011-01-13T17:18:00.000-08:00

Jeg bestemte meg for å satse på det kreative

Jeg har danset rundt kreative sysler hele livet mitt uten å ha motet eller troen til å gripe etter det med begge hender. En del av det har handlet om at jeg ikke hadde lyst til å feile på den ene tingen som var viktig for meg. Men i løpet av årene som har gått og etter mange i varierende grad mislykkede forsøk på å gjøre andre ting innså jeg til slutt at hvis jeg er dømt til å drite meg ut, så kan jeg liksågodt drite meg skikkelig ut imens jeg gjør noe jeg liker. Så jeg begynte å lete etter kunstskoler og sleit med å bygge opp et portfolio som kunne få meg inn på en av dem.

Jeg ble tilbudt en plass ved kingston university for å studere fine art

Jeg hadde aldri lagd et portfolio før og jeg sleit fremdeles med å virkelig tro på at det jeg hadde var bra nok. Så jeg dro på en studiemesse i Oslo for å prøve å finne ut hva disse skolene ser etter når de vurderer folk. På forhånd hadde jeg sett meg ut NISS som en atraktiv studieplass for meg så det var dem jeg lette meg ferm til først. Uheldigvis, eller kanskje det var heldig, var ikke jenta som sto ved NISS standen noe særlig til hjelp. Hun kunne ikke fortelle meg noen ting om hvordan et portfolio burde se ut og hva det burde inneholde for å bli tatt seriøst.

Men jeg ville ha tilbakemelding. Så jeg jeg lette høyt og lavt helt til jeg fant noen som var interessert i å faktisk se på bildene mine og snakke ordentlig med meg. Jeg hadde aldri hørt om kingston university før den dagen og jeg hadde ikke tenkt tanken at det var mulig for meg å dra utlands for å studere. Overaskelsen var derfor stor når den hyggelige mannen plutselig sa “I think your pitcures are very interesting, I would like to offer you a place.” Og så signerte han et papir for meg. Og så var alt jeg trengte å gjøre for å få studieplassen å skrive et personlig brev og få karakterene mine godkjent.

Jeg stillte ut bilder jeg hadde laget

I grunnen hadde jeg planlagt dette sommeren 2009, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde hatt motet til det hvis jeg ikke hadde blitt tilbudt den studieplassen. Jeg meldte meg opp for å stille ut sammen med skeive kunstnere i forbindelse med skeive dager. Det eneste jeg angrer litt på er den dyre innrammingen. Neste gang lager jeg rammene selv ;)

Jeg solgte et bilde jeg hadde laget

Allerede første dagen solgte jeg et bilde. Det gav meg visst litt urealistiske forventinger om å selve rubbel og bit, men jeg må bare innse at snirkelkunsten jeg hadde valgt å stille ut ikke er like tilgjengelig for alle. Kitchen rett ved siden av meg solgte som hakka møkk. Gråtende barn selger, hvorfor tenkte ikke jeg på det? Nuvel, det var jo snirkelkunsten som sikret meg studieplassen min så jeg tilgir den for å ikke være egent til kommersiell virksomhet :P

Jeg bestemte meg for å dra til england for å studere kunst

For noen høres det sikkert imponerende ut å flytte til utlandet alene for første gang, for andre høres det sikkert triviellt ut. For meg var det en slags blanding. Det var liksom ikke noe jeg hadde sett for meg at ‘jeg’ skulle gjøre og så vips gjorde jeg det allikevel. Søknaden om studielån gikk gjennom takket være sykemeldinger og mine affærer i Norge ble ansvarsfullt avsluttet. Jeg ankom landet uten et sted å bo og sov på sofaen til noen jeg fant gjennom couchsurfing en uke før jeg fant en ålreit hybel jeg kunne leie.

Jeg skrev en akademisk oppgave jeg faktisk ble fornøyd med

Det er mye jeg kunne fortalt om prestasjonene ved universitetet, men mye av det blir for internt eller krever en lang forklaring så det gidder jeg ikke utsette eventuelle lesere for. Hm, kanskje det at jeg ble med i elevrådet fordi jeg ble bedt personlig... Nuvel, det jeg er mest stolt av er essayet jeg skrev til kunsthistorie. Jeg tror jeg kan påstå at selv om jeg har skrevet universitetsoppgaver før og stått på eksamener, så har jeg egentlig aldri turt å virkelig gjøre meg flid. Jeg har rett og slett ikke trodd at jeg var en person som kunne skrive oppgaver, så innsatsen har vært deretter.

I etterkant burde jeg kanskje ha innsett at når jeg får en C på noe jeg egentlig ikke har jobbet med, så burde ikke veien til B være særlig lang. Oh well.

Jeg har ikke peiling på hvilken karakter jeg kommer til å få enda. Men uansett hva det blir så vet jeg i alle fall at jeg er fornøyd med min egen innsats for første gang siden ungdomskolen. Ikke bare det, jeg hadde det faktisk gøy imens jeg drev research og jobbet med den :D derfor er jeg ikke så opptatt av karakteren per se, jeg gleder meg til neste oppgave jeg skal skrive og hvordan jeg skal prøve å gjøre den enda bedre :D

Jeg havnet i undertøyet i britiske nettaviser

Det er sånt som skjer når 50 kunststudenter kjeder seg imens dem demonstrerer utenfor en prisutdeling, plutselig finner noen ut at akttegning kan få tiden til å gå. Impulsiv som jeg er meldte jeg meg frivillig til å ta over når den første modellen ble sliten og kald. Og vips så var det gjort. Gud som jeg lo den kvelden når jeg kom hjem og sjekket nettavisene. Faktisk ler jeg innimellom av det fremdeles.

humor er subjektivt aka voldtekt er ikke universellt morsomt

2010-12-16T03:44:00.001-08:00

Nok en gang har jeg blitt konfrontert med en eller annen idiot som sto og sa at hun og hun dama ikke hadde noen sans for humor siden hun blei sur når han vitset om at hun burde gå tilbake til kjøkkenet og holde kjeft.

Jeg vet ikke om jeg skal være litt trist, eller litt lykkelig over at samme mannen også påsto at rasistisk humor var fantastisk morsomt og bra, men i det minste understreker det poenget mitt. Altså at humor er subjektivt. Jeg trodde vi lærte dette alt når vi var små jeg, når vi fortalte svenske og danskevitser til hverandre. Plukket vi ikke opp da at en vits kan være et lite våpen som forsterker gruppefølelse ved å rakke ned på andre? For å ikke snakke om mobbingen da, men jeg kan ta det en annen gang.

Humor er ett av disse veldig komplekse, dypt forankrede psykologiske fenomenene som vi later som om egentlig ikke påvirker oss. Det er en grunn til at mange reklamer ender med et humoristisk virkemiddel. For når vi ler, så er det ikke bare slik at vi er mer troende til å like den som underholdt oss, men vi er også mer troende til å miste kritisk holdning til alt vi ble servert. Vi glemmer detaljene i reklamen og husker bare at den var tilfredsstillende.

Men tilbake til det tittlen insinuerer, for det var en annen kar der som sa at voldtektshumor var flott det også og at folk generelt ville hatt godt av å ikke være så jævlig streite og kjipe. Først blei jeg litt sånn sur, det er vel ikke annet å forvente fra en feminist, men så begynte jeg å tenke på hvordan egentlig menn bruker denne voldtektshumoren sin seg i mellom og så slo det meg. De bruker som regel voldtekt som en overdrivelse for andre ting.

Altså, når menn dusjer sammen og en av dem sier "Ikke mist såpa", så henviser han ikke til muligheten for å bli brutalt analt penetrert innen de neste minuttene. Det han henviser til er ubekvemmet ved å være naken sammen med andre menn som kanskje et lite sekund vil se skeivt på ham. Ved å overdrive blir det absurd og morsomt og ubekvemmet kan fordampe i det alle som ler bekrefter at de tilhører den samme gruppen og dermed er ufarlige.

Men så går denne mannen senere på fest da, og møter ei eller anna dame han kommer i snakk med. De snakker om ful, de snakker om fisk og på et eller annet tidspunkt føler de begge en gryende gruppefølelse slik mennesker ofte får når de utveksler ideer som ikke kræsjer med hverandre. I det samme rommet befinner det seg tre blonde kjærringer som snakker om klær, og mannen og dama er begge enige om at de er skikkelig teite. Dama synes klærne deres er tacky uansett og mannen følger dette opp med å si at de sikkert kommer til å bli voldtatt senere... Mannen plukker raskt opp at vitsen ikke var helt vellykket, så han følger den opp og tilskynder "men det ville de jo sikkert likt da, hæ?"

Hovedproblemet her er at mannen trodde at dama var i hans gruppe når han kom med den vitsen og han skjønte ikke at vitsen i seg selv fikk dama til å føle seg mer på lag med de blonde kjærringene. For det første lever dama i en virkelighet der hun blir fortalt daglig at hun må passe på å oppføre seg sånn og sånn ellers vil straffen være voldtekt, skam og utstøtelse. For henne er ikke voldtekt en overdrivelse, det er en bitter, stadig påpekt realitet ved å være kvinne. For det andre så vil hun ikke assosieres med de blonde kjærringene, hun likte den gryende gruppetilhørigheten med mannen og nå har den blitt brutalt ødelagt. Hadde hun bare hatt litt mindre selvinnsikt :(

Fra mannens perspektiv føles det ut som om det er dama som plutselig har stengt ham ute, hun skjønner visst ikke at det er meningen at man skal le slike ting bort imens gruppefølelsen forsterkes. Skuffelsen over at hun ikke vil være med i gruppa hans tvinger ham til å angripe. "Hæ? har du ingen sans for humor eller?" Slike angrep kan ofte være effektive til å få folk til å innordne seg i gruppeforståelsen igjen, men denne gangen virker det ikke. Hun kunne smilt fårete og kommet med sin egen lille voldtektsvits og alt kunne vært bra igjen. Problemet er at hun vet at ved å gjøre det, så sier hun i praksis også at "hun" er en av disse dumme vesenene som lyster etter overaskelsessex og fortjener det de får og hun har dessverre litt for utviklet overlevelsesinstinkt til å en gang late som om det er tilfelle.

Og det var sikker ikke slutten på den historien.

Nuvel, jeg fikk plutselig følelsen om at jeg burde si noe om Storbynatt under dette temaet, men jeg har faktisk ikke sett en eneste episode så det føler jeg meg ikke kvalifisert til.

når gribbene vil melke kua

2010-11-23T19:43:00.000-08:00

Blogging, et fenomen så variert og sprikende av karakter at vi like gjerne kunne diskutert hvordan mennesker har en tendens til å samles (utenfor nettet) fordi de enten liker/hater hverandre, liker/hater ett eller annet, eller liker/hater å diskutere.

Det er litt kostelig at noen har lyst til å lage et knippe føringsregler for for blogging generelt. Det er litt som om noen skulle laget en lignede plakat, som både skulle dekke fottballsuporteres framferd mot naboklubben og syklubbers forhold til kongehuset, for å ikke snakke om de etiske problemstillingene rundt å blande sosialt samkvem med økonomisk gevinst i venninnekvelder der en av venninnene er huket inn av en pyramide-scam.

Jepp, det er vanskelig å lage et slikt sett med regler som ikke til slutt reduseres til "det er dumt å være dum mot andre, og tenkt deg om før du gjør noe." For resten tar jo tross alt Norsk lov seg av, slik Heidi Helene Sveen poengterer.

Personlig kan jeg ikke annet enn å tro at fenomener som dette handler om å skape en illusjon om at vi trenger "eksperter" for å lage retningslinjer for noe som egentlig handler om sosial intelligens og vanlig folkeskikk. Og det handler også om at enkelte mennesker der ute har oppdaget at de kan ha dette som jobb og tjene penger på det.

Disse menneskene trenger ikke å være populære hos majoriteten av de som virkelig blogger, for målgruppen deres er jo bedrifter/folk som har oppdaget at blogg kan være spennende for dem, men som egentlig ikke har peiling på hva det er for noe.

Gjennom å ta initiativet til en en slik plakat er Thomas Moen i ferd med å konstruere en illusjon om at han er en slags autoritet på området. Og gjennom plakaten kan han også trygt definere akkurat hva det er han er god på. Og så langt ser det ut som om han kanskje er god på hvordan det er greit å promotere/tjene penger gjennom sosiale medier uten å drite seg ut. Sikkert kjekt å være god på hvis man skal jobbe for folk som trenger råd rundt dette.

Trist for Moen at han ikke lever i et digitalt vakuum der han kunne påstått noe sånt uten konsekvenser. Men ting som skjer på nettet skjer som kjent i virkeligheten også og alle bloggerene som føler seg snurt over at Moen vil kassere inn på å belære dem om god kotyme finnes også i virkeligheten. Og i lille norge er "virkeligheten" ganske oversiktlig og vips vet alle som bruker digitale medier hvem Thomas Moen er og noe om hvorfor det er problematisk at han gjør det han gjør. Som tidvis ex-pat fikk jeg ikke med meg saken før jeg leste Virrvarrs innlegg, .

Flaks for Moen at store deler av hans primære målgruppe antageligvis ikke får med seg så mye av dette og kanskje ikke helt skjønner hvorfor folk blir så sure på ham. Når Moen en gang får ferdig bloggplakaten sin, så kan han sikkert bruke den for det den er verdt, selv om den ikke blir respektert generelt blant majoriteten av bloggerene.

Det er sikkert slemt å si det, men akkurat nå får jeg så jævlig med assosiasjoner til Trine Grung og det er sikkert slemt både mot Grung og mot Moen, men de er jo begge mennesker som lever av å ha peiling på noe, samtidig som de demonstrerer pinlige mangler på forståelse av god Nettiquette.

Nemmen, det virker litt som om noen kanskje har laget noen løse retningslinjer før liksom...

Vann er ikke en vare!

2010-10-15T14:31:00.000-07:00

Kan du tenke deg en virkelighet der du ikke har råd til vann? En virkelighet der du bor like ved en diger vannledning, men må gå uten rent vann hygiene, mat og tørst. Hvis du bare kunne betalt ville de koble deg opp, men nå kan de kaste deg i fengsel eller det som verre er om du prøver å "snike" til deg noen dråper i desperasjon.

For oss her oppe i nord kan det kanskje høres litt Mad Max ut, men slik er det altså for utrolig mange mennesker i diverse uland. Inspirert av vestlig markedsøkonomi og egen grådighet har mange land privatisert vannverkene sine. Nå skal jeg ikke være urettferdig, en av grunnen til at disse landene valgte som de gjorde var nok delvis ut av et genuint ønske om å bedre tilgjengeligheten og effektiviteten. Det er bare så synd at det bare blir mer tilgjengelig og effektivt for de som kan betale for det.

En av de som kan betale for det er Coca Cola, og det er for såvidt sant at de bringer arbeidsplasser og muligheter, men er det virkelig verdt prisen? De store bedriftene skaper ikke virkelig verdi, de skaper bare en illusjon av verdi basert på hvor stor tillit vi her til dem. Pengene finnes egentlig ikke.

Og nettopp dette er det som går meg på nervene for tiden:

Pengene finnes egentlig ikke.

Atså, papiret og metallet finnes, men "pengne" er ikke egentlig der. Jeg lengter etter en vår tids Nietzsche som kan erklære pengene død, det gjør nemlig ikke noe fra eller til om jeg erklærer det på denne bloggen.

Pengene finnes altså egentlig ikke, men disse menneskene gjør det i aller høyeste grad. Jeg kan strekke meg langt og inngå at de voksne kanskje kunne gjort ett eller annet drastisk for å komme seg bort ifra situasjonen (mange har prøvd og feilet, mange er for slitne til å klare det), men det samme kan ikke sies for barna. Enten får korporasjonene innrømme at de ikke bryr seg om fattige barn lever eller dør, eller så får de begynne å ta konsekvensene av hva det betyr å bry seg om akkurat det.

Vann er ikke en vare. Ja det koster "penger" å legge vannledninger, vedlikeholde og administrere, og ja, hvis det ble nasjonalisert så ville folk likevel betalt gjennom skatt og avgifter. Og det skal nevnes fordi det er sant, mange land har ikke stabile nok stater til å kunne være ansvarlige for et velfungerende vannsystem over tid. Jeg nekter imidlertid å gå med på at det ikke finnes en bedre og mer rettferdig løsning.

Jeg er blant annet overbevist om at det i de alle fleste tilfellene vil gå bedre over tid om vannverkene tilbakefaller til statene. Jeg er også overbevist om at ting ville blitt bedre om det ble drevet lokalt og i mindre skala. Dessuten tror jeg det er på høy tid at lokal befolkning får råderett over vannet som befinner seg på grunnen deres. det må være lov til å protestere på at coca cola pumper opp alt grunnvannet i det minste.

Norsk!

2010-09-24T09:35:00.000-07:00

Å blogge på denne bloggen på engelsk ble like slitsomt som da jeg prøvde hvit tekst på svart bakgrunn. Så det får bare være, dette startet som et norsk prosjekt og norsk skal det forbli.

Så får eventuelle engelsktalende nøye seg med det nye bloggprosjektet mitt:
http://superterrestrial.blogspot.com/

Jeg kommer vel til å trenge et sted å tenke på morsmålet mitt nå som jeg har forlatt landet uansett.

Couchsurfing into the country

2010-09-10T11:12:00.000-07:00

Right now I'm sitting in Sue's sittingroom, or maybe it's an office or something, I'm not sure, I think they use this room for reading and drinking tea. In any case it's been my sleeping courters since I got to Kingston.

I found Sue through Couchsurfing, a wonderful webpage where people with room on their couches and in their hearts get connected with people traveling around and who wants a cheaper and more personal lodging than a hotel or a hostel. When I say cheaper I mean free. Since I never tried couch surfing before I'm happy that this was my first experience as Sue and her husband has been incredibly hospitable and helpful. The original agreement was that I would stay here for just a few days, but when they saw that I had some trouble finding a place to live, they offered me to stay until over the weekend.

Moving to another country is never without it's problems and worries and even if I do speak the language pretty well I've never been to London before, it's quite big. I mean, when I moved to Oslo, five years ago, even that seemed like an enormous place. I'm so happy that couchsurfing allowed me to find Sue and that Sue made me feel this welcome. She even introduced me to an artist friend of hers when she learned that I was studying art.

Over all it has given me a feeling of security, like I have a life line in this country in case something happens. Although I doubt I will call them the forst time I feel lost, I am rather independent, it's reasuring to know that the option is there.

Now I only hope I will get the chance to help somebody else in return, though I doubt it will happen soon, because I don't know the lady I'm going to live with that well and I wouldn't know how she felt about it yet. Time will tell.

Arrived at Kingston

2010-09-06T05:17:00.000-07:00

I totally miscalculated how heavy 50 kg would be to carry around on. Now I have a whole 'nother understanding of the word luggage after lugging the damn rubish around all day. My fingers feel like they're going to blister and I can't really lift my arms higher than my shoulders.

But... on a brighter side I'm in Kingston now, sitting on (or in) a very comfortable couch at the Potterybar, drinking a SanMiguel, waiting for my pan fried beef strips.

Oh hot damn, I'm moving to England.

2010-09-05T12:02:00.000-07:00

So I've been putting of writing about this because I've been afraid I'd jinx it if I spoke too early. But now the buss to the airport leaves in 8 hours and it's starting to feel pretty real.

I'm moving to Kingston upon Thames, London, UK tomorrow and I'm moving there because I got offered a place at Kingston University to study art. I got offered a place and I still can't believe how terribly lucky I was to be in the right place that day in March.

I didn't really plan to study this year at all, I was planning to go north and work a year and put aside some money. I even had half a promise of a job and two offers to stay with people I know, but then it changes suddenly. I went to a students fair in March because I wanted to check out the Norwegian art school NISS and ask them if my portfolio was in order or if it needed improvement if I wanted to apply next year. Sadly,or luckily, NISS wern't much help to me and didn't even want to see my pitcures. So in the mood for some feedback from anybody I wandered around the fair talking to different schools and universities.

When the guy from Kingston wanted to see more pitcures I didn't even realise that he was in a position to give me an offer, so I got really flabbergasted when he said that my work looked very interesting and that they would like to offer me a place to study fine art. It felt like one of those e-mails that tells you you've just one a billion, but he singed a paper for me and shortly after I was contacted by "Across the pond" an agency which helps students go through the application prosess when they study in the UK.

Every step of the way I've felt like this could slip trough my fingers and disapear. Maybe they wouldn't like the letter in which I described myself and my goals, mabye my grades were too bad, maybe the fact that I've never studied art on any level before would prove to be a obstacle, maybe I wouldn't get a student loan, maybe I would fuck up somehow in some kind of significant way because I'm such a klutz and such an airhead.

But now everything is packed and the plane leaves at 7. I still havn't got a place to stay, but through couchsurfing.org I've found a place to sleep for a couple of days while I look for something more permanent.

I've got no idea what it is exactly I'll be doing over there, but I'm fairly confident that if kids fresh out of school can do it, so can I.

Now all I need to do is clean my room and post the keys to the student housing office. And then I can leave out the door to the great unknown. I've never even been to London before, oh man, but hey, I like adventures.

Vårens bugnende grøde

2010-05-26T14:32:00.000-07:00

Da jeg var liten trodde jeg høsten var den eneste tiden for sanking og matauk. Bildet av høsten på kalenderen var et overflødighetshorn med korn, frukt og grønnsaker tytende ut. Etterhvert som jeg ble eldre oppdaget jeg at det finnes ting som kan spises i naturen om våren og sommeren også, men det var ikke før i år at jeg virkelig omfavnet kunnskapen, satte meg bedre inn i den og gikk ut for å lete.

Bak rekken med studentblokker på Sogn der jeg bor ligger det noen gamle gravhauger fra vikingtiden der trær, kratt og grønt får vokse i fred uten frykt for områdets gartner. I fjor plukket jeg brennesler der en gang, men det var sent på sesongen og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med dem.

I år har jeg fått mange fullgode middager ut av det sviende ugresset som en gang ble regnet blant de fineste legeplanter. Brennesle er en supergrønnsak, med 40% protein og mer jern og kalsium enn spinat, samt mye vitaminer. Ikke bare fyller den magen og gleder ganen, den dreper lysten på småspising og søthungeren resten av dagen også. Jeg merket det godt, for jeg blir ofte sugent på søtt, særlig på ettermiddagen.

Men det er ikke bare brennesla som kan spises med gunstighet og glede. Du kan spise skvallerkålen også. Jeg prøvde den for første gang i går og det smakte kjempegodt, selv om den var grovere å tygge enn brennesla. Neste gang skal jeg prøve meg med bare de unge bladene og ikke alle de store som jeg plukket nå, kanskje det blir mørere da, vi får se, det blir nå godt i alle fall.

Løvetann skal jeg prøve neste gang, den kan man bruke som rukola i salaten, men jeg er sikker på at det finnes mange andre oppskrifter også. Og så har jeg lest at man kan spise knoppene, man kan steke dem i sør og så skal de visst smake litt som sopp eller artisjokk.

Bringebærblader og markjordbærblader blir god te med påstått gunstige virkninger på omfanget og smertene ved mensen. Det akter jeg å finne ut om stemmer, så jeg jeg har begynt å tylle det i meg nå. Det smaker godt. Bringebærbladene har en fruktig smak som minner om bærsmaken, bare ikke så intenst eller så søtt.

Og det finnes sikkert enda mer der ute, bak der jeg bor, som bare venter på å bli oppdaget og nytt i det fine vårværet som går over til sommer. Ikke bare er det godt og næringsrikt, det er billig også. Det ville vært helt gratis om man ikke måtte bruke fett og/eller krydder når man tilbereder det. Bare krydderurtene på balkongen blir store nok, så blir det enda billigere også.

Banning og Skjellsord

2010-05-18T16:38:00.000-07:00

Jeg er pasifist av prinsipp, jeg tror ikke at vold er en reell løsning på problemer, selv om det noen ganger kan bli løsningen på kritiske situasjoner. Men en gang i blant sitter tunga rimelig løst når jeg blir provosert, og jeg liker ikke egentlig å banne heller, men jeg gjør det. En av tingene jeg virkelig ikke liker med skjellsord er hvordan de angriper attributter, grupper og tilstander. De skader ikke bare den jeg skjeller ut, de bidrar gjerne også til å opprettholde sosialt stigma og sementere fordommer. Noen ganger hadde det kanskje skadet mindre å bare fike til noen.

Til og med patetiske og tilsynelatende uskyldige skjellsord som idiot og dumming er svertende og slemme. Idiot har opprinnelse som en medisinsk term for noen med iq under 20, og dumming kommer fra engelske "dummy" som betyr en som er stum.

Oppover fra disse blir det bare verre og verre. Å kalle noen ei hore er det samme som å si at løssluppen seksuell aktivitet er forkastelig, eller om man sier det for å sette fingeren på at de selger seg ut, så håner vi en gruppe utsatte kvinner som er tvunget ut i en forferdelig situasjon og får det til å høres ut som om prostituerte selger seg fordi de ikke orker å ha en ordentlig jobb, eller fordi de liker å lure godtroende menn.

Å kalle noen en homo er enda verre, selv i forholdsvis uskyldige kontekster som hvis en smiler når noen har oppført seg utenfor maskulinitetens normer og sier man begynner å tvile litt på legningen deres. Uskyldig moro i øyeblikket, men samtidig etablerer man at det er stuerent å sidestille homofil legning med feminitet, samtidig som man stempler femininitet som noe uønsket og mindreverdig.

Etterhvert kommer en alltids innom kjønnsorganene, det finnes utallige skjellsord for både fitter og kuker, eller peniser og vaginaer eller hva nå folk kaller det nå om dagen. Jeg har problemer med å skjønne hvorfor fitte ble til et skjellsord i utgangspunktet, fitter er jo rimelig stilige, men samtidig vet jeg også at det er et rimelig effektivt hånsord og det er fristende å bruke det. Det er nesten lettere å kalle noen en pikk, men jeg kjenner at jeg rykker litt tilbake for det også, hvorfor skal pikk være noe negativt liksom? Jeg misstenker at litt av grunnen til at såpass mange folk der ute synes kjønnsorganer er stygge og rare er at vi så sjeldent ser dem i nøytrale situasjoner og rett og slett ikke er vant med dem. Nuvel, jeg synes ikke det er særlig kult å bruke slike banneord som bygger opp om den negative assosiasjonen.

Bitch er et ord jeg har litt vanskeligheter med å forstå meg på. Jeg liker nemlig å være litt bitchy, og etterhvert har jeg begynt å se på det som et kompliment når jeg får det mot meg fordi det representerer noen som bryter normer og kan operere utenfor reglene. Samtidig vet jeg at det ikke er slik jeg tenker når jeg bruker det selv. For en bitch kan også være noens bitch, og da er det et nedrig ord med assosiasjoner til mangel på makt og manglende moralsk ryggrad, noen som ikke tar ansvar for oppførselen sin fordi de tror de ikke trenger å ta konsekvensene alvorlig.

Kanskje den eneste moralen i denne leksa er at jeg burde finne mer konstruktive måter å forholde meg til mitt eget sinne på. Skjellsord løser jo like lite som vold og de jeg føler behov for å redusere med ord burde i utgangspunktet ikke tillegges så mye definisjonsmakt at de kan få meg ut av fatning.

Så neste gang får jeg heller trekke pusten dypt og heller tenke ut en skikkelig fornærmelse. Lenge leve den iskalde, likegyldige sarkasmen.

Husokupanter eller gratis vedlikehold?

2010-05-13T08:47:00.000-07:00

Mens du allikevel irriterer oss over raddiser som tar seg til rette i Oslo kommune uten å gjøre opp for seg, så kan vi vel også se på grunnen til at de har muligheten til det i utgangspunktet.

I denne omgangen tenker jeg spesifikt på de tidligere militære eiendommene holmenkollen leir og skar leir, to flotte og godt plasserte eiendommer med fine bygninger. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Oslo Kommune velger å bruke rundt 10 mill på hver av dem, muligens mer i 2007. Eller er det kanskje det? I 2005 uttrykker jo Byutviklingsbyråd fra høyre, Grete Horntvedt at kommunen ikke har behov for Skar Leir og at det finnes andre mer pressende behov for pengene i Oslo.

To år etter Kjøper Kommunen allikevel eiendommen og uttrykker et ønske om at den skal taes i bruk som barnehage, tilfeldigvis er det den samme planen de later å ha for Holmenkollen leir.

I en tid der det er for få barnehageplasser i Oslo og stort press på markedet er det sikkert et brukbart argument for pengebruken, bare synd at det ikke følges opp. I ettertid kan det jo nesten se ut som rent ljug for å få kjøpene igjennom. Det er selvfølgelig ikke de eneste grunnen til at kommunen kjøper, det er jo blant annet også for å unngå at eiendommene havner på det private markedet. Skiforbundet hadde jo også planer for holmenkollen leir for å bygge et kompleks med opp til 250 rom og leiligheter.

En av grunnene til at Oslo kommune ikke tar i bruk Skar leir kan være problemer rundt byggingen av et renseanlegg for gråvann pga eiendommens nærhet til maridalsvannet. En av grunnene til at de ikke tar i bruk Holmenkollen leir kan være problemer med plomberingen av de underjordiske gangene. Disse utfordringene kan også forklare hvorfor eiendommene ikke leies ut, men det forklarer ikke hvorfor kommunen ikke har fulgt det opp og fått det unna.

I mellomtiden står altså byggene tomme og det har de gjort i mer enn 4 år, antageligvis mye lengre. Tross barnehageplaner, idrettsplaner og løst snakk om amerikansk ambassade på holmenkollen leir. Dagens status er som følger: ingen planer for videre bruk.

Med tanke på gråvannsproblematikken på Skar leir kan man vel forstå at kommunen velger ta affære, men vi drakk da vann fra springen når militæret holdt hus der også, så det kan vel ikke være så fryktelig ille? Jeg nekter å tro at 20 økologibevisste raddiser forurenser mer enn militæret, eller et barnehage kompleks med 300 barn for så vidt. Det blir spennende å se hvilke argumenter som taes i bruk når de skal kaste dem ut fra holmenkollen også. For det kommer dem vel helt sikkert til å gjøre?

Personlig sitter jeg igjen med blandede følelser. Dette er jo utrolig flotte eiendommer som kunne blitt brukt til alt mulig slags rart om kommunen bare fikk fingeren ut. For å ikke snakke om hva pengene som ble brukt til kjøpene og de påfølgende kommunale utgiftene ved å eie stedene. Om okkupantene driver vedlikehold av bygninger og eiendom imens de okkuperer sparer de kommunen for midler, altså tjener Oslo kommune på å ha dem boende selv om de ikke betaler for seg. Kanskje kommunen burde vurdere å stille enkelte krav til dem i stedet for å bruke ytterligere midler på å kaste dem ut. Oslopolitiet er jo underbemannet nok som det er.

Samtidig kjenner jeg jo folk som fikk søppelkassene sine brent og bilen sin ødelagt da okkupantene tidligere i år ble kastet ut av hausmania. Slik uggen oppførsel imponerer meg ikke i det hele tatt. Selv om jeg nøler med å legge skylden på selve okkupantene for det. Den demoen trakk nok til seg flere som bare hadde lyst til å lage bråk.

Trærnes årlige pervofest er i gang igjen

2010-04-08T23:40:00.000-07:00

Føler du deg våryr og kåt? Føler du deg tett, trøtt og jævlig? Føler du deg frustrert og frastøtt. Det er en naturlig følelse i alle tilfeller. Det er nemlig vår, og hvor enn du går kan du banne på at trærne har sex med hverandre 24/7.

Ikke bare puler de uavbrutt med hvem som helst av egen art, nei, de kommer rett i luften vår og lar sæden fly fritt om kring uten blygsel eller skam.

Lidderlige, skitne trærne, ingen skam har de og ingen tanke for hygiene eller høflighet.

Tenker de på de stakkars allergikeren som sliter som faen med åndenød, snørrlekkasje og sammenklistrerede øyne? Nei det gjør de ikke. De bare åpner de små raklene sine og slipper seg løs, lar kjønnscellene sine trille rett ned i munn og neseborene til tilfeldige og uvitende forbipasserende. Tenker de på konsekvensene av sin lidderlige oppførsel, tenker de på eksempelet de setter for gjøk, sisik, trost og stær, for å ikke snakke om katter, aksjemeglere og advokater? Og alle oss andre også for så vidt. De bare har seg uavbrudt som om det skulle vært verdens mest naturlige ting.

Og hva gjør de når de kommer i uløkka? For det gjør de selvfølgelig alle sammen, det skulle bare mangle. Jo de slipper bare barna sine rett ut på bakken for å seile sin egen sjø og tørke ut i veistøvet. Snakk om ansvarsløshet. Snakk om umoral.

Hvert år blir jeg stadig mer overrasket over at den katolske kirken ikke har reagert på dette for lenge siden. Hvor har du paven når du virkelig trenger ham, når du har et virkelig pervocirus gående utenfor vinduet ditt og politiet nekter å ta affære?

Neide den paven den paven, han plager heller de som puler innenfor privatlivets sfære. Vet du hva Benedict, de folka plager ikke meg! Trærne derimot...

Martines jævlig joviale selvforsvarstips

2010-04-07T20:23:00.000-07:00

Bare for å si det på forhånd denne guiden kommer 90% fra mine egne erfaringer med ubehagelige personer, den handler ikke om kampteknikker og jeg har ikke noe belegg for å tro den vil fungere mot mentalt ustabile personer eller folk i psykotiske tilstander.

Jeg ville skrive en guide for hvordan man unngår ubehagelige situasjoner som ikke handlet om hvordan du kler deg, hvor du går eller hvordan du har oppført deg tidligere på kvelden. De fleste tips jeg har hørt handler enten om sånne ting eller så går de over til å fortelle deg hvordan du skal kjempe deg fri og løpe når det går galt. Jeg har ikke funnet så mange tips om hvordan man kan snu situasjonen i øyeblikket den vipper fra trygg til utrygg, men her er et forsøk på nettopp dette.

1) Den første personen du skal være jovial mot er deg selv
Det vil si lær deg å stole på magefølelsen din. Tenk på deg selv(kroppen din) som en god kompis, hvis en god kompis er bekymret for noe så lytter vi, vi tar det på alvor, vi sier ikke at kompisen er teit eller at de må skjerpe seg. Når en kompis du stoler på sier at noe farlig er i ferd med å skje så reagerer du, og når en god kompis er i fare så gjør vi det vi kan for å beskytte ham eller henne. Det betyr i klartekst:

a) Hvis du er redd for å gå hjem alene, gå gjennom parken eller sitte på med noen, så er det en grunn til det. Ingen, ikke en gang du har rett til å latterliggjøre denne følelsen.
b) Hvis du får dårlige vibber fra en person så er det en grunn til det, kroppen din nedstammer fra hulemennsker og villdyr, den oppfatter mer og den oppfatter det raskere enn språksenteret i hjernen din klarer å formulere følelsen i ord.
c) Latterliggjør aldri dine egne følelser! Særlig jenter vil ofte bli beskyldt for å være ulogiske, irrasjonelle, nervøse og lettskremte, ikke kjøp det, vær på lag med deg selv.
d) Pass på deg selv, vær din egen helt.

2) Tren deg på å føle trygghet i din egen kropp.
Hvis du følger tips nummer en har du alltid minst en god kompis med deg når du er ute å går eller gjør andre ting ute i verden. Hvordan kjennes det ut å gå sammen med en god kompis du stoler på? Jo du føler deg trygg, du føler det som om du har noen i ryggen, noen passer på deg og du kan slappe mer av. Tren på å finne denne følelsen i deg selv når du går alene. Det magiske er nemlig at det påvirker både kroppsholdningen og ganglaget ditt. Mennesker er sosiale dyr, vi leser kroppen til folk automatisk uten å tenke over det. Vi er også generaliserende dyr, om noen oppfører fryktløst vil vi anta at de har en grunn til det.

3) Du og kroppen din er like lettpåvirkelige som folk som ser på. Ta plass.
Dvs, hvis du tar bredere og lengre skritt, skyver brystet frem og ser folk inn i øynene når du går vil du også føle deg tryggere og friere. Sving litt med armene, le kameratslig av deg selv i hodet mens du gjør det. Dette er en treningssak, tren på det. Smil til folk, oppfør deg som om du eier gata og som om alle andre som går der er perifere bekjente du kan nikke til, kort sagt, vær en jovial jævel. Snart vil du tro på det selv også.

4) Snakk rolig og hverdagslig med folk som tar kontakt eller kommer opp til deg.
Selv om du nå effektivt signaliserer til de fleste rundt deg at du er en hyggelig, men selvsikker person de ikke kan kødde med uten videre så kan situasjoner likevel oppstå. kanskje noen begynner å prate med deg imens du går i ei sidegate på grønnland, eller kanskje noen kommer nærmere enn du liker det imens du går i parken. Eller kanskje en kollega på jobben din blir ubehagelig nærgående pauserommet. Si hei til dem, spør dem hvordan det går, om de har en fin dag, se dem inn i øynene, smil til dem, si noe om deg selv.
Det du gjør med dette er å:

a) ta kontroll over situasjonen
b) få overtaket på å bestemme hvilken situasjon det kommer til å bli.
c)Du signaliserer til den fremmede at du ikke er redd for ham (selv om du kanskje skjelver på innsiden)
d)du skaper en relasjon mellom dere som ikke eksisterte tidligere.
e) Du får den andre til å slappe av, adrenalinet hans pumper bort og sjansene for noe kjipt minsker hvert sekund som går.
f) du drar ut tiden og rekker å komme deg ut av gaten/parken/rommet.

5) Klapp ham på skulderen, eller dunk ham i ryggen.
Av og til er folk berusede, frekke eller kjipe nok til å bevege seg inn i intimsonen din selv om du ikke har invitert til det. Dette er aldri greit, de ville ikke gjort det mot noen de respekterte og de har ingen rett til å gjøre det mot deg. Du tenker kanskje at det ikke er så farlig, personen mener kanskje ikke noe med det, kanskje de er sånn mot alle. Feil! gå tilbake til punkt 1) og les det på nytt, om du føler deg utrygg så er det en grunn til at du føler det sånn og det er ditt ansvar å ordne opp. Den naturlige reaksjonen for mange i dette tilfellet er å få panikk, fryse til og vente febrilsk på at situasjonen skal gå over av seg selv. Hvis dette skjer gå igjen tilbake til punkt 1) og minn deg selv på at du skal være på lag med deg selv, dvs, ikke latterliggjør, bebreid eller hat deg selv for det, kroppen din gjør det for en grunn, en eller annen gang i evulosjonen eller oppdragelsen din lærte den seg at du får pryl og/eller kjeft om du kjemper imot når noen griper etter deg. Dumme foreldre som føkker opp intimgrensene til barna sine...

a) hvis du fryser til, tilgi deg selv og bruk tiden til å planlegge ditt neste trekk. Steng situasjonen ute for en stund og konsentrer deg om å puste normalt og lete etter en eller annen form for trygghet eller sinne du kan gripe tak i for å dra deg ut av apatien.
b) Om du ikke fryser, eller om du har klart å snuble deg tilbake er det på tide å ta kontroll over situasjonen. En måte å gjøre dette på er å klappe ham kameratslig på skulderen. Legg litt tyngde i det, husk det skal være jovialt og ikke pusete. Grunnen til at du gjør dette i stedet for å trekke deg unna er igjen for å signalisere at du ikke føler deg truet (selv om du kanskje biter deg litt i tungen)
c) Jeg har gjort dette flere ganger og det har virket for meg hver gang jeg har brukt det, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor det virker. Kanskje det er fordi jeg understreker at vi har en kameratslig relasjon? Kanskje det er fordi jeg viser kroppslig styrke? Kanskje det er fordi det er uventet av meg og jeg vipper dem av pinnen? Kanskje det er fordi jeg tar større plass når jeg gjør det og virker større? Alt jeg vet er at folk har sluttet å klå etter meg når jeg har gjort det og at det fikk meg til å føle meg offensiv og i kontroll.
d) Du kan også breie deg ut på andre måter, gestikuler når du snakker, spør om du kan ta et bilde av ham med mobilen, osv.

6) Forbered deg mentalt på hvordan du skal takle slike situasjoner
Når ting blir uoversiktlige og du føler deg utrygg er du ikke i den beste mentale tilstanden for å tenke ut taktikker og ofte vil du ikke ha tid til det heller. Forestill deg ulike ubehagelige situasjoner og forbered hva du skal si og hvordan du har lyst til å handle. Det er også kjekt å forberede seg på hva du skal gjøre om du misslykkes eller om situasjonen kommer ut av kontroll og blir farlig. Jeg kommer til å skrive en annen guide om ulike kampteknikker, hvordan du kommer deg løs, hvor du skal sparke osv. Selv om du sjeldent trenger å bruke vold er det veldig kjekt å vite at du er i stand til det om du må. Dyrk det lille sinte dyret i ryggraden din, det lengter etter å komme ut å kvesse kløra, det driter i om det skader folk som er kjipe mot kroppen din. Viten om at du kan kveste noen om du må kan være akkurat det lille ekstra du trenger for å være jævlig jovial.

7) Jovialitet kan i enkelte situasjoner med hell byttes ut med sarkasme
Det vakre og geniale med jovialitet er at det på flere forskjellige måter signaliserer både at du er trygg og at du er ufarlig to faktaopplysninger som minsker den eventuelle lysten eller behovet noen skulle ha for å være voldelige mot deg. Du er rolig og grei og offensiv og setter standarden for situasjonen som en rolig og grei situasjon.
Men noen ganger etter at du har rukket å etablere dominans vil folk fortsette å mase eller klenge selv om de tilsynelatende underkaster seg. Da er det på tide å ta frem sarkasmen og bruke den for det den er verdt. Kanskje jeg burde skrive en egen guide for sarkasme som selvforsvar.

8) Psykotiske, rusa eller uberegnelige folk leser deg ikke like klart som andre.
DVS, folk som ikke svarer når du snakker til dem, ikke ser deg inn i øynene når de nærmer seg eller oppfører seg ulogisk på en eller annen måte spiller ikke det samme spillet som jeg har skissert ovenfor at de fleste andre gjør. Fulle folk er en ting, de er som regel bare sløve og treige og om de ikke har rukket å bli sinte, de vil følge de samme sosiale cluene som edru folk om du overdriver og er tålmodig. Folk på amfetamin eller lignende eller folk i psykotiske tilstander vil ikke oppfatte det du gjør eller sier på samme måte som edru beregnelige folk. Siden jeg ikke har noe særlig erfaring med slike situasjoner vil jeg ikke gjøre noe forsøk på å komme med anbefalinger til hvordan andre skal takle dem heller. Bortsett fra ganske enkelt:
a) pust rolig og prøv å ikke få panikk, panikk hjelper sjeldent noe som helst.
b) jatt med som faen.
c) om du ikke har muligheten for å snike deg unna og personen blir ubehagelig nærgående ljug om at dere kan møtes en annen gang. Jeg har snakket med ei jente som prøvde dette og greide å komme seg unna med det.

...

Jeg håper noen kan finne litt nytte i denne guiden, den er ikke ment som en liste sannheter, men heller en liste teknikker jeg har funnet frem til ved prøving og feiling gjennom et liv som en liten, kroppslig svak og nærsynt jente. Jeg fikk min porsjon bank og tyn gjennom oppveksten og lærte meg etter hvert at attitude fungerer like godt som å slå tilbake, med den praktiske bonusen at jeg slapp at folk fant ut hvor svak jeg var. Jeg ljugde f.eks på meg tae kwon do på ungdomskolen og slapp å bli dunka i dassen. Etterhvert som jeg ble eldre opplevde jeg også å bli klådd på, bli antastet og forsøkt voldtatt flere ganger.

Seksuelle overtramp er anderledes enn annen vold fordi de kan få deg til å føle deg svak og hjelpeløs selv uten at noen er eksplisitt aggressive eller kroppslig voldelige mot deg. Samfunnet har også fortalt deg en hel masse dritt om hva du burde finne deg i og hva du burde forvente deg om du går på enkelte steder og kler deg på visse måter. Dessuten er det en grå sone mellom stadiet der noen ser rart på deg til stadiet der de faktisk tar på deg der det ikke alltid er lett å hvite hvordan man har belegg eller rett til å agere.

Men vi har alltid rett til å være joviale jævler og joviale jævler slipper unna med det meste. Bare se på Han Solo fra StarWars, trenger jeg si noe mer.

Nytt utseende på bloggen!

2010-03-29T17:50:00.000-07:00

Jeg har vært litt sint i det siste, så hvorfor ikke gi litt utrykk for det her også, bloggen er tross alt mitt ansikt utad på nettet.

Kanskje jeg har begynt å bli gammel, men jeg merker at jeg ikke lenger er like opptatt av å gjøre alle til lags her i verden. I alle fall ikke i den grad jeg var tidligere. Kanskje jeg endelig virkelig har erfart at verden ikke blir ødelagt for om noen blir sure, irriterte eller misfornøyde med meg? Jeg har lenge visst det i teorien, men det er jo et lite stykke til praksis, det er det sikkert mange der ute som også har erfaringer med.

Når det er sagt er jeg nysgjerrig på hvordan svart bakgrunn egentlig fungerer for leserene? Har du seriøse problemer med det på en eller annen måte så hadde det vært fint om du sa i fra, så skal jeg ta det til etterretning.

Livet som litt mer kompromissløs er ganske greit. Jeg trenger ikke alltid gi utrykk for at jeg skjønner den andre siden selv om jeg gjør det og jeg trenger ikke alltid forklare og unnskylde standpunktene mine. Det sparer i grunnen ganske mye tid, for folk som krangler i stedet for å diskutere er ikke ute etter å høre på forklaringene mine uansett. Jeg trenger ikke snakke med dem i det hele tatt i grunn, om de ikke gidder å høre på det jeg sier. Jeg kan bare gi dem fingeren og gå min vei.

Kanskje dette betyr at jeg har begynt å sementeres inn i en statisk voksenrolle der jeg ikke lenger er i stand til å ta til meg nye inntrykk eller synspunkter? Eller kanskje det betyr at jeg har begynt å finne ut hvem jeg er, at jeg liker den jeg er og at jeg ikke finner meg i at noen kødder med meg.

Likestilling betyr at noen får mindre enn før

2010-03-08T01:25:00.000-08:00

Alle som har hatt mindre søsken vet at likestilling svir. Det er nemlig ikke uendelig plass, oppmerksomhet eller resurser i et hjem og det at en ny skal regnes med betyr at du kommer til å få mindre enn du gjorde tidligere. Det skjer ikke over natta selvfølgelig, men det første som går er oppmerksomheten og for noen svir det mest av alt, det snakkes om noen andre enn deg selv når de snakker om hvem som er "så flink" og "den beste i verden". Det er et kunststykke som ingen er forunt å skjønne helt og holdent at dette ikke betyr at du plutselig har blitt mindre flink også og at det ikke er en unnskyldning ti å ødelegge ting i stua for å få oppmerksomheten tilbake.

Etterhvert tar den lille mer plass også, plutselig skal hun kanskje dele rom med deg om hun ikke får et rom for seg selv. Hun begynner å krabbe rundt og ta på tingene dine, kanskje ødelegger hun noe du var glad i i sin pludrende uerfarenhet, mens foreldrene dine forteller deg at du ikke har lov til å være sint på henne. Gud så politisk korrekte foreldre kan være noen ganger, skjønner de ikke at hun er slem mot deg? En ting som fremdeles er lettere er at du er fysisk sterkere og har mer erfaring på enkelte områder. Om du blir sint kan du lempe henne ut av rommet, du kan også slå henne selvfølgelig, men da blir det et sånt helvetes bråk, så det er best å begrense seg til å klype henne litt når ingen ser på.

Hun blir større og hun lærer seg å snakke, hun begynner å påstå ting hun ikke har peiling på, som foreldrene deres selvfølgelig skryter opp i skyene. Du glemmer fullstendig at du har fått skryt for akkurat de samme tingene. Du innbiller deg at det vil gjøre henne dum, innbilsk og bortskjemt. Nå begynner hun også å arve flere av tingene dine, ofte uten at de spør deg eksplisitt om det er i orden. Plutselig sitter hun der med bambien din i de fete små hendene sine og påstår at den er sin. Og hun presterer å kalle den "lille lammet" selv om den visselig heter "secret agent 00fantastisk". Dette er det første i en lang rekke slike ydmykende overtagelser. For det er ydmykende, det er sårende, du ligger i sengen og synes det er urettferdig. Kanskje foreldrene dine kunne gjort det anderledes, men de tenkte ikke på det og de har ikke råd til å kjøpe nytt av alt.

Om du gjør jobben din riktig kan du i det aller minste bli en hun kommer til for beskyttelse fra større barn, eller for å få svar på ting hun ikke forstår. Det hjelper å rakke ned på det hun selv sier slik at hun skjønner at du er smartere enn henne, dette er en holdning som kan feste seg så godt at den sitter i årevis, med kun behov for mindre vedlikehold.

Etterhvert vil du stadig oppleve flere ting som svir. Foreldrene dine vil la henne være oppe lengre enn du fikk være på den alderen. Foreldrene dine vil gi henne den samme ukelønnen som deg selv om hun visselig ikke hjelper like mye til i huset. Kanskje vil de insistere på at hun skal få lov til å være med når du har dine venner på besøk, og så må du sitte der å se på at vennene dine behandler henne som en likeverdig, som en potensiell venninne. Skjønner de ikke at de to/tre/fem årene som skiller dere ad utgjør en uovertrengelig barriere som ikke må krysses? Skjønner de ikke at hun er skikkelig teit?

Årene går og noen ting vil bli lettere. Når dere begge har overstått puberteten og kommet dere ut av huset er utsiktene gode for at dere vil bli en slags type venner. Sjansene er også gode for at du fremdeles vil tenke på henne som lillesøsteren selv om hun to bachleorgrad før deg og selv om hun får mann barn og egen leilighet. Hvis du ikke har føkket det opp er det også til deg hun vil ringe når hun har problemer.

Men så sitter dere der en dag. Dere er godt oppe i tjueåra begge to og en av dere har påstått noe som førte til en opphetet diskusjon, gjerne om noe politisk, eller kanskje om Harald Eias "Hjernevask". Hun lar seg ikke lenger sette på plass av den nedlatende holdningen du antar når du ikke lenger kan argumentere ordentlig, hun har rett og hun vet det. Du tror også at du har rett, og selv om du i utgangspunktet kunne vurdert hennes synspunkt, men du blir irritert og kvalm over påståeligheten og arrogansen hennes. Hvordan våger hun, å bruke de hersketeknikkene mot deg? Du ser noe i øynene hennes som tyder på at hun begynner å tvile på at du virkelig er klokere enn henne og det svir. Selvfølgelig svir det, men det er ikke urettferdig, det er bare slik det er.

Og sånn er det med alle oss som bor i verden, ingen av oss ba om å bli født og når vi først har kommet hit må vi dele på det som er her. I årenes løp har det utviklet seg skjevheter mellom folkegrupper så vel som kjønn, men etterhvert som folk oppdager at de faktisk har de samme rettighetene så vil de presse på mer og mer for å få det de oppfatter som sin selvsagte bit av kaka.

Før eller senere vil det ikke lenger finnes land med såpass billig arbeidskraft at vi kan velte oss i bruk og kast plast her oppe i nord. Før eller senere må vi begynne å ta konsekvensene av resursbruk og søppelbehandling. Verden har ikke nok beitemark til at india og kina kan spise like mye kjøtt som usa og vi gjør per i dag, men til slutt kommer vel det til å bety at vi må finne oss i å spise litt mindre av det.

På samme måte er det med likelønn. Mye av grunnen til at menn fikk mer betalt i hine hårde dager var fordi de fungerte/ble oppfattet som forsørgere for hele familien alene. Slik er det ikke helt lengre og bra er det, familier får nemlig mer trygghet og stabilitet når det er det samme hvem av inntektskildene som faller bort under en krise. Single mødre får det også bedre når de blir tatt på alvor som forsørgere, og single kvinner generelt fortjener samme behandlingen som single menn i en stadig mer likestilt verden.

Så til alle dere menn og kvinner som er sure og sårede fordi deres tidligere goder er på vei til å bli tatt fra dere: Bit det i deg og svelg bitterheten for det som var i går kommer aldri tilbake.

Den biologiske forklaringens illusjon

2010-03-07T15:13:00.000-08:00

Mennesket er en organisme i konstant forandring
Vi er grunnleggende biologisk disponert til å overleve, formere oss, alt annet er underordnet og stadig under endring.
Dette vil i praksis si at alt vi får ut av studier av biologiske forskjeller mellom kjønnene er hvordan ting har fungert opp til øyeblikket testen ble gjennomført. Det sier oss ingen ting om hvilken retning utviklingen er i ferd med å ta og heller ikke noe om hvilken retning denne utviklingen burde ta.

Vi kan bruke språket som illustrasjon. Hver eneste generasjon som vokser opp opplever språket de snakker som den korrekte måten å snakke på. Ikke bare det vi oppfatter språket vårt som både tradisjonelt og om ikke urgammelt, så i alle fall verneverdig. Ikke snakk om at skrivefeil og slang kan aksepteres.
Vi vet vel litt om hvorfor og hvordan språket endrer seg, men på ingen måte nok til at det kan forutsees på noen pålitelig måte. På samme måte snor samfunn og kultur seg videre i stadig sammensmeltende grenseoverskridende forandring, imens vi opplever det som konstant.

Og på samme måte er kroppene våre på tvers av og på langs av kjønnene i konstant bevegelse mot en eksistens som er bedre tilpasset premissene av miljøet de lever i. Vi er overlevelsesdyr, vi tilpasser oss, vi forandrer hudfarge, kroppsfasong og til og med blodtrykk om omgivelsene stimulerer til det. Vi er i ferd med å miste tennene våre fordi vi ikke lenger spiser ting som sliter dem ned. Hver generasjon som vokser opp har litt høyere iq, muligens fordi problemløsning og systemtenkning blir en stadig viktigere del av hverdagen vår. Og hvem vet, kanskje kvinnene har blitt mindre "hysteriske" etter at de ble tillat inn i normal skolegang og arbeidsliv...

De biologiske forklaringene på hvorfor vi fungerer slik vi gjør er interessante, men de gir oss ingen svar på hvordan vi bør leve som mennesker i dagens samfunn. De kan gi litt av forklaringen på hvordan ting har blitt slik de har blitt, men de gir ingen pekepinn på hvordan ting kommer til å bli eller hvordan de bør være.

Alt koker med andre ord ned til en etisk problemstilling: Hvilket samfunn og hvilke mennesker er det vi ønsker oss? Og ikke minst hvordan er det egentlig vi ønsker at forholdet mellom kjønnene skal være.
I og med at både samfunn, biologi og tradisjoner er i konstant forandring kan vi ikke bruke disse som unnskyldninger og skjold mot å måtte ta ansvar for dette spørsmålet. Samfunn, biologi og tradisjoner er våre utgangspunkt og utfordringer, ikke våre fengsel og lover.

Du og jeg står opp om morgenen, vi samhandler med våre medmennesker og forandrer verden imens vi gjør det. Og noen dager har vi større påvirkningskraft enn andre. 8.mars er kanskje en sånn dag? Kanskje er det akkurat du som skal til for at toget blir akkurat så stort at saken du går bak får det boostet den trenger for å bli tatt på alvor. Verden forandres av de missfornøyde, men bare av de missfornøyde som gir lyd fra seg. Og jeg skal i alle fall gi lyd fra meg i dag!

Hjernevask?

2010-03-02T02:24:00.000-08:00

Harald Eia prøver seg på nye, eller skal vi si gamle marker når han nå forlater komikeryrket for en stund til fordel for den mer seriøse forskningen.

Det er godt mulig at Eia faktisk har gjort et meget grundig forarbeid og har belegg for alt han sier og gjør i programmet, men problemet for meg er at programmet i seg selv ikke synes å tyde på at så er tilfelle. Det er fordummende og forenklende.

Kanskje jeg er litt forutinntatt siden Virrvarr og en annen jeg kjenner kastet lys på hvordan et intervju med Eia kunne utarte seg. Hvis jeg tolker måten Lorentzen og Egeland svarer for seg gjennom dette synes jeg ikke det er noe rart om de har problemer med å høres forberedte ut.

Eia har gjennom komikeryrket lang erfaring i hvordan man kan presentere ting for å få en forventet reaksjon. Han 'kan' overbevisning. Jeg mener på ingen måte at dette i seg selv betyr at han er en dårlig forsker, men jeg mener at det er en indikator på at vi bør være ekstra kritiske til måten han fremstiller materialet sitt på.

Sitter man der med et ukritisk blikk og lar seg underholde er det nok lett å kjøpe hele kaka og la det bekrefte ens egne iboende fordommer. Om en derimot skraper på overflaten og stiller spørsmålsteng ved metode og så videre er det forholdsvist lett å kritisere Eia for både forenkling og fordumming.

Fks. dårlig bruk av statistikk, det at kjønns-statistikken vier likheter på likheter overlandegrensene kan like gjerne bety at det finnes likheter mellom land som at det finnes biologisk belegg for at kvinner blir sykepleiere.

Men det er et annet aspekt ved programmet som interesserer meg mer, nemlig hvordan kvinner og "kvinneyrker" blir fremstilt og hvordan Eia behandler kvinner kontra menn.

Eia er føre var og bruker sin mor og sine døtre som bevis for at han hverken har blitt spesielt behandlet som gutt eller behandlet sine døtre spesielt som jenter. Legg samtidig merke til hvordan han hilser på Camilla Schreiner, forsker ved naturfagsenteret, UIO, han komplimenterer utseende hennes og kysser henne på kinnet. Mulig at de to er gamle kjente, men her møter han jo henne i forskersammenheng og ikke som privatperson. Han kommenterer heller ikke med et ord at han er sitter med en dame som visselig har valgt realfag kontra omsorgsyrker i frie Nore.

Apropos omsorgsyrker, hvordan er det programmet presenterer disse?

Til forskjell fra ingeniøryrket som er et fysisk og aktivt yrke der trauste ensomme menn blir skitne på hendene er sykepleieryrket et sosialt yrke med mye prat og menneskekontakt. Jeg fikk litt hodepine da jeg så på, man blir da visselig skitne på hendene som sykepleier også og man kommer ikke langt uten en dose realfag og handlekraftighet der heller. Bygningsarbeidere og sykepleiere kunne snakket sammen om både tunge løft, ubehagelig ansvar og hvor hyggelig det er med kameratskap på jobben.

Noen av de reelle avgjørende forskjellene her i gården mistenker jeg å være muligheten for å kunne jobbe lokalt og muligheten for å jobbe deltid når man får familie.

Dessuten er det betimelig at Eia ikke nevner en døyt at ulikheten på arbeidsmarkedet i Norge muligens skyldes at så å si alle norske kvinner er ute i en eller annen form for jobb utenom hjemmet. Videre er Norge en velferdsstat der mye av den tradisjonelle omsorgen tilbydes av staten. DVS hvis all omsorg for barn, eldre og syke ble tatt med i statistikken så ville man sett at Norge ligger ganske jevnt med de andre landene tross alt.

Jeg tror jeg kunne skrevet hundre sider om dette om jeg satt meg ned, men det er vel på tide å runde av. Faens fordummende drittprogram... konklusjonen får være at navnet "hjernevask" passer urovekkende bra.

Vi lever i en voldtektskultur

2010-01-19T19:41:00.000-08:00

Jeg så en dokumentar som heter "Searching For Angela Shelton", du kan finne den her og se den gratis online under "free stuff". Den handler om kvinner i Amerika, missbruk og voldtekt. Ja jeg vet, hyggelige saker.

I alle fall ble jeg sittende å skrive dette etter å ha sett den.

Forestill deg at du går langs en vei, etterhvert kommer du til en tunnel. Foran tunnelen står det en mann. Han forteller deg at hvis du går gjennom tunnelen er det en 15% sjanse for at du kommer til å bli banket opp, en 15% sjanse for at du kommer til å bli voldtatt og en 0,5% sjanse for å bli drept. Du husker også å ha lest om dette et sted, men imens du tenker på hvor slitsomt det vil være å gå rundt tunnelen glemmer du alt og begynner å gå allikevel.

Jess, sjansene er store for at dette er en beskrivelse at livet ditt. Av og til vet du ikke en gang at tunnelen er der.

Samfunnet vårt, det vil si nyhetene, politikerne, mannen i gata, familien din, vennene dine, de liker ikke å snakke om at det skjer, om de snakker om det i det hele tatt er det gjerne om hvordan «du» kan unngå at det skjer med deg. De og du og jeg og de aller fleste liker ikke å tenke på at vi når alt kommer til alt har lite eller ingen kontroll på hvorvidt det kommer til å skje oss, en gang i livet eller flere, at vi kanskje kommer til å bli voldtatt.

Mange av oss har allerede blitt det, mange av oss har allerede blitt misbrukt som barn og en del av oss har allerede fortrengt det og begravd det dypt inne i kroppen et sted.

Vi liker å tenke at det finnes strategier, ting du kan gjøre, måter å kle seg på eller oppføre seg på som beskytter deg. Det finnes steder du aldri går, på tidspunkt da du vet det er «farlig». Vi føler oss ansvarlige og lure som ikke går på disse stedene, eller som går til disse stedene med de riktige klærne og den riktige holdningen. Vi glemmer at det ikke er disse stedene det vanligvis skjer.

Vi blir voldtatt av familiemedlemmer, vi blir voldtatt av kjærester, vi blir voldtatt på fest av kamerater og bekjente. Vi blir voldtatt av folk vi stoler på, folk vi ønsker anerkjennelse eller kjærlighet av, folk vi avhenger av, de som skal ta vare på oss... De som sier at de elsker oss.

Noen av de som voldtar oss skjønner ikke at de tråkker over en grense, noen driter i det fordi de vet de kan slippe unna med det. Noen fulle, like full som du var. Noen ganger var du litt med på det i begynnelsen, men så ombestemte du deg uten at det ble respektert. Noen ganger stivnet du helt og klarte ikke å protestere. Noen ganger sa du unnskyld etterpå fordi du var flau over deg selv. Noen ganger lo du av det og latet som om du bare hadde vært litt uheldig. Som om det ikke var noe som «noen» hadde «gjort mot» deg. Noen ganger latet du som om det ikke var noen big deal og bestemte deg for å glemme det. Noen ganger sa du det til den som gjorde det, at du var for full til å huske hva som skjedde i går.

Og noen ganger later du som om du var «heldig», det er spesielt gutter og menn som gjør akkurat det, men mange jenter også. Tenk at akkurat han, eller akkurat hun hadde lyst på deg.

Vi liker ikke å tenke på at vi også er i stand til å tråkke over grensene til noen. At vi også kan gjøre noe som setter vonde spor etter seg. Av og til føles det ut som om alle de andre er mye sterkere enn deg, som om de er i stand til å sette seg i respekt om de ikke liker det som skjer, men du kan ikke alltid ta det for gitt.

Jeg er en som kanskje vil gi deg inntrykk av at jeg takler alt du utsetter meg for, at jeg alltid vil si i fra om det blir for mye. Men sånn er det ikke alltid, noen ganger trekker jeg meg inn i meg selv uten å si noe og du kommer ikke til å legge merke til det med mindre du er like opptatt av å være sammen med «meg» som å være sammen med kroppen min.

Jeg prøver å bli flinkere til å finne grensene for hva som er greit. Andres så vel som min egne.

Vi skaper samfunnet vi lever i med valgene vi tar. Foreldrene og besteforeldrene våre var med på å skape samfunnet vi lever i i dag. All uferdig familiedritt, alle dårlige holdningsmønstre de ikke klarte å gjøre seg ferdige med, alle politiske valg som førte til dårlige samfunnsordninger. Det ble gitt oss i fanget.

Nå er det vårt ansvar hver dag å spørre oss om hvordan våre issues og handlinger er med på å føre verden videre. Vi ba ikke om stafettpinnen, men nå løper vi med den, andpustne og forvirrede, i de klamme hendene våre og vi har all makt helt til vi plutselig har gitt den videre.

Det er ikke mitt ansvar at noen missbrukte meg.

Men jeg er med på å skape den verdenen der missbruk og voldtekt fortsetter å skje. Jeg vet ikke egentlig hva som er det riktige å gjøre. Men jeg vil annerkjenne det og reflektere rundt det og dele tankene mine med dem som vil høre dem.

(Prosentandelene øverst er rent illustrative, men jeg vet det handler om prosentvise sjanser og det er ille nok spør du meg.)

Terapi for terapiskadde

2009-11-29T06:03:00.000-08:00

Nok en gang hev jeg meg altså uti det, med tvil og vegringer begynte jeg å gå til psykolog i høst.

Noe måtte jeg jo gjøre, livet og jeg er ikke helt venner for tiden og på egenhånd har det vist seg at jeg spinner meg dypere og dypere ned i gjørma. Livet går i stå, alt går i stå og det er jo ikke slik jeg ønsker å ha det for alltid og ut i evigheten. Så hva gjør man? Etter at jeg ga opp alkohol som selvmedisinering var det ikke så mange alternativer igjen.

Men med dårlige erfaringer fra psykologer i barndommen, seriøse problemer med å skille mellom hvordan jeg har det og hvordan jeg tror andre vil høre at jeg har det, samt skrekkhistorier fra andres psykologerfaringer er det ikke bare lett.

Visst kan det være lett å utlevere meg kontrollert og utporsjonert her på bloggen i redigerbar skriftlighet, men å måtte forholde meg til at noen kan spørre meg spørsmål om meg selv på den måten, det er uutholdelig. Jeg som til og med går i stå over uforutsette komplimenter og protesterer kalvsvettende på at så er tilfelle. Jeg takler bare ikke å være under lupen om jeg ikke har fullstendig kontroll på det.

Og så sitter hun altså der, damen og spør meg ting fra skjemaet sitt som fks. "Har du noen gang hatt sex med noen selv om du egentlig ikke hadde lyst?" Jeg synes det høres ut som et lurespørsmål, jeg spør hva spørsmålet egentlig betyr og vi enes om at det er litt diffust, men hun spør igjen. Det er omtrent like umulig å svare på som "Har du noen gang sultet deg selv for å gå ned i vekt?" Selvfølgelig har jeg ikke det, det er jo bare idioter som gjør sånne ting, bortsett fra at jeg gjør det hele tiden, ikke for å gå ned i vekt direkte, men for å straffe meg selv for alt fra overspising av snop til skulking av studier og roting. Så sitter jeg der og er svimmel av matmangel og krysser fingrene for at jeg kanskje blir litt tynnere også, på tross av at jeg ikke en gang tror på at sulteslanking fungerer en gang.

Men spørsmålet "har du noen gang hatt sex med noen selv om du egentlig ikke hadde lyst." Det er enda verre, det gir meg granatsjokkflashback tilbake til barndommen der psykologen spør åtteårgamle meg om faren min noen gang tar på meg der eller der. Spørsmålet som igjen gir meg granatsjokkflashback tilbake til øyeblikket faren min sier til meg at jeg kan fortelle ham om det om noen er slemme mot meg på noen som helst måte. Jeg vet jo at han juger, jeg vet jo at han ikke bryr seg døyten om hva som har skjedd mot meg, innerst inne vet han jo hva som har skjedd og hvem det gjelder, men han gjør aldri noe, sier aldri noe, skyver bare ansvaret over på meg og sier at det er jeg som må være svikeren. Det er i alle fall det åtteårgamle meg tenker når jeg benekter alt sammen og løper bort fra ham. Og på samme måte løper jeg bort fra psykologen når det ikke lenger nytter å snakke henne etter munnen. Jeg kaster ting, kryper ut på taket, sier til mamma at hun er slem mot meg helt til jeg slipper å gå dit mere.

Da de sender meg til den neste psykologen har niårgamle meg allerede lært av feilene sine, jeg snurrer henne lett rundt fingeren slik at jeg skal slippe de vanskelige spørsmålene. For det føles jo ikke ut som om jeg er der for at de skal hjelpe meg, de er der for å lure meg, for å vri på sannhetene, for å tygge meg i stykker og spytte meg ut igjen. De kan ikke bli med meg hjem etterpå og beskytte meg ovenfor de som kjefter på meg, slår meg eller piner meg. De går heller bak ryggen på meg og gjør alt verre. Kronen på verket kommer når de påstår at det er rimelig grunn til å anta at faren min har antastet meg.

I alt oppstyret blir jeg mer usynlig enn noen sinne.

Og det er denne opprivende utryggheten og frykten som sliter i meg når hun leser spørsmålet opp fra arket. Jeg slites mellom den jeg prøver å fremstå som og den jeg er under all fasaden. Jeg slites mellom hvem av meg og hvilke av erfaringene mine som egentlig er de genuine, de som det er relevante å vise til nå. Jeg har jo aldri, aldri, aldri hatt sex med noen i voksen alder som jeg ikke ville ha sex med, det er det jo bare idioter som gjør, svake kjipe teite idioter. Samtidig, har jeg egentlig noen gang hatt lyst til å ha sex med noen som helst? Er det ikke egentlig en lang kjede hendelser der jeg bare gjør slik jeg tror det er forventet av meg i situasjonen imens jeg iakttar meg selv fra trygg avstand inne i hodet mitt et sted, eller bak lag på lag med sardonisk ironi. Har jeg noen gang lugget hud til hud med noen fordi jeg faktisk hadde lyst til det, å ligge hud til hud med akkurat den personen? Noen dager kan jeg svaret på det spørsmålet, men andre dager sitter det lengre inne.

Jeg vet jo godt at om jeg svarer et enkelt "ja," så vil hun spørre videre, så pakker nei'et mitt inn i nok difuse vendinger til at det kan bety begge deler og samtidig avslutte spørsmålsrekken før den begynner. I sekundet etterpå angerer jeg meg kanskje og svarer mer utfyllende, men jeg husker ikke, jeg husker ikke en gang hva jeg svarte til slutt.

Og slik går nå disse timene. Heldigvis er damen dyktig nok til å gjennomskue mye av forsvarsverket jeg setter opp, kanskje til og med mer enn jeg tror, jeg er jo heller ikke den skarpeste skjeen i skuffen.

Hva skal man egentlig gjøre når terapisituasjonen er så forbanna direkte kobla opp til det traumatiske i utgangspunktet? Svaret er like kjipt som spørsmålet: Prøv igjen, prøv igjen og prøv igjen til noe løsner, krøll deg sammen til en ball, bit hånden som hjelper deg, svelg impulsen om å be om tilgivelse, trekk pusten dypt, prøv igjen, prøv igjen og prøv igjen.

I det minste slipper jeg å gå langt for å konfrontere akkurat den angsten.

Forjævlige drittdager

2009-11-28T23:18:00.000-08:00

Jeg tror tidvis at jeg er e optimistisk og positiv person, men dette er nok ikke tilfellet, jeg bruker langt mer tid på å tenke på hvor vondt og jævlig jeg har det enn å fundere over herligheten ved livet. Nå skal jeg ikke være urettferdig, jeg er flink til å nyte øyeblikket for det det er verdt, det er bare det at øyeblikk raskt kan ha passert og så er man inne i den grå suppa av kjiphet igjen.

En av dem som bor på gangen forbinder meg med en bestemt setning så mye at hun tenker på meg hver gang hun sier det selv. "Jeg er litt sliten." Jess, det er litt av et trademark, men sånn er livet, jeg er ikke i stand til å juge når folk spør meg hvordan det går, samtidig er jeg ikke villig til å utlevere meg fullstendig, så jeg svarer det selvsamme "Jeg er litt sliten, men ellers går det bra." Fisker jeg etter sympati? Av og til tror jeg at jeg gjør det, men jeg liker jo ikke sympati en gang, så sannheten er vel heller at jeg prøver å unnskylde meg indirekte for at jeg ikke er så flink med oppvask og vaskeuker. Når jeg tenker etter for hvordan det faktisk er, så har jeg i grunnen ingen ting å unnskylde, enten klarer du det eller så klarer du det ikke og om ingen klager så har du ikke gjort noe galt heller.

Det hele minner meg om en episode da jeg var rundt 16-17 eller noe, det var tidlig om morgenen 24 desember, julaften med andre ord selv om jeg har vanskelig med å kalle det aften når det tross alt var om morgenen. I alle fall hadde jeg vært syk hele kvelden med både oppkast og diare, takknemlig for å ha mitt eget bad der jeg bodde hos faren min for jeg ble jo tross alt tvunget til å bli der inne hele natten.

Så sitter jeg der redusert, matt og dødtrøtt i sofaen og er glad for at jeg ikke lenger har noe inne meg som jager etter å komme ut, og så begynner husets øvrige beboere å stå opp rundt meg. Det er morgenen på julaften og huset er fremdeles ikke vasket ferdig eller satt i stand for anledningen, så folk har det rimelig travelt. Jeg også selvfølgelig, jeg har også en liten liste med ting jeg er ansvarlig for, men jeg er syk og jeg blir sittende på sofaen og henge med hodet litt lengre enn stressende voksne hadde sansen for. Faren min spør meg hvorfor jeg ikke er i gang enda og jeg løfter hodet og ser på ham, forsøker å se ut slik jeg føler meg og jeg føler meg jævlig. "Jeg er litt sliten." sier jeg, jeg sier det forsiktig med lav stemme, som om jeg tilstår å ha stålet noe. Jeg får en skarp oppstramming tilbake og en påminnelse om arbeidsoppgavene mine. Kvalm og svimmel reiser jeg meg og setter i gang.

Hvorfor sa jeg det ikke bare som det var? Hvorfor sa jeg ikke at jeg ikke hadde sovet en time om natten, at jeg hadde spydd og det som verre var til selv magesyren lot vente på seg? Svaret på det er sammensatt, for det første hadde jeg ikke feber, det store hellige beviset på at du faktisk er syk og ikke bare later som. Etter et par år med kuing trodde jeg vel på det selv også, jeg tror vel kanskje på det fremdeles.

Men den andre halvdelen av sannheten var at jeg ville at han skulle se at jeg var utslitt, jeg ville at han skulle se meg og forstå uten at jeg trengte å si noe. Det er kanskje en urimelig tanke, men slik var det. Om jeg ikke så sliten og syk ut den morgenen så tror jeg aldri jeg har sett syk ut noen sinne.

Så jeg vet det er patetisk og selvmedlidende, men om du noen gang spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer som ovenfor at jeg kanskje "er litt sliten" eller at jeg "føler meg litt svimmel" eller at jeg har det "sånn passe", så betyr det alltid og ufravikelig at livet mitt er det kjipeste som finnes og at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre med det og at jeg har lyst til å dø. Vel, stryk det siste, jeg har jo ikke lyst til å dø, det høres bare av og til litt lettere ut enn å leve. Stor forskjell.

Jeg vet ikke hva jeg driver på med for tiden, alt flyter og alt oppløses og filtres sammen.

Er denne følelsen av mangel på kontroll en illusjon for å ta brodden av realiteten ved at det gang på gang er mine egne valg som fører meg dit jeg er?

Vel, det finnes valg og så finnes det reelle valgmuligheter. Enten så klarer du det i dag eller så klarer du det ikke i dag. Og om du ikke klarer det i dag så har du ikke gjort noe galt, du har ikke vært kjip, unnasluntrende eller lat. Det finnes bare virkleligheten her og nå, drømmeideen om det der og da der alt er anderledes, den kan ikke annet enn å gi deg dårlig samvittighet til ingen nytte.

Akkurat nå er dette en forjævlig drittdag.

balkongkommunisme

2009-11-13T17:59:00.000-08:00

Hvis du har møtt meg på fest eller i et trivelig lag har du sikkert lagt merke til at jeg ikke kvier meg for å kaste meg rett ut i en rekke forskjellige diskusjoner uten å la meg sjenere av at jeg ikke kjenner folkene jeg begynner å snakke med. Jeg joiner lett diskusjonen til vilt fremde på t-banen også om temaet er spennende nok og jeg tror jeg kan slippe unna med å trenge meg på.

Derfor falt det meg utrolig lett å blande meg her om natten da jeg vandret ut på terassen utenfor chateau neuf og fanget opp termen "væpnet revolusjon" gjennom nattebrisen.

De sto der, to nesten klisje typer, den staute gardisten fra bygda med sine tradisjonelle konservative reservasjoner, og den lille raddisen med palestinasjerf og puslete skjeggvekst som var i full gang med å hovere med sin overlegne innsikt og intellekt. Og så kom selvfølgelig jeg, den hårete brautende feministen og så mitt snitt til å jenke dem begge etter tur. Jeg lever jo for de små gleder.

Jeg identifiserte lett hvem som måtte være min soleklare allierte, jeg er jo sosialist og tilhenger av i følge noen ganske drøye samfunnsendringer, så jeg begynte med å bygge opp under kommunistens argumenter, samtidig som jeg kritiserte noen av betraktningene hans som jeg ikke var helt enig i.

Etter første runde i den kuppede diskusjonen var jeg ganske fornøyd med meg selv. Jeg hadde etablert at jeg hadde en viss peiling og samtidig vist at jeg kunne tenke kritisk og gjøre opp mine egne meninger. Følgelig var jeg akseptert som et noe uventet men ikke uvelkomment tilskudd til meningsutvekslingen.

Ah, samfunnsteoretiske funderinger, finnes det noe vakrere i hele verden? Med den krassere og mer revolusjonære kommunisten ved min side var det relativt enkelt å få skeptiske gardisten til å gå med på en del moderate men allikevel helt gjennom sosialistiske premisser og tanker.

Jeg liker mennesker som lytter uten at du nødvendigvis hører hjernemaskineriet knirke imens de planlegger motargumentene allerede før du har fått snakket ferdig. Med det i tankene ble jeg etterhvert litt utålmodig på raddisen stadige snakk om nødvendigheten av væpnet revolusjon uten å vise den minste evne til å reflektere rundt effektene av slike. Det sier seg kanskje selv at folk som har lyst til å skyte dem de ikke tror de kan bli enige med ikke alltid er like flinke til å overbevise andre.

Så det falt meg etterhvert naturlig å spørre hvilken fraksjon han egentlig tilhørte. Og om du kjenner til de forskjellige politiske miljøene for kommunistisk tankegang, så vil det nok ikke komme som en bombe at han svarte "Tjen Folket".

Og med det svaret falt det meg ekstremt naturlig å kontre med. "Vel jeg er fra Kvinnegruppa Ottar, snasen feministisk teori dere har borte hos dere." sarkasme lar seg ikke så lett oversette til det skriftlige medium, men jeg kan fortelle deg at det ikke var beundring i stemmen min akkurat, og der har du også et eksempel på ironi.

Det som fulgte lignet sikkert til forveksling ganske mye på det som skjer om to hannkatter som ikke kjenner hverandre ser hverandre på tvers av gata i parringstiden. Det ble en del knurring og stritting med pelsen, men det endte med at "tjen folket" fant ut at det var sent og at han måtte dra hjem for å sove...

Vel obs på at jeg hadde sagt en del ting som egentlig var litt drøye passet jeg meg for å avslutte det hele på kameratslig måte, tok ham i hånden, takket ham for praten og forsikret ham om at vi sikkert ville ha ryggen til hverandre når revolusjonen faktisk kommer. Og hvilken kommunist backer unna for å vise seg kameratslig når den "egentlige" fienden tross alt står og ser på.

Nuvel, så ble jeg stående der med denne gardisten da, og hans tydelig uttalte mistro til feminismen som samfunnsproblem. Han hadde også en del fordommer om Ottar som han ikke la noe særlig skjul på. Ærlighet kan jeg sette pris på, men det jeg egentlig satte mest pris på var at han begynte å spørre seriøse spørsmål i stedet for å prøve å skyte meg ned med argumenter. Vel, så seriøs som du kan bli rundt 3 om natten etter en lang kveld på byen.

Det er ikke noe problem for meg å svare seriøst på seriøse spørsmål om Kvinnegruppa Ottar, det er jo tross hva mange mener en seriøs organisasjon med klar agenda og lang erfaring med å bruke forskjellige aktivistiske virkemidler. Vi fremstår ikke som bråkete og militante fordi vi ikke vet bedre, vi fremstår slik fordi vi tror det gavner saken vi kjemper for.

Og så slang jeg inn en del betraktninger rundt markedskapitalismen som jeg også håper vil feste seg et eller annet sted i underbevistheten hans til senere. Grøss for et lite virus jeg er :) Vel, jeg kan jo ikke "spread my seeds" på andre måter, så der!

Tom i magen

2009-10-24T17:32:00.000-07:00

'

'

'

'

'

'

'

3 + 1 filmsnutter om globalt klima

2009-10-15T03:52:00.000-07:00

Tre små hint til verdens befolkning:

1. Vi lever i et gigantisk system, men det er fremdeles et lukket system.
2. Markedsliberalistisk tankegang er direkte skadelig for verden.
3. Dine personlige valg er politiske.

I dag er det Blog Action Day 2009 og temaet for dagen er climate change. Jeg har mange ting på hjertet om temaet, ikke minst fordi jeg studerer "miljø og utvikling" i høst. Men hodet føles litt tomt for ord, så jeg deler heller tre filmsnutter som understreker hintene ovenfor.

1:

2.

3.

Jeg håper disse klippene kan være til inspirasjon og underholdning!

En siste snutt som sjarmerte meg i morgest. Jeg er ikke så stor fan av markedsliberalisme, men jeg respekterer det som en kraftig mekansime.

En innrømmelse av et selvbedrag - Spiseforstyrrelse

2009-10-14T07:38:00.000-07:00

Jeg har prøvd å bortforklare det lenge, men jeg tror det er på tide at jeg innrømmer det for meg selv. Jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg liker ikke ordet og vil mye heller formulere det som "et problem med mat", men herregud jeg kommer jo ingen veier om jeg skal fortsette med bortforklaringene.

Jeg bruker mat til å takle derpresjon og angst. Jeg spiser for å føle meg bedre. Jeg lever i perioder på snop fordi jeg føler at jeg fortjener det. Jeg føler det som om jeg 'må' ha det. Og når jeg er skuffet over meg selv nekter jeg meg å spise noen ting som helst, før jeg til slutt caver og spiser meg mett på potetgull. Jeg spiser mat jeg vet jeg blir dårlig av som brød og gjærbakst. Så det er en del ting som må jobbes med tror jeg.

Trøstespisingen har fulgt meg siden barndommen. Jeg brukte å stjele penger fra lommeboken til moren min for å gå i butikken og kjøpe snop. Eller jeg raidet sparebøssa til broren min, eller jeg stjal fra sjokoladeautomaten på skolen til moren min. Jeg forbinner mat med lykke og jeg tror det har mye med de tidlige årene å gjøre. Kroken under trappen på høyskolen der moren min gikk var ikke bare stedet jeg og diverse andre gjemte oss for å spise digg, det var også et sted å gjemme seg for å være i fred fra all dritten jeg måtte forholde meg til daglig.

Da jeg kom i puberteten ble jeg lubben, mer eller mindre over natten, jeg har strekkmerker på puppene og på rompa som fremdeles er godt synlige. Det var i perioden jeg var litt på kanten av virkeligheten fra før så jeg tror ikke jeg egentlig la merke til at det var noe som skjedde, jeg hadde alltid følt meg stygg og rar og ekkel, jeg la ikke merke til noe forskjellig i speilet. Med tanke på at jeg gikk fra å veie 50 kilo til 70 kilo på under ett år synes jeg i grunnen at det er merkelig. Men det skjedde vel relativt gradvis selv om det skjedde fort.

Når jeg ser på bilder av meg selv på den tiden ser jeg først en slank trettenåring rundt 17. mai og så plutselig en feit klump av ei jente om høsten. Det er mulig at det var året etter, men jeg husker ikke så mye fra de årene uansett. Men jeg vet jeg trøstespiste og jeg vet jeg skammet meg over det.

Grunnen til at jeg vet at jeg skammet meg selv om jeg ikke husker så mye av det er at jeg har et rimelig klart minne om at jeg som femtenåring bestemmer meg for at det er idiotisk å være sint på seg selv fordi man vil spise sjokolade. Jeg gjorde slik jeg av og til gjør og bestemte meg for å slutte. Jeg skulle slutte å skamme meg og jeg skulle slutte å synes at jeg var feit. Jeg sluttet og veie meg og konsentrerte meg om å finne pene ting ved speilbildet hver gang jeg så det.

Problemet med å "bestemme seg" for å slutte å skamme seg er at det er en relativt overfladisk måte å gripe saken fatt.

Jeg er 27 år nå, og jeg tror at jeg aldri egentlig sluttet å skamme meg. Jeg er 'flink' til å like kroppen min, men jeg vet at jeg ikke trives med formen den er i. Jeg har bare knyttet så jævlig mye stolthet i å overse det ubehaget. "Jeg er da ikke en slik som går rundt og bekymrer meg over utseendet og det jeg spiser". Sannheten er vel at jeg faktisk gjør begge deler, jeg bare pakker det inn i en pakke av apati og forholder meg til det på en utrolig lite konstruktiv måte. Jeg prøver også å late som om jeg ikke legger på meg av det jeg spiser, men det er ikke sant. Selv om jeg har gått ned i perioder må jeg stadig bytte opp et nummer i buksestørrelse.

Er det derfor det er så vanskelig å slutte å spise søtsaker i ukedagene? Er det kanskje en blanding av at jeg ikke vil innrømme at jeg synes det er problematisk, samt at jeg føler at jeg fortjener litt "lykke" når livet kjennes så gjennomført jævlig. Det er nesten så jeg griner meg i søvn over at jeg ikke ble en slank storrøykende alkoholiker i stedet. Æsj, vel jeg må jo få det ut :P

Men ting er jo ikke helt svart hvitt. Kjærligheten min til "matlykke" har jo etterhvert ledet meg til å oppdage et vell av sunne "matgleder" og jeg er rett og slett dritflink til å lage ordentlig, sammensatt og helsebringende mat til meg selv når jeg først setter i gang.

Derfor tror jeg det er utrolig kjempeviktig at jeg holder tungen rett i munnen og skiller mellom den salige gleden ved mat som metter sjelen, og den tomme, fortvilte lengselen etter å glemme meg selv som preger snopspisingen min.

Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette på ordentlig.

Jeg tror aldri jeg har innrømmet for noen før, ikke meg selv en gang, at kostholdet jeg har til tider bekymrer meg. Men nå har jeg vridd det ut av bitterheten, holdt det fast og naglet det til verdensveven. Slik er det. Det nytter ikke å diskutere det. Jeg har en spiseforstyrrelse.

Studieskrekkens potensiellt nedadgående spiral

2009-10-07T16:14:00.000-07:00

I og med tittelen er det sikkert ingen bombe at jeg burde lest noe pensumsrelatert akkurat nå istedet for å skrive dette. Men jeg føler på meg at jeg kanskje får lest litt bedre om jeg får skrevet ut litt av den dårlige følelsen jeg sitter med.

Det finnes enkelte ting her i livet som ikke bekymrer meg det minste, jeg lager kjempegod mat uten problemer og kan dikte sanger helt spontant imens jeg synger dem, hadde bare studiene vært like enkelt.

Det er ikke det at jeg har vanskelig for å lese, eller forstå det jeg leser, eller skrive noe meningsfullt om det jeg har lært, problemet mitt med studiene er at de fremstår for meg som alt for mye på en gang, de er overveldende og skremmende, og jeg har driti meg ut på dem før og jeg er redd for å gjøre det samme igjen.

Angst for å misslykkes er sjeldent en god oppskrift for å komme i gang med ting. Og når jeg kjenner angsten gripe meg rundt hjertet så er det min vante vane å fjerne meg fra situasjonen og finne på noe annet, gjerne noe som får meg i bedre humør igjen. Dette er ikke særlig forenelig med pensumslesning, det blir jo ikke mindre arbeid å forholde seg til om man gjemmer seg under dyna i to - tre dager, det blir derimot gjerne mer og skrekken blir jo heller ikke mindre av den grunn.

Når jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke gjorde som jeg hadde planlagt settes av og til videre destruktive mekanismer igang. Jeg klarer ikke å sove, jeg har ikke lyst til å spise mat, jeg orker ikke møte andre mennesker, og slikt blir jeg jo ikke videre konstruktiv av heller :P Jeg blir derimot sliten og orker mindre og mindre. Dette er min periodiske nedadgående spiral, den er en gammel kjenning og dermed bedagelig nok, jeg vet hva det går i og jeg vet at jeg ikke dør av det, enn så mye jeg griner i dusjen og trøster meg med at jeg alltids kan ta livet av meg hvis det blir for ille.

Jeg innser at jeg kanskje har blitt litt avhengig av den, det er litt alkoholikeraktig i grunnen. Det er jo en slags lettelse å slippe å ta ansvar, å kunne gi opp for en stund og besøke fordervelsen og forjævligheten. Angsten kan jeg ikke noe for, men jeg er vel ikke helt hjelpesløs ovenfor hvordan jeg takler den.

Jeg er redd for å vippe over på gal side av galskapen, jeg er redd for å blacke ut i edru tilstand, jeg er redd for at det å ta livet av meg plutselig skal høres ut som en fornuftig ide og at jeg føler meg konstruktiv i øyeblikket. Jeg er også redd for å miste kontrollen over livet mitt, muligheten til å ta autonome valg, muligheten til å drite meg ut på mine egne premisser.

Samtidig lengter jeg etter å vippe over, men jeg har ikke tid, for jeg skal jo studere. Kanskje jeg skyver et sammenbrudd foran meg, kanskje ikke.

Faen så gørr lei jeg er av å være så forjævlig sliten hele tiden. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem av stemmene i hodet som er den fornuftige lengre, den som vil rømme med sirkuset, eller den som påstår at vi ikke har tid til å rømme med sirkuset fordi vi må lese, vi leser jo ikke uansett så sirkuset høres jo mange ganger så konstruktivt og interessant ut.

Det hjelper litt å minne seg selv på hvorfor jeg ønsker meg en bachleor i utgangspunktet, jeg har jo allerede prøvd arbeidslivet uten utdannelse, det er kjekt nok når man er på topp, men usikkert og ubarmhjertig om man snubler. Jeg ønsker meg mer frihet og mer sikkerhet, derfor studerer jeg.

Jeg har tenkt litt i dag, på at jeg må prøve å være litt som en bestemor for meg selv. Lage god mat til meg, passe på at jeg har det ryddig og være streng med studeringen. Jeg er gørre allergisk mot kommandoer, kjefting og skyldfølelse, men litt kjærlig fasthet kan jeg vil prøve å utsette meg for. Om jeg først er så tilta at jeg snakker med meg selv kan jeg vel prøve å dra litt nytte av det.

Ting er slettes ikke så ille.
Er du død? Nei!
Lag en oversikt over pensum, så blir det ikke et stort uoversiktlig monster.
Og legg deg og sov din tulling. :P

Kvalitet i det offentlige

2009-09-20T15:23:00.000-07:00

La meg først begynne med å berømme Dagfinn Nordbø for hans ønske om debatt.

Men la meg i samme slengen ytre en bekymring for at kronikken hans er i stor fare for å føre debatten i en retning jeg tror er direkte skadelig. Nemlig fokuset på at det er enkelte ubrukelige individer innad i det offentlige som er problemet, heller en retningslinjene og presset ovenifra som disse individene knuses under dag ut og dag inn.

Jeg kommer i skrivende stund rett fra Kvinner på tvers den årlige tverrfaglige konferansen der fagforeninger, organisasjoner og grupper kommer sammen med fokus på kvinners stilling i samfunnet og prøver å finne ut hvordan vi kan samarbeide på de feltene der interessene sammenfaller.

Jeg sitter altså her og syder over av alle mulige slags anekdoter om vanskelighetene med å bevare det menneskelige fokuset innad i systemer som kveler alt som ikke fører seg etter normen og den gjeldende ideologien om effektivitet og sparing.

Du trenger ikke fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er udugelig. Sjansene er nemlig overhengende store for at de både vet at jobben de gjør er utilstrekkelig og at de har blitt det fortalt om og om igjen.

Selvfølgelig er det et alvorlig problem at publikum, pasienter og klienter føler seg dårlig ivaretatt, oversett og direkte motarbeidet i møte med det offentlige. Men om noen tror dette ville blitt noe bedre privat kan de spørre seg om presset på effektivitet, sparing og kvantitet over kvalitet blir mindre i bedrifter eid av aksjonerer?

De du møter i skrankene og på telefonen har aldri vært og kommer aldri til å bli de mest verdsatte, de best betalte eller de med tryggest stilling. Særlig ikke i systemer med inneboende knapphet. En ansatt som ønsker å hjelpe alle vet samtidig at hun ikke har tid til å gi alle tiden hun gjerne skulle brukt på dem. En ansatt med et fastsatt trygdebudskjett vet at å gi penger til et menneske hun i forbifarten vurderer som ressurssterk betyr mindre penger til andre hun vurderer som mer trengende.

Det at et menneske i systemet ikke møter deg på en adekvat måte, betyr ikke at denne personen aldri yter utmerket service eller i andre tilfeller står på med hud og hår for å hjelpe andre gjennom kriser.

Kanskje det burde være et krav at folk bak skranken alltid burde smile og snakke med hyggelig stemme. Problemet her er av vi bare er mennesker, jeg jobber personlig på Rema1000 og selv om jeg 90% av tiden er en servicearbeider jeg vet kundene setter stor pris på, så vet jeg også at noen kunder opplever dårlig service fordi vi for eksempel ikke har nok bemanning på jobb den dagen, eller fordi noe har gått galt et eller annet sted i butikken. Jeg har heller ikke personlig noe å gjøre med beholdningen av varer, eller innkjøp av nye. Og jeg har erfart at noen kunder opplever at jeg derfor yter dårlig service på bakgrunn av ting som er utenfor min kontroll. Jeg håper de i det minste legger hovedskylden på bedriften og ikke på meg :( selv om jeg ikke er i noen posisjon til å poengtere dette imens jeg er på jobb :)

Problemet med offentlig kvalitet i Norge kommer ikke av en manglende evne til å ta opp i seg ideologi og filosofi fra det private. Det begynner heller å bli en del av det voksende problemet, når det offentlige plutselig skal omstruktureres etter modeller der poenget er å tjene penger. NAV er et utmerket og tragisk eksempel på dette. Etter år med omstrukturering, omflytting og nedbygging er det omtrent ikke ett eneste kvalifisert menneske tilbake i den stillingen det opprinnelig var kvalifisert til å gjøre.

Noe av det jeg synes er verst av alt med fremstillingen til Nordbø er dette forsøket på å konstruere to eller tre adskilte grupper med mennesker. Du har ofrene, personifisert av venninnen hans, og han selv personifiserer vel kanskje "de fornuftige" vokterne av de svake som sikkert også inkluderer alle de som gjør jobben sin riktig, og så har du de ubrukelige. De ubrukelige er ikke bare uutdannede, dumme og feite, de er også "fienden", de vi må bli kvitt.

Dette er et usmakelig eksempel på en "oss mot dem" mentalitet, og enda verre, det er et forsøk på å piske opp og støtte opp om slik forenklet tankegang. Vi skal bli sinte på de ubrukelige. Vi skal bli så sinte at vi krever at de får sin straff, nemlig sparken.

Men hvilken skjebne er det Nordbø forestiller seg at disse ubrukelige skal lide da? Og hvilke skjebne er det vi oppmuntres til å tenke at de fortjener? De som ikke kan godt nok norsk, de som er kjipe, de som ikke har nok utdannelse, eller de som ikke passer til å jobbe med mennesker? Disse som skal få sparken fordi det er dem som er problemet.

Hvilke andre jobber er det de skal inn i? Ikke at dette er et argument for å la dem bli der dem er, men realiteten er vel at mange av dem vil gå ut i lengre tids arbeidsledighet, uføretrygd eller andre lignede situasjoner.

Har vi virkelig råd til å "straffe" de "ubrukelige" på en såpass kostbar måte?

Hadde det ikke heller vært en god ide å se på hvilke reelle forhold som hindrer disse menneskene i å yte den servicen de burde? Hadde det ikke vært bedre om det offentlige begynner å behandle sine ansatte som mennesker med ulike produktivitetsnivå, behov og problemer? Hadde det ikke vært fint om staten bevilget nok penger til at ansatte i sosialtjenestene ikke ble tvunget til å uglese hvert eneste nye ansikt som kommer inn døren? Eller om sykehjemmene hadde nok rom til alle de eldre, for å ikke snakke om alle sykehusene til alle de syke? Hadde det ikke vært jævlig utrolig bra om vi sluttet å tenke på "de andre" som problemet?

Systemet slutter ikke å reprodusere sure gubber bare for om du får sparket en av dem. Jeg ønsker også færre ydmykelser og styrket rettssikkerhet for enkeltmennesker.

Og takke meg til forebyggende arbeid heller enn brannslukking.

-----

Andre som skriver bra om dette:

Vrangest: Usmakelig generalisering
Hva Hun Sa: Dagfinn Nordbø sparker nedover
H-blogg: Offentlige ansattes udugelighet - eller?
Hjorthen: Udugelige ansatte
Villkatta: Møte med psykiatrien
Forskning.no: Motivasjon slår lønn
Lasse: Mer kjeft

Spenol, er det like uskyldig som du tror?

2009-09-16T12:10:00.000-07:00

Spenol er den klassisk kjedelige fuktighetsgivende hudkremen. Orginalt utviklet for å pleie såre kujur, derav navnet, og etterhvert invitert inn på baderommet hos budeier, fattigslige småbarnsmødre og kvasihippier.

Kjekt, den er utviklet for jur på kyr som melkes mye, da kan den umulig være giftig eller helsefarlig eller hva? Bortsett fra litt gneldring på forumer rundt om kring om at den er kjip for uren hud fordi den tetter igjen porene og sånn, og litt bekymring for parabener, kunne jeg ikke finne noe stygt sagt om produktet.

Ved første titt på innholdsfortegnelsen virker listen kort, men når jeg lister dem opp for meg selv blir det en del alikevel:

Aqua
Paraffinum Liquidum
Stearic Acid
Palmitic Acid
Propylene Glycol
Triethanolamine
Cetyl Alcohol
Glyseryl Stearate SE
Cera Alba
Methylparaben
Propylparaben

Og ikke så mange ting jeg egentlig vet hva er, bortsett fra aqua, selv om google prøver å forvirre meg her.

Jeg er driver jo å kliner denne gugga i ansiktet hver eneste dag, så det hadde jo vært litt greit å vite hva den egentlig er laget av og hvorfor. Selv om mange av tingene høres litt mystiske ut kan jeg kanskje gjette meg til hva de betyr? Deretter vil jeg ta nettet til hjelp for å snuse ut hva som skjuler seg bak den fancy latinen.

Aqua:
Selv om google påstår dette er en dansk poppgruppe, velger jeg å tro på magefølelsen som heller mot at det egentlig er vann. Vanlig kjedelig vann, sannsynligvis ganske sterilisert og renset. Om det ikke bare fulgte med en av de andre ingrediensene oppi.
Aqua = OK

Paraffinum Liquidum:
Med litt godvilje blir dette til "flytende paraffin". Spesifikasjonen virker unødvendig siden paraffin er flytende i utgangspunktet men dog. Dette er i bunn og grunn det samme som Vaselin, et biprodukt av råoljeproduksjon. Det blir også omtalt som mineralolje, og viser seg å ha et rykte på seg for å føre til akne og andre ufinheter for huden.
Paraffinum Liquidum = OK, selv om det er knyttet til oljeutvinning.

Stearic Acid:
Dette høres ut som stearinsyre, og en svensk wikipedia-artikkel bekrefter antagelsen. Den engelske artikkelen mer mye mer utfyllende og forteller meg at dette stort sett produseres av dyrefett, som talg :P Æsj, ikke lite kult å smøre seg i trynet med ting jeg ikke spiser av politiske årsaker :P Heldigvis opplyses det at syren også utvinnes fra kokkosfett. Lurer på hvor stearinsyren i spenolen min kommer ifra.
Stearic Acid = Litt tvilsom, mest fordi det ikke opplyses om hvordan stearinsyren er produsert.

Palmitic Acid:
Kanskje dette er palmesyre? Eller syre utvunnet fra den sure svetten i håndflatene til bitre slavearbeidere? Wikipedia forteller meg at det mest sannsynlig er utvinnet fra palmeolje. litt videre lesing og søking forteller meg at dette kanskje er en mer spennende ingrediens enn man først skulle tro. Ikke bare er det en av hovedingrediensene i Napalm! Det er også påvist kreftfremkallende og farlig for nervesystemet! Riktignok i større doser en det som finnes i spenolflasken. Men alikevel...
Palmitic Acid = Tvilsom, ikke bare er den litt skummel for kroppen, den har stygt rulleblad i krigføring også!

Propylene Glycol:
Jeg er litt blank på hva dette kan være for noe, bortsett fra at det er et slags alkohol. Mon tro om det er bra for avholdsfolk som meg? Via wikipedia og andre virker det som om denne er tilsatt for å virke som løsemiddel for andre ingredienser i kremen. About.com kan fortelle om en viss kontrovers i forbindelse med denne, men de får det til å høres ut som en missforståelse.
Propylene Glycol = OK? Litt skummelt med løsemidler i fuktighetskremen.

Triethanolamine:
Jeg vet da pokker hva dette høres ut som, men det kan virke som det er en tre av det i hvert fall. Wikipedia forteller meg at denne (poppulært kjent som TEA) er vanlig å bruke for å gjenopprette PH-balansen i kosmetikkprodukter. Kjekt med noe basisk etter all syren over. Det opplyses om muligheten for at det kan brytes ned til et veldig kreffremkallende stoff. Men det skal visstnok ikke være så vanlig. Puff :) Dow.com opplyser dog i en nedlastbar pdf om at utslipp av dette er en betydelig miljøtrussel.
Triethanolamine = Tvilsom, kjekt med ph-balanse, kjipt med kreft og miljøskader.

Cetyl Alcohol:
Enda et alkohol! Skal fyllefesten ingen ende ta? Riktignok viser det seg å være et alkohol som antar en voksaktig flakete konsistens i romtemperatur. Ingrediensen har en tvilsom fortid som utvunnet fra hvalspekk, men produseres stort sett fra palmeolje per i dag. Den fungerer som fortykkningsmiddel og emulgator. Jeg må helt tilbake til aqua for å finne noe som ser mindre farlig ut.
Cetyl Alcohol = OK

Glyseryl Stearate SE:
Jeg tenkte meg at dette hadde noe med glyserol å gjøre og jeg hadde rett. Dette er nemlig en blanding mellom glyserol og stearinsyre. Wikipedia beskriver det som et odørløst, søtsmakende, flakete pulver. Det brukes på samme måte som Cetyl Alcohol som emulgator og fortykkningsmiddel, samt som antiklumpemiddel. Det skal også virke mykgjørende på huden i følge flere treff på google.
Glyseryl Stearate = OK, selv om jeg trodde vi hadde nok stearinsyre fra før.

Cera Alba:
For et mystisk navn, dette må jo være et ekstrakt fra en eller annen eksotisk plante? Ok her tok jeg litt feil, dette er helt ordinær kjedelig bivoks. Eller bleket bivoks da, om man skal være nøye på det. Visstnok bleket i sollys, veldig naturlig og fint. Desverre er det ikke like fint for alle, Marianne i kommentarfeltet har opplyst meg om at ganske mange er allergiske mot Cera Alba. Ikke like greit som jeg trodde med andre ord.
Cera Alba = OK, dette er like trygt, om ikke tryggere enn Vann. Så lenge du ikke er alergisk da :(

Methylparaben:
Så var det den første av disse fryktede parabenene. Methylparaben er sjarmerende nok et soppmiddel, brukt for å forlenge holdbarhetstiden til kosmetikk og lignende. Men hva er egentlig et paraben? Og hvorfor er folk skeptiske til det? Kan virkelig noe som "kan" utvinnes fra blåbær være skadelig for deg? Livestrong.com har lettlest informasjon. Skin deep er heller ikke særlig imponert over sikkerheten. Hovedbekymringen med parabene er at de kan ha østrogenlignende effekter når de taes opp gjennom huden, og har kommet dårlig ut i undersøkelser om brystkreft. Nå står riktignok Methylparaben ganske langt nede på innholdsfortenelsen, så vi får håpe det er lite av det :(
Methylparaben = Tvilsomt, ikke lett å finne noe fint sakt om dette :( Men jeg er jo glad for at jeg slipper sopp i kremen.

Propylparaben:
Enda ett konserveringsmiddel antar jeg, og jeg får rett. Ellers er bekyrmingene rundt dette mye det samme som de over, bare at det antageligvis er litt mindre Propylparaben og derfor er det sikkert litt mindre farlig i dette tilfellet også.
Propylparaben = Tvilsomt, og hvorfor trenger vi det? Var ikke Methylparaben nok?

Alright!
Dette ble utrolig mye mer omfattende en jeg hadde trodd, og likevel er det jo så overfladisk at det er til å grine av. Det jeg har lært mest av alt er hvor utrolig mye informasjon og mangel på informasjon som kan skjule seg bak en tilsynelatende kort innholdsfortegnelse på et produkt jeg har brukt siden jeg ble født og trodde var like sikkert som vaselin.

Spenol er hverken så kjedelig eller så uskyldig som jeg trodde i utgangspunktet, men det er likevel den beste fuktighetskremen jeg har prøvd så langt. Og jeg tviler sterkt på at jeg kan finne kremer med mindre ingredienser blant mer kommersielle produkter.

------
Andre som skriver om spenol:
Tordenlill: Spenol for spener og jur og Kløver vaseline, fortsatt en bestselger?
e24: Kjemper om spenol-milioner
Lorraine Hilton: Er jeg bare heldig?
Hannoveraner13: Spenol?

Utrolig lite jovialt :(

2009-09-11T02:50:00.000-07:00

Natt til onsdag hadde jeg en ubehagelig opplevelse, av den typen jenter nesten må regne med å oppleve når de tror de bare kan bevege seg hvor de vil etter nattens mulm har senket seg over landet.

Jeg er jo av den typen som gjerne drar langs akerselven og våger meg inn i slottsparken på ugudelige tider av døgnet så jeg forventet liksom ikke at det skulle skje noe kjipt bare et drøyt steinkast fra der jeg bor, på sosiale trivelige Sogn studentby.

Nuvel, jeg har da i det aller minste begynt å ta studiene mine mer seriøst, og derav grunnen til at jeg befant meg på studentbyens egne lille lesesal natt til onsdag i håp om å komme igjennom 30sider pensum til forelesningen dagen etter. Å balansere jobb og studier er ikke alltid like lett, men med slike utmerkede fasiliteter bare rett oppe i gata har jeg i det minste muligheten til å slippe unna rotet og distraksjonene på rommet.

Jeg følte meg så flink, med termos og teposer og pågangsmot. Glad for at jeg hadde rommet for meg selv.

Klokken 00:15 banker det på døren.

Jeg tenker ikke så mye over det, tenker bare flyktig at det er noen som ikke gidder å lete frem adgangskortet sitt og håper de kan slippe. Jeg er jo en jovial og hjelpsom jævel, så jeg reiser meg og åpner. Så fint tenker jeg, der hjalp jeg noen i dag også.

Det er en høy og kraftig mørkhåret mann, han takker meg på engelsk. Jeg stusser over at han ikke har med seg noen bøker, men det er jo ikke mitt anliggende, så jeg beveger meg tilbake til pulten for å fortsette lesingen min.

Han følger etter meg.

Han forsøker å starte en samtale. På gebrokkent engelsk forteller han meg at broren hans har vært student, og at han kommer fra polen. Jeg er jo ikke akkurat interessert i å dra ut tiden, jeg vil jo aller helst bare lese meg ferdig og gå for å legge meg. Men jeg er jo en jovial jævel, så jeg nikker og er med på forsøket på samtale i et par omganger før jeg høflig gjør ham oppmerksom på at jeg ikke har tid til å være sosial.

Han ser litt overasket ut, men forlater faktisk lokalet og lukker døren bak seg. Jeg sitter igjen med en distinkt dårlig følelse i magen. Men jeg har jo en del fag å komme igjennom så jeg skyver den til sides og forsetter lesningen.

Det går ti minutter.

Og så banker det på døren igjen.

Tre faktaopplysninger understreker seg i hodet mitt:
1: hvis han hadde en legitim grunn til å være her så ville han hatt adgangskort.
2: hvis han hadde noe som helst å gjøre her ville han hatt anledning i sted.
3: han vet at jeg er helt alene her inne, i et lite rom uten andre utveier enn adgangsdøren i enden av den smale korridoren.

Det er ikke noe å diskutere en gang, jeg er jo en jovial jævel ovenfor meg selv også, så jeg later som om jeg ikke hørte at han banket.

Noen der ute rister i døren.

Noen der ute er rasende forbannet.

Det slås mot døren så det knaker.

Pulsen min trenger ikke lang akselereringstid før den formelig galopperer i brystet mitt.

Jeg prøver å overse det, jeg prøver å lese videre, men ordene fester seg ikke, jeg klarer ikke å tyde dem, jeg prøver å være irritert, men det fungerer ikke.

Jeg er redd.

Hvorfor gir han ikke opp? Hvorfor er han så sint? Kan han ikke bare gå sin vei?

Jeg innser at jeg er redd, jeg er pulserende, kvelende redd. Det er anderledes enn sosialangst og bekymringer, det er ikke noe jeg kan lukke meg inn i meg selv for å unnslippe. Det nytter ikke å utsette å forholde seg til muligheten for at jeg befinner meg i umiddelbar og alvorlig fare.

Men den fornuftige forståelsesfulle delen av hjernen min vet råd, den forteller meg med gjennomtrenende klarhet:

Dette er riktig øyeblikk for å ringe til politiet.

Jeg kjenner igjen rådet, jeg har gitt det til andre før: det øyeblikket du går over fra å være usikker på en situasjon til å faktisk oppleve den som livsfarlig, så er alle alternative forklaringer irrelevante: du er faktisk i fare, forhold deg til det.

Så jeg ringer 112, det hellige nødnummeret, eksklusivt for krisetilfeller.

Jeg forklarer situasjonen og blir tatt på alvor, stemmen i andre enden sier at de skal ringe meg når de står utenfor slik at jeg kan vite at det er trygt å åpne døren.

I løpet av telefonsamtalen blir det stille utenfor, men jeg nevner ikke dette. Jeg vet at inngangspartiet er mørkt og skjult, jeg har ingen intensjoner om å åpne døren før jeg vet sikkert at han ikke står der ute og venter på sjansen til å dytte meg inn i det jeg åpner.

Jeg slår av lyset og setter meg på gulvet med mobiltelefonen i hendene. Og venter.

Imens jeg tenker på hvor utrolig lite jovialt det er av en voksen mann å ødelegge lesefreden min på denne måten.

Og ja politiet kommer, de lar meg avgi forklaring, loggfører hendelsen og følger meg hjem igjen.

Og jeg går opp trappen med en varm, god følelse av at noen hadde tatt vare på meg.

Og at det var meg.

Så ble det likestilling ett sted i valgkampen...

2009-08-17T02:24:00.000-07:00

Jeg tar veddemål alvorlig.

Likestilling i valgkampen???

2009-08-15T04:47:00.000-07:00

Tidligere i uken reagerte jeg spontant da Anne Bitsch klaget over mangel på likestillingsfokus i valgkampen og disket opp med et veddemål for å gjøre det litt mer spennende. Hvis norske partier ikke tok opp noen likestilingsspørsmål før helgen skulle jeg barbere den ene leggen. Så ville det i det minste bli likestilling ett sted.

Derfor har jeg fulgt litt nøyere med i nyhetene denne uken, uten hell kan man vel si. Jeg begynte å tråle nettavisenes arkiver i håp om å finne noe halvgodt ett eller annet sted. Så langt er dommen klar, leggen må til pers :(

Nuvel, likestilling har faktisk blitt brakt på banen av én norsk politiker denne valgkampen og det smerter meg nesten å innrømme at det er snakk om Siv Jensen. Jensens 40årstale til seg selv rakk nemlig å rote tilstrekkelig i mudderet til at en rekke AP-kvinner gikk sammen for å skrive et motsvar, som Jensen motsvarte tilbake. Deretter merket jeg dessverre ikke mer til dette så absolutt dagsaktuelle spørsmålet. Hvordan oppnår vi likestilling? Å fjerne det fra partiplanene er et spekulativt tiltak, men FRP vet sikkert hva de gjør...

Bortsett fra dette har det også vært en annen delvis partipolitisk og delvis likestillingsaktig sak oppe i media i det siste. Nemlig boken "Skapsprengeren" en bok om homofil oppvekst. Boken fikk økt oppmerksomhet ettersom det ble klart at kronprinsesse Mette-Marit har skrevet forord til statsråd Anniken Huitfeldts (Ap) homobokprosjekt. Fysj, driver kongehuset valgkamp for AP? Det er ikke overraskende at hovedvekten av kritikken kommer fra slottets tidligere soussjef Carl Erik Grimstad.

Det er derimot svært synd at AP ikke har profilert denne satsningen på bedre oppvekstvilkår for homofile tydeligere i valgkampen.

Litt trist er det derfor å lese om "likestillings og diskrimineringsombudets" optimisme. "Bevisst valg 2009: Lanserer ”likestillingsvalgkamp”" hvor de forteller om hvordan de blant annet skal følge nøye med i politiske debatter for å hjelpe velgerne til å skape seg et realistisk bilde av hvordan partiene stiller seg i forhold til likestilling. Det er ikke overraskende at det ikke har dukket opp noen debattanmeldinger på sidene deres, men de disker opp med diverse intervjuer med partiene og det er jo bedre enn ingenting.

Et lite, men betydelig apropos er AUFs sommerleir der Venstres Abid Q Raja ble avslørt som sur gubbe da han klaget på at "brun-norske" "hadjavenninner" (les jenter med minoritetsbakgrunn) var vanskelige i debatten. Vi minner igjen på at du ikke er usynlig når du ytrer deg på twitter. På den samme sommerleiren fikk også minoritetsguttene oppmerksomhet da Huitfeldt bad dem ta stilling til likestilling. Burde ikke såkalt "norske" gutter også gjøre det?

Alt i alt ser det ut som om Arbeiderpartiet vinner med smal margin over Fremskrittspartiet når det gjelder å bringe likestilling på banen, og jeg tror det har mye med å gjøre at likestillingsministeren befinner seg i deres rekker.

Skjerpings norske partier!

Sjitt, nå må jeg ned og kjøpe barberhøvel... :P

Elitefeministene = det nye Illuminati???

2009-08-10T15:07:00.000-07:00

Jeg må vel begynne med å innrømme det. Jeg møtes på mer eller mindre jevnlig basis med andre feminister med universitetsutdannelse og snakker om hvordan vi kan forandre verden. Det hender rett som det er at vi diskuterer andre kvinners feministiske uttrykk på godt og vondt. Og ja det hender også at vi nevner Preben Z. Møller viss han har gjort noe ut av seg i media. Og så ler vi litt oss i mellom og kanskje en av oss går hen og skriver noe i ett eller annet media i en litt mer seriøs tone...

Må vel også innrømme at jeg synes Anne bitsch har en god del fornuftig å komme med, men det betyr ikke som enkelte liker å tro at jeg og Bitsch er med i samme klubben, at vi har identisk politisk agenda eller at vi definerer "feminist" på samme måte.

Det finnes ikke og det har aldri funnets noe stort hemmelig søsterskap av grimme, akademiske, beregnende feminister på tvers av alle organisasjoner, lag, foreninger og akademiske retninger. Det at jeg sitter i styret i Kvinnegruppa Ottar i Oslo betyr ikke at jeg har numrene til samtlige riksynsere med feministisk agenda på speed dial på mobilen eller at vi har brifingsmøter om hvordan vi skal forholde oss samlet når "fornuftige" folk "tar ledelsen" i den offentlige debatten.

Jeg kan godt skjønne følelsen Viken gir uttrykk for når hun snakker om vanskelighetene med å få aksept for tankene sine i ett nytt miljø. Jeg kan også godt forstå hvordan noen som er venner med Preben Møller kan utvikle et lettere konspirasjonsteoretisk forhold til "norske feminister". Men jeg tar meg selv i å lure på hva Viken egentlig har gjort for å tilnærme seg disse "feministene" hun snakker om?

Jeg vil dermed følge Bitsch' eksempel og invitere Viken til å komme på et av Kvinnegruppa Ottars åpne møter i høst, selv om jeg er litt redd for at det er større sjanse for at Viken føler seg for god til å komme oss i møte snarere enn motsatt...
For de interesserte holdes det første åpne måte på Blindern 24.sept, nærmere beskrivelse av åstedet vil komme etterhvert.

En annen ting jeg sitter og grubler på nå i de sene nattetimer: Blir man mer bitter av å "ikke få seg noe pikk", eller å ha en vennekrets der det seriøst menes at det er naturlig at mannen forlater sitt livs kjærlighet for en snerten thaidame så snart kjærligheten får et par kilo og noen rynker for mye?

Høyres konkurranseskole

2009-07-26T07:34:00.000-07:00

Jeg er ikke blant de som er særlig fornøyde med hvordan norsk skole fungerer per i dag. Etter å ha vært gjennom skolen selv har jeg fått oppleve vanskeligheter med både nye reformer, dårlige lærere, lite rom for å være anderledes og dårlig innemiljø. Det er mange ting jeg gjerne skulle ha forandret på, selv om jeg ikke er helt sikker på hva som ville vært bedre.

En ting er jeg derimot rimelig sikker på, gullmedaljer i barneskolen er ikke veien å gå.

Det er ikke alle mennesker som passer inn i konkurransementaliteten til idretten, og per i dag har disse heldigvis sjansen til å velge det bort og finne andre sosiale aktiviteter der det ikke handler om å seire over alle de andre. Eller som det gjerne blir: stadig være den som blir seiret over igjen og igjen. For det er jo bare plass til "en" på toppen.

Grunnskolen går ikke an å velge vekk viss man ikke trives, det har jeg selv fått erfare. Enkelte som har midler og som bor et sted det går an kan flytte over på privatskoler, men dette er et alt for marginalt fenomen til å være et reelt alternativ. Og for dem som heller ikke passer inn på privatskolen, så er det ikke så mange muligheter igjen.

Odd Einar Dørum sier det jeg tenker:

"Det er ikke politikernes oppgave å lage det pedagogiske innholdet i skolen."

Jeg tror det beste politikerne kan gjøre er å heve statusen til lærerne i dagens samfunn og sørge for at det blir mulig å heve kvaliteten på lærerutdanningen. Så vil det nok dukke opp stadig bedre svar på utfordringen om å forbedre skolen etterhvert.

irriterende tenningsmønster

2009-07-25T11:27:00.000-07:00

Det er muligens ikke så uvanlig som jeg innbiller meg at det er, men det er svært få av mennesker jeg møter som jeg tenner sexuellt på.

Det er skjeldent, uavhengig av kjønn og ikke avhengig av det jeg annser som estetisk pent utseendet. Jeg tenner visst på personlighet, og det burde jeg kanskje bare være glad for. Det kan jo potensiellt spare meg for mye sikling etter folk jeg egentlig ikke passer sammen med.

Av og til plager det meg at det er så sjeldent. I perioder kan jeg føle meg helt asexuell og lure på om det er noe fryktelig galt med meg. Men så treffer jeg den eller den personen igjen som jeg har tennt på før og følelsen er like sterk som den var tidligere. Viss jeg virkelig tenner på personlighet er dette kanskje ikke så rart, med tanke på hvor skjeldent det er en treffer folk man virkelig klikker med og får instant "god venn kjemi" med.

I tidligere stadier av livet har jeg hatt et litt utsvevende sexualliv med mye one night stands og sånn, men det var ikke alltid jeg tente på folkene jeg dro med meg hjem. Jeg tror det var mer settingen som gjorde det i de tilfellene, for jeg jeg kunne jo som regel ikke bli kvitt dem fort nok etterpå.

Så etter at jeg sverget at jeg heretter bare skulle ha sex med personer jeg likte utover mitt eget behov for tilfredsstillese har det i grunnen blitt ekstremt lite sex. Og det begynner å plage meg litt, for sex er jo en utrolig digg. Jeg er nesten fristet til å bare dra ut på byen og ligge litt rundt for å bli kvitt kløen, men jeg har fått litt avsmak på den greia, jeg tror ikke det ville føltes like bra nå som det gjorde før.

Oh well

Jeg er glad jeg ikke tenner på alle nakne kvinnekropper, for da ville jeg jo fått problemer nå som den superpene venninna mi sprader halvnaken rundt meg og leter etter klær til å gå ut på byen med :P

Merkelige lille klitoris, hva er det du egentlig er ute etter? Nå håper jeg snart jeg treffer ei jente jeg liker snart som ikke a. er opptatt b. er hetrofil c. skal flytte til sverige om ei uke...

Mandagstanker på en fredag

2009-07-24T10:30:00.000-07:00

Nå var det sannelig lenge siden jeg har følt meg usaklig deppa på fredager. Jeg opplevde det oftest da jeg jobbet fulltid, og kanskje det hadde litt å gjøre med at jeg var utslitt etter uka samtidig som jeg følte på presset om å finne på noe meningsfullt i helgen.

Så hva er det jeg har gjort denne uka som er så slitsomt da? Forrige uke var jeg jo i Danmark på Hjemsted og jobbet som romer, kanskje det at jeg føler meg deppa nå er en forsinket reaksjon på at jeg levde oppå to familier døgnet rundt i ei lita hytte. Jeg som vanligvis ikke orker å være sosial to dager på rad... :)

Jeg startet denne uka med å sove dårlig, spise lite og surre forran dataen. På onsdag og torsdag hang jeg sammen med romerne i kjelleren og i dag har jeg gjort det samme som på mandag, bare at jeg har ryddet og vasket opp.

Hmm, jeg hadde jo også et evalueringsmøte med Josefinesgate DPS på Onsdag når jeg tenker meg om. Så på en måte er det kanskje ettervirkningene av det jeg kjenner nå, siden jeg strengt tatt ikke har hatt tid for meg selv siden da heller.

Kanskje det er derfor jeg har stresset sånn de siste dagene og ryddet nå, i et forsøk på å slippe unna all dritten som kom opp igjen. Og så går det ikke opp for meg før jeg spontant setter meg ned og skriver. Vel det er jo et godt tegn på at det er bra for meg å skrive ned ting. Selv om jeg ikke vet om det nødvendigvis er bare bra å publisere det på nettet.

Av og til når jeg skrev oftere før, føltes det litt som selvskading, å strekke grensene for hva jeg syntes det var komfortabelt å slintre ut på nettet, med mitt fulle navn, muligens søkbart lenge etter at jeg selv er i live. Men det gir meg jo, merkelig som det er, en følelse av kontroll. Ingen kan komme og stikke meg i ryggen med noe, for jeg har allerede sagt alt selv. I alle fall ganske mye.

Dessuten skaper det jo en illusjon om at jeg ikke er redd for at folk skal vite ting om mitt innerste liv, dumme ting jeg har gjort og sagt, fortiden min og familien min. Sannheten er at jeg har krampekontroll på hva jeg tørr vise frem. Og om noen hadde oppdaget noen av tingene jeg knuger til brystet, så hadde det nok knust meg litt og tatt meg tid å reparere skadene. Selv om jeg utad muligens bare ville ristet det av meg og oppført meg som om det var den minste ting i verden.

Jeg skjuler meg bak et slør av åpenhet, i privatlivet like mye som på nettet.

Noen sa til meg for en stund tilbake at jeg ikke alltid legger merke til når de deler ting med meg som de selv oppfatter som alvorlige og personlige. Kanskje jeg av og til tror andre gjør det samme som meg, gir meg den lille biten for at jeg ikke skal grave dypere.

Kanskje jeg er nærmere folkene jeg omgås enn jeg egentlig tror. Når jeg er mørk til sinns som nå, føles det ofte ut som om jeg står milevis unna dem, som om jeg er på utsiden av fellesskapet. Og som den lille filosofen jeg er fortapes jeg litt i tanken på hva fellesskap egentlig er. Av og til har jeg så lyst på en klem at det føles ut som om jeg dør litt på innsiden. Men gir jeg selv klemmer? Det gjør jeg da visselig ikke. Jeg har en misstanke om at jeg er innmari flink til å utstråle en holdning som advarer om å komme meg for nært kroppslig. Men hvordan forandrer man på dette?

Kanskje jeg lurer meg selv? Det er ikke mange personene her i verden jeg ville vært komfortabel med at gav meg en klem i utgangspunktet. Har jeg da virkelig lyst til å miste den beskyttende utstrålingen før jeg er klar for det? Dessuten, om meg selv, jeg greier da visselig å gi Kent en klem uten at jeg føler meg ekkel! Så kanskje den frykten for at andre skulle syntes jeg var ekkel om jeg klemte den er en nyttig buffer sådan, for at jeg eksperimentelt skal begynne å etablere klemmeforhold til folk som jeg egentlig ikke synes det er helt greit å ha den typen relasjon med.

Kanskje... Men av og til ser det ut som om noen har kunnskaper om et eller annet kroppslig språk, som jeg ikke skjønner i det hele tatt. Et språk som signaliserer behov for en klem, eller at det er greit å ta på noen uten at det er feil eller ekkelt. Av og til skapes kanskje tillit ved at man utsetter seg for ubehageligheter for så å oppdage at det var greit allikevel? Jeg vet ikke. Og for en som er så ømfintlig på sine egne grenser som jeg er, så frister det ikke å bruke noen andre som prøveklut for å finne ut hva som funker og ikke funker.

Meh, jeg får vel bare forsette å være macho-Martine en stund til. Og så håper jeg at jeg kanskje kan finne litt ut av alt dette her sammen med hun dama jeg skal gå hos på DPS'en.

Og etter å ha skrevet dette føler jeg meg ikke fullt så mørk til sinns lengre heller. :)

Jernalderen i Danmark

2009-07-21T11:08:00.000-07:00

Hva kan være bedre enn å få muligheten til å reise til en annen tidsalder og leke med fine våpen og skyte ildkuler med katapult? Å få betalt for å gjøre det selvsagt. Og ikke minst å gjøre det sammen med folk som en kan diskutere filosofi med på et anstendig nivå etter at mørket har lagt seg.

Jeg jobbet på Romerfestivalen ved Hjemsted Oldtidspark i fjor også og var såpass fornøyd at jeg ikke var vanskelig å spørre i år heller.

Da vi kom frem la jeg Mobiltelefonen i sekken og lot den være der, og brydde meg ikke om hva klokken var utenom showene våre. Diltet rundt i naturen og levde meg inn i museumsomgivelsene, leste ut "La den rette komme inn" og slukte "Enders Game", ble så solbrent på nesen at jeg kunne dra av en betydelig skorpe etter et par dager.

Til gledelig overraskelse glimret vepseepedimien fra i fjor med sitt fravær. Til gjengjeld var de erstattet av mannevonde svaner, som angrep bilen til Erlig og hadde diare på trammen vår hver natt. Svaner kan virkelig skite de, bare så dere vet det.

En annen ting som trakk litt ned var at platerustningen jeg hadde tatt med var litt liten til meg og måtte snøres så stramt at jeg knapt kunne bøye meg. Men den var jo så fin :) fikk låne ei brynje de to siste dagene, men jeg tror stakkarene som hadde slitt med å stramme snørene mine var mer lettet enn jeg var :)

En ting som trakk sterkt opp var at "Hatra Ballistaen"

var reparert, jeg fikk ikke prøvd den i fjor fordi den var skadet. Den som står på Hjemsted er den eneste av denne typen rekonstruert i orginal størrelse. Den skyter piler som kan spidde opptil 4 romere med rustning i en ommgang, ordentlig "romerkebab" med andre ord :)

Onageren var også i fin form tross at den også hadde vært litt ute i uløkka tidligere i år og fått splintret fundamentet sitt. Vi skøyt opp mange fine ildkuler på torsdagskvelden. Uheldigvis hadde vi et litt skummelt uhell på siste dagen da en av snorene til løkka røk og iskulen falt ned tre meter fra oss og publikum. Håper det fører til en innstramming av sikkerhetsrutinene. Damn.

Måltidene i restauranten er en historie for seg selv og det skal jeg bruke et selvstedig innlegg på.

Ellers er jeg kjempefornøyd med turen og knallimponert over det fine rekonstruerte teltet Inger hadde sydd i grov lin til "Medica" showet sitt.

Mulig jeg legger ut flere bilder etter hvert.

Sommeren over for denne gang

2009-07-06T04:03:00.000-07:00

Jeg skylder på Kyrgistaneren i gangen min, det er han som har gått og bedt og lengtet etter regn alle disse fine solværsukene. Han strakk armene opp mot himmelen i tordenværet og fortalte meg at det heter "gudenes velsignelse" på morsmålet hans. "Vi kaller det dritvær" bemerket jeg mutt tilbake, men jeg smilte, for jeg liker også tordenvær.

Jeg er litt oppgitt over at jeg ikke benyttet sjansen i solsteiken til å dra og bade, og for at jeg ikke dro i botanisk hage og nøyt vanningsanlegget, for at jeg ikke dro mer ut til hovedøya og for at jeg ikke solte meg da jeg hadde sjansen...

På en annen side er jeg jo ikke så opptatt av soling, og jeg fikk jo plantet ut urter i balkonghagen min, gått en del tropenatturer og spist mye bra norsk jordbær.

Dessuten fikk jeg det for meg i tordenværet, etter at jeg hadde sikret mine egne planter på balkongen, at naboen over, som også planter en del kanskje trengte hjelp. Så jeg løp opp trappen og reddet naboens sukkererter og hvitløk fra drukningsdøden. I samme slengen kurerte jeg visst en hyggelig jente for tordenskrekk, hun som egentlig hadde gjemt seg på rommet sitt, men som ble så opptatt av å redde plantene at hun glemte å være redd.

Og nå som det er kaldere får jeg i det minste sove om nettene.

Og når solen kommer tilbake, kanskje om et par uker, kommer det til å være dobbelt så grønt og frodig pga alt regnet.

"Skjending" "Prostituerte" og andre suspekte ord.

2009-06-11T09:34:00.000-07:00

«Jeg skal få Petter til å skjende deg!»

Greit, det er vennskapelig knuffing på vei hjem fra en rølpefest og det er ikke myntet på meg, men jeg reagerer momentant for det.

«Øh, skjende, det betyr jo å forringe noens sosiale status og verdi.»

Tankerekken min strekker seg lengre enn jeg rekker å uttrykke før samtalen slynger seg videre, men jeg glemmer det ikke og jeg tenker på det fremdeles. Jeg henger meg opp i gamle begreper, nye verdier og konsekvenser av at ordene vi bruker ikke lenger gir noen direkte mening om vi ser nøyere på dem, i alle fall ikke på måten de er ment.

Selv om det er en «drøy» spøk, så betyr ordene hans i første assosiasjon at han skal få Petter til å gjøre seksuelle handlinger på henne som forringer hennes sosiale status og verdi. Om vi ser nærmere på dette gir det liten mening i moderne forstand. Om Petter virkelig forgrep seg på henne på oppmuntring fra ham, så er det jo ikke hennes sosiale status som ville blitt forringet, i alle fall ikke i min forståelse.

Er voldtekt på vei bort fra å være skjending av offeret til å bli skjending av overgriperen? Burde vi ikke legge om måten vi bruker ordet på da?

Jeg skulle ønske jeg hadde spurt ham rett ut hva han hadde tenkt han skulle få Petter til å gjøre, kanskje jeg ville fått et overraskende svar. Overraskende er også et morsomt ord, det å raske over noe, hva betyr egentlig det, er det også en slags overfallsanalogi?

Og så var det meningsinnholdet i de gode gamle ordene «hore» og «prostituert». Gjengitt nylig i Dagens næringsliv der en eller annen knøl påstår at «Norske arkitekter gjør hva som helst for penger».

Er dette virkelig en karakteristikk som holder vann i våre dager? I min snevre pripne oppfatning av de prostituerte plasserer jeg dem ofte på en akse fra de som er fullstendig i andres vold, altså i praksis slaver, til de som har fullstendig kontroll over hverdagen sin og som slett ikke finner seg i hva som helst. De som er slaver kan ikke sies å «gjøre hva som helst for penger», for de har ikke noe reelt valg. De som er på toppen kan heller ikke sies å gjøre det, for de har ingen grunn til å finne seg i ting de ikke vil være med på.

Så har vi vel en gruppe på midten av aksen som må finne seg i en del upopulære ting for å få endene til å møtes, men heller ikke de kan sies å gjøre «Hva som helst», selv om vi nødvendigvis må gå ut i fra at det egentlig betyr «Hva som helst seksuelt.»

I våre dager har vi i større og større grad begynt å fatte interesse for den andre siden av saken, nemlig halliken og horekunden. Er ikke «halliken» i større grad enn den prostituerte villig til å gjøre hva som helst for penger? Ville det ikke være mye riktigere i forhold til moderne meningforhold å kalle norske arkitekter for halliker? Om man absolutt må være kjip og sånt? Eller kan man sammenligne dem med horkunder fordi de nødvendigvis må glemme menneskene på den andre siden av handlingen for å glede seg over goden de oppnår?

Nå vet jeg ikke nok om hva disse norske arkitektene har gjort til å kommentere det, så jeg håper de tilgir meg min lille språkfundering.

Ting om irriterer meg i dag.

2009-06-11T07:37:00.000-07:00

Bortsett fra Hanne Nabintu Herland altså.

1. Etter at jeg ryddet prosjektene bort fra senga finner jeg ikke lenger kodekortet til nettbanken. Det brukte å holde til i nærheten av q-tipsboksen og mac'en, men nå er det helt umulig å finne. Jeg husker distinkt at jg så det på madrassen rett før jeg skulle til å legge på laken, men det er ikke under lakenet heller...

2. Uten kodekortet får jeg ikke betalt inn til klesvask-kontoen til sio, noe som i praksis betyr at jeg ikke får vasket klær, noe som igjen betyr at det er litt vanskelig å gjøre ferdig rydde og organiseringsprosjektet mitt per nå. Jeg planlegger å spørre en av guttene på gangen om jeg kan få låne en vask eller to så lenge, men ID er mye mer interessert i at jeg skal finne kortet MITT.

3. Jeg har fått halsbetennelse eller noe lignende, ryggen verker, halsen kjennes ut som sandpapir og jeg er kvalm og svettende. Ikke akkurat drømmeformen med tanke på at jeg hadde tenkt å reorganisere livet mitt disse dagene. Pluss jeg jobber lange dager på fredag og lørdag. Pluss jeg har tenkt å komme meg til en flyttefest etter jobben på fredag. Så da må jeg bli frisk til ca kl 16:00 i morra for at alt skal ordne seg nogenlunde tilfredsstillende.

4. Leggene og underarmene mine klør intenst, uten noen tegn på utslett. Riktignok har jeg etterhvert blitt litt nuppete på underarmen, men jeg tror det kommer av kløingen. Det klør og klør og klør og gir seg ikke, det stikker konstant under huden som om jeg har hundrevis av små nåler der. Å klø seg hjelper ikke så mye i grunnen siden det ikke er hudoverflaten som klør i seg selv. Arg! Jeg opplevde dette i fjor sommer også og det gikk over da det ble kaldere igjen. Dustelegger...

5. Jeg er helt sikker på at jeg irriterer meg over flere ting også, men jeg kommer ikke på hva det er. Alt for distrahert av klingen på leggene.

Stakkars forsømte meg...

2009-06-08T13:06:00.000-07:00

Jeg har lurt flere ganger de siste månedene hva som egentlig går av meg.

Så sliten, uten å få til å sove, så sulten uten å ha lyst til å spise, spiller dataspill jeg synes er gøy, men greier ikke å kose meg, kjeder vettet av meg, men alt jeg prøver å gjøre faller fra hverandre i hendene mine.

Det slår meg i dag at det minner om sorg. Den konstante såre klumpen i halsen og tårene som renner på innsiden uten å komme til overflaten. Men hva er det jeg sørger over?

Kanskje det er den endelige erkjennelsen over hvor ensom og redd jeg var i barndommen? Kanskje det er enda en påminnelse om hvor vanskelig jeg har for å opprette og vedlikeholde forhold til folk jeg liker? Kanskje det er fortvilelse over at målene jeg satte meg i vår gikk fullstendig i vasken?

Hvis jeg kjenner nøye etter virker det som om kroppen og underbevisstheten min har lett seg frem til hvordan jeg følte det i fjortenårsalderen da jeg mistet kontakten med virkeligheten for første gang på alvor.

Det er en halvstor jente som sitter med følelsen av å være slem, dum, stygg og plagsom, som vet at ingen liker henne, som gang på gang opplever at de hun prøver å henvende seg til ser på henne som en fremmed, som en de ikke greier å relatere seg til. For hun gjenkjenner det hun ser i blikkene deres, de prøver å forstå, men de klarer det ikke. Hadde hun bare grått og bedt om hjelp ville kanskje alt vært annerledes. Men den halvgamle jenta har blitt sviktet før og hun har ikke lenger overskudd til å bli sviktet en gang til. Dessuten er tingene hun trenger å snakke om så skitne og ekle og ikke minst forræderske at hun ikke tenker på dem selv en gang.

Så hva kan jeg gjøre?

Jeg prøver å tenke på hva som kanskje kunne hjulpet den jenta jeg var da hun virkelig sto og vippet. Hva var det jeg trengte? Hva er det jeg trenger nå?

Tid, det er vel kanskje det mest opplagte Og profesjonell hjelp, det er jeg i ferd med å skaffe meg, jeg skjønner ikke hva foreldrene mine tenkte på som ikke sendte meg i terapi da. De burde forresten søkt til terapi selv også, ærlig talt...

Men det jeg kan gjøre selv. Viktigst er det kanskje å prøve å strukturere litt bedre, jeg vet jeg blir ekstra fjern av å sulte meg selv og jeg glemmer lett å spise, derfor må nok faste måltider inn i rutinene. Rommet mitt bruker minimal tid på å forvandle seg til et rotereir og jeg hater rydding intenst, samtidig mistrives jeg i rot og det har en tendens til å legge seg som enda en vekt på skuldrene mine. Så jeg bør finne en måte å gjøre det lettere for meg selv på, bli flinkere til å flytte tingene jeg ikke trenger og prosjektene jeg ikke jobber med opp på loftet. Søvn er vanskeligere, men jeg tror flytting av laptoppen fra senga og over til skrivepulten vil være hjelpsomt her, samt kutte ned på aktivitetene jeg gjør i senga som ikke har med soving eller ehm, 'sånne' ting å gjøre.

Merker at det å skrive dette virket som en liten katarsis, jeg begynte faktisk å gråte, og så gikk jeg ut og vasket alle koppene mine. :) Et godt tegn i grunnen, på at jeg burde skrive mer. Flere følelser og tanker på utsiden!

Stakkars forsømte bloggen

2009-06-06T09:47:00.000-07:00

Jeg gikk visst på en liten smell i vår, prøvde å rekke over alt for mye og trodde jeg hadde mer energi og overskudd en jeg egentlig hadde. Slik kan det gå innimellom, men det er synd at bloggen skal lide av den grunn.

Det som er litt trist er jo det at bloggen tidligere har vært et sted jeg har fått utløp for en del triste og vanskelige følelser, men de siste månedene har jeg kvidd meg for det. Det som så føler er jo at jeg har vært uten en av sikkerhetsventilene mine, og jeg mistenker at det er en av grunnene til at jeg har vært så langt nede som jeg har vært.

En annen grunn til at jeg ikke helt har fått meg til å poste noe i det siste er den gode gamle prestasjonsangsten. For det er ikke som om jeg har vært helt skrapet for ideer, det er bare det at jeg ikke har følt at de har vært riktig bra nok til å være den første posten etter over en måned. Slik prestasjonsangst blir som kjent ikke bedre med tiden.

Men jeg savner jo bloggen min, så nå har jeg bestemt meg for å ta den mer på alvor i en periode. En av utveiene ut av prestasjonsangsten er å senke på kravene til meg selv. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal skrive dårligere enn før, men det betyr at jeg kommer til å skrive mye mer random om ting jeg tidligere har vært usikker på om jeg egentlig kunne putte inn på 'min' blogg.

Jeg vil også prøve å skrive kortere om ting jeg tenker på.

Så får vi se hvordan det går.

Tilfredsstille?

2009-04-15T22:56:00.000-07:00

Ja ja, her har vi altså en koselig "pornobestefar" som trofast holder seg i jobb selv om han er langt over pensjonsalder. For en ildsjel.

Jeg kan ikke annet enn å gremmes over fremstillingen her, ikke bare skrives det som et hvilket som helst annet fluff-piece, uten noen som helst form for problematisering, ordene de bruker forvrenger virkeligheten på en surrealistisk måte:

"I filmen forrige mandag brukte han vibratorer, pisker og lys for å tilfredsstille en 36 år gammel pornoskuespillerinne."

Jadda kamerafolkene er liksom ikke der, ikke de blendende lyskasterne, ikke skitten du ikke kan tørke av deg, eller de ubehagelige positurene du må holde selv om musklene skriker, fordi det er, døh, jobben din, liksom, ikke kosestund med besten.

En annen side av saken er at vi ikke får vite noen ting over hvorfor gubben valgte å bli pornoarbeider i en alder av 59. Nå snakker vi faktisk om et land der pensjonsrettighetene kun går gjennom jobben og du generelt er føkka om du får sparken eller bedriften går konken. I et av verdens hardeste konkurransesamfunn er det ikke bare bare å bli nyansatt som avdanket 59åring. Om de ikke kan bruke alderen din til noe da.

Og nok en annen side av saken er at nyheter om eldre kvinnelige pornoarbeidere gjerne ser litt anderledes ut. "Naturlig død" my ass. Hva i all verden betyr det i denne sammenhengen uansett?

Langhaiking i påsken

2009-04-14T12:42:00.000-07:00

Det er ganske lenge siden jeg har hatt mulighet til eller nytte av å strekke ut tommelen og la skjebnen bestemme når jeg skal komme frem heller enn ruteboka. Jeg bor jo tross alt midt i Oslo nå og har gjort det en del år, det er ganske lenge siden de åpne nordlandsveiene strakte seg fra a til å på reiseplanene mine.

Derfor kastet jeg meg litt ut i det ukjente, eller i det minste det uvante når jeg fant ut at jeg skulle haike til Mosjøen i påsken. Mesteparten av haikingen jeg var vant med fra nordlandsårene strakk seg vel til nød til turer på to timer. Jeg hadde bare 2 tidligere erfaringer med lengre haiking og bare en av dem til mer tettbygde strøk.

Jeg hadde ingen tidligere erfaringer med veistrekker som er skiltet med forbud mot fotgjengere, heller ingen erfaring med å haike 17 timer i strekk, det bydde på nye utfordringer, men også nye erfaringer. Etter å ha kommet meg helskinnet både opp og ned igjen føler jeg meg mye bedre rustet til planlagte turer nedover Europa.

Den første utfordringen meldte seg når jeg skulle prøve å komme meg ut av Oslo og ut på E6. Fra nordlandsveiene er jeg jo vant til busslommer langs veien så jeg forventet nok naivt som det var å finne slike her også. Så jeg tok t-banen til Furuset fordi det så ut som det lengste jeg kunne komme meg med månedskortet mitt før jeg måtte ta tommelen til verks.

Det er bare det at det ikke finnes noe logisk, eller lovlig sted å ta seg ned til motorveien der borte. Siden det begynte å bli sent kl 21:00 for å være nøyaktig hadde jeg begrenset med tålmodighet. Planen var jo å befinne seg i Elverum rundt midnatt for å få haik med nordgående trailere derfra.

Så det endte med at jeg lette meg frem til en rampe som var merket med E6 Trondheim og haiket derfra, jeg følte meg litt dust, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk haik noen km til en bensinstasjon. Bensinstasjoner har vist seg å være særdeles hensiktsmessige steder å haike fra i nærheten av byer og motorveier.

Så jeg kom meg til elverum til rundt 2 om natta og følte meg sånn rimelig i rute. Der ble jeg sittende i 40 minutter og knaske knekkebrød før jeg endelig helt etter planen fant en trailer som skulle helt opp til trondhjem. Sjåføren viste seg å være en knakende koselig kar som etterhvert lot meg sove i køya i førerhuset. Det skal mye til før jeg tørr å gjøre sånne ting, så det skal han ha, han var lett å bli trygg på.

Det kan bli langt om jeg skal fortelle om hele turen, men det kan hende at jeg utdyper rundt en del erfaringer senere. Notater fra turen kan leses på twitter-feeden min.

Den generelle erfaringen jeg sitter igjen med er at det var lettere enn jeg hadde forventet i utgangspunktet og at jeg gjerne gjør noe lignende igjen.

Adventureferie delux, mye fin natur, mange interessante mennesker og utfordring av egne grenser.

Men btw, jeg fikk ikke bruk for den håndduken altså...

Minnesveiper

2009-04-13T11:32:00.000-07:00

Jeg strekker ut fingrene og tar på det som ikke kan berøres. Flytter tyngdepunktet et hakk fremover og mister balansen uten å se meg for. I et vart lite øyeblikk henger stillheten der og tid og rom mister sin dagligdagse betydning. Jeg ser.

I et vart lite øyeblikk finner tærne mine et uventet fotfeste.

Følelsen av ubalanse smelter i møte med vissheten om at jeg ikke står der alene.

Og tyngden av fortiden omdistribueres, den nye vektfordelingen ligger uventet behagelig på skuldrene.

De fortalte meg at jeg tok feil, at det ikke var noe der, at jeg innbilte med ting, og jeg trodde på dem, ganske lenge. Så når jeg strekker fingrene frem og finner det i blinde, i det øyeblikket jeg faktisk tør å stole på meg selv, så vet jeg at jeg faktisk kunne stole på meg selv hele tiden.

Det skjer noe inne i hodet mitt når den jeg var blir omformulert fra teit, urealistisk og overdramatisk, til å bli bekreftet som klar, intuitiv og innbitt sannhetssøkende.

«Jeg vet hvem han er»

Sa jeg.

«For jeg var der og jeg så ham. Vi var der sammen, i den samme virkeligheten»

Men de fortalte meg at jeg tok feil, at jeg ikke kunne kjenne ham, etter så mange år. De fortalte meg at det ikke hjalp å rippe opp i det som har vært. Og jeg trodde jeg var ustabil som ikke klarte å slå meg til ro med det. Det hjelper ikke alltid å snakke om alle ting som har vært? Hvor pokker nedbrutt var jeg egentlig som klarte å kjøpe den usmakelige, billige løgnen?

Når jeg begynte på sannhetsprosjektet mitt for en stund tilbake siden, innbilte jeg meg at alle murene skulle bli like vanskelige å knuse. Så jeg var ikke helt forberedt på at enkelte av dem ville smelte med en enkel, varsom, sårbar berøring.

Så det føles i ganske bra på mange måter.

At jeg hadde rett, at det jeg trodde var der var der, at personen jeg trodde broren min var, var broren min. Det betyr ikke at jeg ikke har mye å ta igjen og bli kjent med der i gården, men det betyr at det er mulig. Det betyr at den hudløse følelsen jeg sitter igjen med etter første forsøk ikke er forgjeves.

Men det betyr også antageligvis at det er meget sannsynlig at jeg hadde rett om meg selv.

Om hvem jeg er og hvem jeg var.

Og det er for å være helt ærlig.

Litt tyngre å ta innover seg.

Alt du lurte på om 8.marskomiteen?

2009-03-07T06:44:00.000-08:00

Og hvorfor er det en god idé å gå i tog om du har noe på hjertet?

Jeg satt i 8.marskomiteen for første gang i fjor og jeg husker at kritikken kom fra forskjellige kanter da også, men det er ikke før i år da jeg la merke til det i avisene også at det gikk ordentlig opp for meg at folk har begrenset med kunnskaper om komiteen og hva den egentlig driver med. Så jeg tenkte jeg skulle spe litt på med et par fakta her.

For det første skjer det mye rart på 8.mars og det eneste 8.marskomiteen er spesifikt involvert i er arrangementet på Youngstorget og å legge til rette for og samordne paroletoget. Pluss, skape blest om og spre budskapet om 8.mars selvfølgelig.

Komiteen har bestått i tilnærmet lik form siden begynnelsen av 80tallet da de forskjellige feministiske grupperingene ble enige om at det var mest hensiktsmessig å samle troppene i stedet for å konkurrere om å være størst. På 70tallet var det nemlig ofte 2 tog i stedet for ett og en del krangling om hvilken funksjon toget skulle ha i utgangspunktet.

Siden den gangen har tanken bak komiteen vært å fungere som et delvis uavhengig organ som kunne ta seg av det praktiske og sørge for at de som ønsket å engasjere seg kunne bli enig om en eller flere samlende kampsaker år etter år. Jeg sier «delvis» uavhengig fordi komiteen som regel består av medlemmer fra de forskjellige organisasjonene, men som jeg selv har fått erfare betyr ikke dette at en får bedre gehør for sine egne saker.

Komiteen blir drevet på frivillig basis og den er avhengig av støtte fra andre organisasjoner, det finnes ingen betalte stillinger i komiteen. Dette kan være positivt siden det sikrer kvinner som brenner for saken, men det byr også på utfordringer, vi har ikke kapasitet til å kartlegge hele kvinnenorge og er avhengige av at folk som føler seg forbigått tar kontakt og sier ifra.

Men vi har ei stor mailingliste fra før av, med 53 tagget som fagforeninger, 42 tagget som organisasjoner, til sammen 377 kontakter av forskjellige typer.

Det er utifra disse kontaktene vi sender ut invitasjon til oppstartsmøte, parolemøte og lignede. En del av organisasjonene er også paraplyorganisasjoner slik som Mira senteret som vi oppfordrer til å sende hendvendelsen videre til andre aktuelle interesserte.

Alle slags folk møter opp på møtene, selv om jeg personlig skulle sett at det var flere. Enkeltpersoner er også velkomne selv om de ikke føler tilhørighet til noen av gruppene. Vi så en del til sporveienes fagforening i år og andre som jeg personlig ikke ville forventet, viser bare hvor ny jeg er i gamet.

Folk som møter opp bli hørt og har stor påvirkningskraft. Grunnen til at vi har paroler på programmet om både Afghanistan og Palestina, men ikke kongo, er fordi det møtte opp flere som brenner for de to foreående, ikke fordi komiteen i seg selv bestemte det.

Om du har en parole du ønsker å ha med, må du regne med å male og bære den selv.
8.mars er dugnadsarbeid, det finnes ikke noe stort lager med kvinner som står klare for å bære paroler andre har funnet på. Dette er en kampdag, og det nytter ikke å klage om du ikke orker å engasjere deg. Slik er det forsåvidt ellers i samfunnet også.

Om parolen du ønsket å bære i toget ikke ble vedtatt på møtet er det ingen sorg så lenge den ikke går direkte i mot de etablerte parolene. Dvs om det er vedtatt en parole om at kvinner har rett til sjøbestemt abort, så kan du regne med bråk om du kommer med en parole som sier at abort er fosterdrap. Dette har direkte sammenheng med ønsket om at toget skal være politisk sammenhengende og få størst mulig slagkraft i pressen. Ellers er det fritt frem.

Hvorfor være politisk på 8.mars? Jeg har lagt merke til at enkelte mener at dette er en fin dag å danse, lage mat og drive jobbsøkningskurs på, og jeg skal ikke nekte for det, faktisk er dette fine aktiviteter for alle dager i året. Det som er litt annerledes med 8.mars i forhold til alle andre dager er at antall gir styrke.

Sara Azmeh Rasmussen kunne muligens valgt å brenne sløret sitt en hvilken som helst annen dag, men akkurat på søndag har hun muligheten til å gjøre det i en større kontekst og med garantert oppmerksomhet fra pressen, hun trengte ikke en gang sende ut en pressemelding, folk kommer til å være på youngstorget uansett.

Og uansett hva disse talerørene for «innvandrerkvinnene» måtte mene om hva «innvandrerkvinnene» trenger eller ønsker så vil det faktisk møte opp ganske mange av dem på youngstorget. Hvorfor? Fordi Innvandrerkvinner er like mye «norske feminister» som andre norske kvinner. Nemlig!

Om noen som leser dette får et brennende ønske om å sitte i 8.marskomiteen (for å delta eller reformere den) til neste år oppfordrer jeg dem til å ta kontakt med eventuelle organisasjoner de sitter i, eller kontakte 8.marskomiteen AT gmail.com som enkeltpersoner, så skal jeg putte dem på mailinglista til neste år.

"Shake it like" De Beauvoir og gå ut over grensene dine! I morgen er dagen!

Lurer dere på flere ting skal jeg prøve å svare i komentarfeltet.

--------------
Andre artikler om kvinnedagen
-Vold i nære relasjoner er alvorlig

Hvorfor i all verden ber Laila Bagge om unnskyldning?

2009-02-15T01:34:00.000-08:00

Nå levde jeg altså i villfarelsen om at Sverige var et land som kunne skryte på seg å være verdens feministiske ledestjerne, men når jeg leser saker som denne begynner jeg virkelig å lure.

Og jeg får backflash fra superbowl og Janet Jackson. Hva er det som feiler hodene til folk som greier å bli sure på damer som tross alt bare har vært uheldige? Slik jeg leser saken virker det som om Bagge reagerte naturlig i første omgang da hun prøvde å spøke det bort med «-Jeg ville bare passe på at alle her var våkne!» Unnskyldningen i etterkant får det til å høres ut som hun a) har blitt kalt inn på bakteppet og fått beskjed om det. b) som om negative reaksjoner hun har fått annetsteds fra som media eller personhenvendelser har fått henne til å føle skam/skyld.

Nå har jeg kun lest artiklene og ikke selv sett klippet, men så lenge Bagge ikke selv dro opp skjørtet og blottet seg har hun vel ingen grunn til å føle seg skyldig? Og om hun så hadde gjort det med vilje, så er det vel ikke mer kropp enn vi er tvunget til å se på på andre programmer i samme sendetid...

Vanligvis når man oppdager at noen er i en litt mer utsatt posisjon en de er klare over selv, så stopper man som regel ikke opp og forlanger en unnskyldning ut av vedkommende. Den anstendige måten å reagere på er å diskret gjøre personen oppmerksom på situasjonen, ikke å filme dem uten å si noe som helst! Dessuten vil det være mer riktig at det er tilskuerne som prøver å berolige den uheldige og ikke omvendt. Hva slags sykelig patriarkalsk drittsamfunn lever vi i egentlig!?

Og om noen skulle være nødt til å be om unnskyldning så er det faen meg media som har driti seg fullstendig ut her. Ikke bare legger VG og Aftenposten ut bilder av skadelidende, nei, de legger ut hele snutter av episoden. Fy faen!

Jeg blir flau av norske aviser og jeg har ingen grunn til å tro at svensk media har oppført seg bedre. Dette er mobbing, det er som å komme på skolen etter juleballet og se at noen har trykket opp bilder av puppene til Julia som var uheldig med stroppene til kjolen og hengt dem i alle gangene... Det er seksuell trakassering,

Virkelighetens brutale poesi

2009-01-11T16:53:00.000-08:00

Natt til søndag ble et menneskes liv brått og blodig forandret, kanskje for alltid.

Det er natt til søndag og jeg får ikke sove, faktisk har jeg ikke fått sove så godt i det siste, så jeg er oppe og ser på film. Filmen jeg ser på heter "birds of america" og handler om en søskenflokk som mistet faren sin da de var yngre fordi han falt ut fra et vindu i andre etasje og landet på hodet.

Jeg er tørst så jeg setter filmen på pause og går ut på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. Filmen hat fått meg til å tenke på min egen oppvekst, så da jeg synes jeg hører stemmen til broren min rope navnet mitt, tror jeg først det er en blanding av søvnmangel og påvirkning fra filmen.

Men jeg hører det igjen, det hører kliss likt ut som storebroren min da han var liten, han roper på meg fordi han trenger meg. Det er sikkert bare noen andre som ser på film tenker jeg for meg selv. Da jeg kommer tilbake til rommet mitt hører jeg bedre. Det høres nå mest ut som noen ravende fulle folk utenfor vinduet mitt som ikke klarer å bruke nøkkelkortet.

Jeg bor i en studentby. Bråk fra fulle mennesker er ikke uvanlig, særlig ikke natt til søndag. Det er nesten som om jeg forventer å bli forstyrret slike netter, ettersom jeg liker å sove med vinduet åpent. Så jeg blir først irritert. Kan ikke folka på gangen hans hjelpe ham da? Folka i blokka hans, for han står jo ikke utenfor inngangen til min?

Men han roper ikke 'let me in'. Han roper 'help', og han roper det igjen og igjen. Det er redsel i stemmen hans, desperasjon, uansett hva som hender der ute, så er det alvorlig. Jeg tar på meg ulltøfflene mine, slenger jakken over pysjen og tasser ut. Uansett om det bare er en stakkars drita faen, tenker jeg, så fryser han i hjel om han sovner der ute nå. Jeg tar med mobilen så vi kan prøve å ringe etter vaktmester om han har låst seg ute, i verste tilfelle, tenker jeg, så kan han få sove på sofaen på kjøkkenet til i morgen.

Da jeg kommer rundt hjørnet ser det ut til å være verste tilfelle, en mann ligger på bakken ved husveggen, under balkongene. Jeg går bort til han og sier at han ikke kan ligge her, imens jeg prøver å se for meg hvordan jeg skal klare å dra den store kroppen inn i hus. Jeg prøver på engelsk imens jeg kneler ved ham og legger en hånd på skulderen hans. Alt jeg får til svar er 'ambulance, please call an ambulance'.

Jeg ser blodet på bakken rundt hodet hans omtrent samtidig som han begynner å forklare at han har fallt. Han har fallt fra tredje etasje. Han vil gjerne at jeg ringer etter en ambulanse. Så jeg opp med telefonen, og får så momentant jernteppe på nødnummeret at jeg må ringe 1881 for å få det riktig. Autopiloten går behagelig imens jeg ramser opp relevant informasjon i riktig rekkefølge til damen på nødhjelpsentralen, men hun høres mer trøtt og irritert ut enn imponert. 'hva er det som har skjedd nøyaktig?' med stemme som egentlig spør mer om 'det nå egentlig er så alvorlig'. 'hør, det pulser blod ut av hodet på fyren.' sier jeg med min mest rolige og saklige stemme. 'ok ok, en ambulanse er på vei.' Jeg synes hun er uansvarlig som ikke dobbeltsjekker adressen, men hun kan vel jobben sin bedre enn jeg.

Jeg legger jakken min over ham, kneler ned og holder hånda hans. Han er redd for at han kanksje er lam, men jeg spør om han kan kjenne hendene mine, og det kan han. Og så klyper jeg ham litt i den ene foten, og så er vi glade sammen fordi det tross alt betyr at han ikke blir paralysert. Jeg vitser om at jeg trodde han bare var en fyllik, og smiler imens jeg ser på den rytmiske lille pulsen i blodet som pippler frem fra bakhodet hans.

Ansiktet hans er skjult av den ene armen, og jeg vil ikke flytte på den fordi jeg er redd for å komplisere eventuelle ryggbrudd, så jeg vet ikke hvordan han ser ut. Det faller meg heller ikke inn å spørre hva han heter, hvor han kommer fra, eller hvor gammel han er. Kanskje det er en del av underbevisstheten min som prøver å holde ham anonym? For en del minutter kunne han gjerne vært den arketypiske skadde fremmede der han ligger, alt jeg vet om han er at han trenger meg og at jeg er 100% fokusert på å være der for ham.

En fremmed går forbi oss bak meg, stopper opp og kommer tilbake, og viser seg å ikke være så fremmed allikevel. De to bor nemlig på samme gang. De har bare hilst på hverandre en gang, så alt han vet er at han kommer fra amerika, at han nettop har flyttet inn, og at faren hans skal bo der i helga. 'Do you want me to get your dad?' Spør han, men den falne tror kanskje faren hans sover, dessuten er han mer keen på å vite om ambulansen kommer snart.

Spør han hvor han har vært ute for å få ham til å tenke på andre ting, og fortsetter å spørre om ting for å få tiden til å gå. Han husker hva slags musikk de spilte på Blå. Jeg tar det som et tegn på at hodet hans foreløpig er ok, tross blodtapet. Og så er plutselig ambulanse, politi og følgebil der.

Jeg avgir forklaring, med den begrensede informasjonen jeg kan, jeg tror han mente at han datt ned fra balkongen, men han sa noe om et tre også, jeg er ikke helt sikker. Jeg fryser, og nå som jeg kan gi ifra meg ansvaret for situasjonen blir jeg plutselig uvel og frastøtt av blodet. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å se hjernemasse om jeg ser direkte på hodet hans, og fester blikket mekanisk på den ene politibilen. Men jeg ser ansiktet hans da de vender ham over på båren, og jeg er overasket over hvor ung og uskyldig han ser ut. Et pent, nesten vakkert ansikt, grimet av skitt, svette og blod.

Han som bodde på gangen hans gikk for å hente faren, men de kom seg ikke ut igjen før ambulansen var dratt. Heldigvis fikk han skyss med følgebilen som også skulle ned igjen. Jeg utvekslet telefonnummer med gangkompisen, Jørn før jeg gikk hjem igjen.

Og så spillte jeg tetris før jeg la meg fordi jeg hadde lest et sted at det hjalp mot traumer.

Bristninger på tre nakkevirvler, hevninger ved ryggrad, delvis tap av følelse på venstre side, traume mot hode. De opererte ham nå på søndag og på mandag skal de sette inn titanskruer. I beste tilfelle kan han slutte med nakkekrage om tre måneder. I morgen skal jeg besøke ham og farens hans på sykehuset.

Men så langt er det mest ironiske poetiske ved hele greia at alle vennene hans kjenner meg igjen som hun der hjelpsome dama som jobber på Rema. Det er meg, jeg gir råd om pizzaost og ringer etter ambulanser midt på natten...

Oslo brenner, eller kanskje det bare er øyene mine som svir

2009-01-08T18:33:00.000-08:00

Jeg hadde det litt travelt torsdag kveld og hadde egentlig bare tenkt å stikke en snartur nedom stortinget for å hjelpe en venninne å dele ut flyers. Leser du nettavisene sier det seg selv at kvelden ble hakket mer strabasiøs enn forventet.

Jeg kom med banen et par minutter før 17:00 med noen vage forventninger om å disse Siv Jensens appell. Mariell Lerand i Oslo Sv's utenlandsgruppe hadde oppfordret folk på ei mailingliste om å snu henne ryggen når hun begynte å tale, det hørtes symbolsk og fredelig ut på meg, så jeg var i grunnen mest bekymret for å komme så sent at min personlige ryggsnuing ikke ville bli synkront med restens.

Så snart jeg fikk meg opp på Egertorget innså jeg omsider at det ikke kom til å bli riktig så enkelt. For det første var gata forran meg stinn av folk, for det andre hadde politiet satt opp gjerder, biler og drøss med uniformkledde rundt hele Eidsvoldsplass. Jeg begynte å misstenke at Siv Jensen ikke ville ha muligheten til å merke at vi snudde henne ryggen, her ute kunne hun vel knapt se oss.

Men høre oss det kunne dem vel der inne, så jeg fant meg en plass og begynte å rope slagord. Det var ingen særlig form for organisering på utsiden så det ble ropt litt om hverandre, men jeg syntes det var sjarmerende hvordan man kunne skape en liten bølge av rop bortover ved å begynne ett nytt slagord.

Så langt var alt greit, jeg fant venninnen min og fant ut at hun allerede var tom for flyers, det var visst ikke vanskelig å få folk til å ta dem. I grunnen var det vel tvilsomt om dem egentlig trengte flyersene, for de virket engasjerte så det holdt fra før.

Det lå bråk i luften hele tiden, og allerede tidlig i protesten kastet folk ei eller annen flaske eller noe over barrikaden for å lage kvalm for folk innafor.

Jeg må si det, jeg har ikke noe imot folka som sto på innsiden, de har sine grunner for hvem de valgte å vise sin sympati for. Etterpå så jeg en gammel dame på vg-tv eller noe som snakket om hvordan det sto i bibelen at de måtte støtte Israel. Når jeg hører sånt greier jeg ikke å bli sint på gamle damer, og det er vel litt sent å prøve å få dem til å forandre mening i alle fall.

Uheldigvis er det ikke bare gamle damer som kan ha litt vanskelig for å se saken fra flere sider. Illsinte ungdommer, de fleste jeg kunne se i varierende grad av utenlandsk opprinnelse, gjorde sitt beste for å skape mest mulig bråk. Jeg har mye av det samme i meg selv, så jeg kjente igjen følelsen, men jeg tar uansett sterk avstand fra det. Det går ikke an å protestere mot vold med vold. Jeg er veldig for bråk i form av roping og hyling og sånn, men sånn bråk der man tenner på ting og knuser butikkvinduer, det burde folk ha selvrespekt nok til å holde seg unna.

Ting ble først virkelig dramatiske når Israelvennene fikk lyst til å dra hjem igjen, det er ikke lett å evakuere når man er kringsatt av ampre "fiender". Det hadde heldigvis blitt tatt forhåndsregler og store busser stoppet opp i stortingsgata for å plukke dem opp. Jeg lurer på hva som fikk dem til å løpe i slik hast til bussene? Det var vel ett eller annet, men jeg håper det ikke var en bevisst strategi, for jeg er sikker på at synet av de løpende hatsobjektene satte enkelte sinner litt mer i brann enn de ville blitt ellers.

Det gikk selvfølgelig som det måtte gå og de første bølgene av tåregass kom veltende oppover. Fett, tenkte jeg, nå fikk jeg også oppleve tåregass. Jeg hadde nemlig lugget til sengs med influensa/forkjølelse og gått glipp at demonstrasjonene så langt. Bare for å si det, jeg synes ikke at det er kult at tåregass ble et nødvendig redskap for politiet, men jeg har vel en eller annen pøbel i hjertet som var lykkelig over å ha opplevd demo med tåregass...

Det var vel rundt nå jeg begynte å miste fullstendig oversikten over hva som foregikk. Det så ut som om det var ett eller annet basketak nede i stortingsgata, med en del fyrverkeri. Jeg så at politiet jaget noen folk ned Rosenkranzgate og så vellet nye bølger med tåregass oppover. Jeg og venninnen min bestemte oss for å bevege oss opp mot karl johan istedet, i et misslykket forsøk på å unngå den sviende gassen.

Det vi etterhvert oppdaget var at det ikke fantes noen retning å gå i hvor gassen ikke svei verre og verre. Til slutt løp vi inn på en matvarebutikk på lille grensen og ble stående der inne å hive etter pusten i godt selskap med meddemonstranter og tilfeldige forbipasserende som var like rammet.

Søren som det svei, det var som å få rå løk og chili gnidd inn i fjeset, jeg måtte tviholde på hanskene mine for å ikke gni meg i øynene. Uff, stakkars de små barna, de greide ikke å la være og enkelte hadde store hovne poser under øynene. Men kids gir ikke opp så lett, de kjøpte en sitron og løp entusiastiske ut igjen :) For noen psykopatfrø :))

Det ble litt drama da en dame besvimte og falt over ende, hun hadde heldigvis nok av familie rundt seg som hentet vann til henne og passet på. Så selv om jeg hadde lyst til å gjøre noe for å hjelpe innså jeg at jeg var dønn overflødig i dette tilfellet.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å vente der inne til gassen la seg litt, men det ble heller motsatt, gassen bestemte seg heller for å sige sakte men sikkert inn i butikken. Vi bestemte oss for å bryte opp, det kom nok ikke til å bli bedre.

Klokken var ikke mer enn halv syv da jeg tok t-banen hjem igjen, men det føltes ut som om jeg hadde vært ute i timesvis. Da jeg leste på nettavisene senere var jeg litt glad for at jeg dro da jeg gjorde det, men jeg skulle gjerne vært med på fakkeltoget som gikk fra youngstorget.

Slutten på visa blei vel at jeg ikke fikk sjansen til å snu Siv Jensen ryggen, men hun endte opp med å feige ut av fakkeltoget. Jeg tror faktisk ingen hadde brydd seg om at hun hadde vært der. Det jeg har hørt var ting markant fredsommelige i forhold til opptaktene. Men selvfølgelig, det kunne hun jo ikke visst på forhånd.

Men når vi snakker om provokatører og respektløshet, hva trodde de egentlig de markerte, de som sto det oppe på Eidsvolds plass, med svære Israelske flagg og filmskjerm som vist enda et vaiende Israelsk flagg. Jeg skjønner det i teorien, men i praksis spytta de bare folk i trynet og fikk reaksjon som forventa.

Senere på kvelden snakket jeg med en som gjerne skulle vært der blant de vaiende Israelske flaggene. Han overøste meg med spørsmål om hvorfor jeg syntes det var greit at barn døde i Kongo allerede før jeg hadde fått sagt noe som helst. Problemet til folk sånne som ham (og det på begge sider) er at de ikke stopper opp for å lytte til hva som egentlig beveger seg i hodene og hjertene til dem som er på den andre sia. Og det er praktisk viss man har lyst til å være en kvalm selvhøytidelig jævel, men ikke viss man har lyst til å skape mer forståelse og fred her i verden...

Dagens oppfordring er den samme som alltid, chill ned og spør åpne spørsmål før du anklager. Så kan du i det aller minste komme med konstruktiv kritikk i stedet for oppramsa oppgulp.

Gaza blør, hjertene våre blør, hjernen min blør...

2009-01-04T14:32:00.000-08:00

Ansvaret for krisen? Hæ? Hvor banal og historieløse kan folk bli. Det finnes ikke et eneste levende individ i hverken Israel eller Palestina per i dag som har «ansvaret for krisen.» Og skal man se nærmere på historien bak krisen kunne vi like så godt boikottet Storbritania, eller oss selv for den saks skyld. Norge ville nemlig ikke ta i mot jødiske flyktninger etter krigen, ingen europeiske land var noe særlig innstilt på det heller. Dette på tross av at de såkalte «jødiske flyktningene» like så gjerne kunne bli kalt europeere etter flere generasjoners opphold i europeiske land.

Jeg leser at israelske fly dropper flygesedler der de oppfordrer Palestinerene til å trekke sørover, og jeg spør like hoderistende som avisen, «hvor i all verden er det meningen de skal dra?» Gaza er jo omtrent hermetisk lukket om man ikke er norsk statsborger på vei ut. Men også dette minner meg om fortidens synder. Hvor skulle jødene dratt hen da? For drøye femti år siden hadde de ikke mange valg og verdens(vestens) interesse om å «jage» dem til Israel var betydelig.

Og fant den nyfødte Israelske staten i sitt pure gavmildt gitte nye gamle fedreland? Jo de fant seg kringsatt av enda flere som helst skulle sett at de bare hadde blitt gassa ihjel først som sist. Lille nye Israel hadde ingen grunn til å forvente hjelp fra Europa om de skulle bli angrepet på ordentlig, så da gjaldt det å vokse seg så stor og stygg så fort som mulig. USA pøste penger og våpen i dem over en lav sko. Men dog, USA gjorde jo det med mange andre også, riktignok i mindre skala om ikke med heldigere resultat.

Det er ikke vanskelig å forstå Israel logisk nå heller, men det betyr ikke at jeg tror det de driver på med er særlig klokt, eller forsvarlig på noen måte.

Det er bare det. Jeg nekter å demonisere den ene siden her. Hva er galt med hodene til folk, er de så skada av gørr fra hollywood at de automatisk kategoriserer den ene siden som skurken og den andre som, hva? Helten? Det fører til absurde utsagn som at «jødene har glemt holocaust.» Hva mener de? har «underdog'en» glemt hvordan det er å være «underdog»? Er det skam på de historieløse jødene nå?

Om en tyder dagenes herjinger på at «jødene» er alt annet enn historieløse. De lever i en verden der deres utryddelse er en faktisk mulig utgang av en konflikt, de har opplevd det før, for å være litt banal på slutten. Så hva gjør en når en husker hvordan en hel verden stille bivånet ens nedgassing i flere måneder før Tyskland endelig foretok seg noe virkelig upopulært? Jeg vet hva jeg ville gjort, og jeg ville ikke spurt først heller.

Jeg sitter hjemme med influensa og er gørr ulykkelig over å ikke ha kommet meg på noen av demoene. For jeg hater Israel så intenst akkurat nå at det beste ville vært å skrike raseriet av meg.

Sluttstreken i hele denne krigen er som alle andre kriger for meg: «barn blir drept.» Og akkurat nå driter jeg i hvem som har ansvaret, jeg vil bare vite hva som skal til for å slutte: «barn blir drept». Kanskje Hamas burde skjerpe seg og ofre seg for det Palestinske folket, jeg driter i moral, detaljer og politikk, vi kan snakke seriøst etter at den pressende saken har blitt håndtert: «barn blir drept.» For Israel rullet inn i dette like seigt et jordskred, de kommer ikke til å stoppe opp tenke seg om og slutte.

Så noen må ta fingeren av avtrekkeren først. Og om den store fyren er loka på syre, så får den lille fyren prøve å jenke seg for øyeblikket og se situasjonen an.

Julekonfekt

2008-12-23T19:30:00.001-08:00

Jeg er ikke akkurat noen matblogger, men det er mulig at jeg kommer til å bli det etterhvert :) Jeg er nemlig ganske keen på å dikte opp nye oppskrifter, eller bare prøve meg frem uten noen annen pekepinn enn visjonen om en slags smak eller tekstur.
Jeg får ikke sove så godt for tiden, så dette var det jeg gjorde i går natt.

Hovedbetanddelen her er hjemmelaget appelsinmarsipan med redusert melisinnhold. Jeg kuttet ut halvparten av melisen fra oppskriften etter råd fra en venninne og resultatet ble veldig bra, særlig for meg som ikke egentlig er så glad i sukker.

Den øverste sjokoladen med hjertene på er en daddel fyldt med marsipan og trykket med dronningsjokolade ispedd kokkosfett.

Så har vi to helt ordinære marsipankuler med nøtt, dyppet i sjokolade.

Den det står god jul på ble til ved kreativ bruk av rester. Jeg satt nemlig igjen med mye mer smeltet sjokolade enn ventet. Jeg fikk lyst til å helle det på former, men det tok nesten et kvarter med leting før jeg fant ut at jeg kunne bruke gamle te-lysformer :) Jeg smurte dem først innvendig med sjokolade og la dem et par minutter i fryseren. Så la jeg et lag med nougat og stakk tre hasselnøtter ned i den før jeg hellte en liten dæsj hvit sjokolade over. og så dekket jeg det hele med mørk sjokolade og la dem tilbake i fryseren igjen. Da de var stivnet tok jeg de siste restene av den hvite sjokoladen, fyldte på en frysepose og klippet hull i en tupp og skrev i vei.

De to siste er variasjoner av den samme ideen. Jeg kom på å bruke aprikos da jeg var på leting etter gode dadler og fornemmelsen av smakskombinasjonen satte tankene i gang. Jeg åpnet aprikosene som pitabrød og stappet først en klatt appelsinmarsipan nedi, så fyldte på med nougat, og til slutt dyppet jeg sårkanten i sjokolade for å skjule den. På denne måten vises mye av aprikosen fremdeles og oransjefargen er veldig delikat å se på. Jeg pyntet litt med små striper, men i etterkant tror jeg det kunne vært like fint å la være.

Siden jeg ikke tror på julegaver, men har stor tro på god mat, så er det mulig at enkelte vil få litt konfekt i en av disse dager. Det er ikke en julegave, det er en konfektgave. så det så.

Jeg har grublet på kvinneligheten.

2008-12-16T23:29:00.000-08:00

Jeg begynte ikke å gruble pga debatten omkring feminisme som har rumlet rundt om kring i bloggeby, men det var en medvirkende faktor til at jeg skriver om det nå.

Kvinneligheten er nemlig like flyktig og vanskelig å definere som feminismen selv.

Det første store problemet jeg snubler over, og kanskje det letteste å videreformidle er skjæringen mellom den infantile kvinneligheten og den moderlige kvinneligheten. Rendyrker en en av disse formene er det raskt snakk om to helt forskjellige, ja nesten motstridige kjønnsuttrykk.

Det jeg omtaler som den infantile kvinneligheten er den rådende normen i populærkultur og media for tiden. Her er det gjerne snakk om å fjerne så mange «voksne» trekk fra kroppen som mulig, samtidig som stilen legger opp til hjelpeløshet og avhengighet på flere plan. Dette har også vært idealet blant de fleste overklasser i forskjellige siviliserte samfunn så langt tilbake i tid som vi kan se. Denne kvinneligheten uttrykker dermed umyndighet og behov for beskyttelse.

Det jeg tenker på når jeg snakker om den moderlige kvinneligheten kan på mange måter virke som den direkte motsetningen til fenomenet over. Her kan gjerne alle «voksne» trekk være til stede, og stilen legger opp til ansvar, evne til å organisere og kunne skape trygghet. Dette har gjerne vært idealet i jordbrukssamfunn og andre samfunn der menn og kvinner jobber side ved side. Denne kvinneligheten uttrykker myndighet og evne til å beskytte.

Jeg har grublet på flere varianter, men det er særlig disse som plager meg med sine tilsynelatende antonyme uttrykk. Jeg er sikker på at det finnes litteratur som angriper dette direkte, men jeg har ikke rukket å lete den opp ennå, tips taes imot med glede.

Hvis man setter de to opp mot hverandre, er det for meg veldig lett å trekke konklusjonen om at den første varianten, nemlig den infantile, ikke handler om kvinnelighet i det hele tatt, men heller «jentelighet».

Og her krysser problemstillingen over til transseksuell identitet for meg. Hva vil det si når en transseksuell person har en identitet som omfavner den infantile kvinneligheten? Jeg har ikke hørt om så mange av disse som omfavner den moderlige kvinneligheten, men det er mulig jeg er dårlig belest på området. Uansett ville disse to da vært to forskjellige uttrykk for transseksualitet?

Jeg synes sånne tanker er spennende fordi de er med på å bryte ned forbindelsen mellom sex og gender. Samtidig synes jeg også det kan være problematisk, for jeg kan i så fall føle meg som mange forskjellige kjønn bare i løpet av en dag.

Men ellers, akkurat nå er jeg mest interessert i arkeologiske og antropologiske betraktninger rundt dette. Jeg driver å leser «Women in prehistory : North America and Mesoamerica» Tross tittelen tar den for seg eksisterende samfunn også og et av de første kapitlene handler blant annet om tilfeller av jakttradisjoner blandt amerikansk urbefolkning. Jeg likte spesielt hvordan det var bestemoren som gjerne lærte datterdatteren å nedlegge og partere storvilt, «man the hunter»? Gå og legg deg.

Jeg driver også å leser på «Women in Human Evolution», som handler mye om hvordan arkeologien har blitt ganske skakkjørt og forurenset av ymse tiders kvinnesyn, men også om hvordan kvinnelige arkeologer som Mary Douglas Leakey tross anerkjennelse innenfor feltet forblir ganske ukjente i offentligheten. Jeg har et hat/elsk forhold til referanseføringen i denne boken, det er sjeldent lister kortere enn tre sider etter hvert kapittel :)

Og så gleder jeg meg til å sette i gang med en spennende bok om sex og gender i afrikanske samfunn som heter «male daughters, female husbands». For min del er det en uimotståelig tittel.

Så ja, jeg føler meg sånn passe genderqueer for tiden ;)

Men jeg ser ikke noe problem med å kjempe under en feministisk fane for det om.

Tvert i mot. De patriarkalske strukturene jeg ønsker å være med på å bryte ned er nemlig nettopp en av hovedmotorene bak innsnevringen av kjønnsuttrykk og skjeivfordelingen av makt dem i mellom. Dette betyr ikke at personer med pikk mellom beina er slemme, men det betyr at de har en fordel av å holde på strukturene.

Men om antagelsene mine om forhistorien er nogen lunde i nærheten av ett eller annet, så er ikke denne maktfordelignen særlig gammel historisk sett og det burde dermed ikke ta mange generasjonene å omstrukturere den heller. Om bare alle kunne blitt med og tatt et tak :)

Påstand: Medfølelse uten handling er verdiløs.

2008-11-23T08:47:00.000-08:00

Påstand: Medfølelse uten handling er verdiløs.

Jeg leste det igjen her om dagen, og som dager flest nikket jeg enig, men så stoppet det litt opp for meg. Kan man egentlig alltid handle når man føler medfølelse? Er medfølelsen ovenfor ting utenfor ens handlingsrom virkelig verdiløs?

Jeg antar påstanden er ment som en fordømmelse av alle de som snakker mye om hvor synd det er på noen eller hvor leit noe er, uten at de noen gang kommer til å gjøre noe med det. Men så må jeg spørre meg igjen, hadde det virkelig vært bedre om de hadde dritt fullstendig i det i stedet?

Jeg må gå utifra at for at noen skal komme med påstanden, så må den de sikter til ha gjort eller sagt noe som avslørte at det var en form for medfølelse der. Var ikke det i så fall også en slags handling?

Tilbake til det første spørsmålet, det er ganske innlysende at svaret er nei. I disse elektroniske multimediadager blir vi med jevnt mellomrom utsatt for informasjon som vekker medfølelse med mennesker hundrevis/tusenvis av mil borte, som vi av et utall grunner ikke er i stand til å gjøre noe med. Er man en aktiv nettbruker som liker å lese avviser kan man gjerne oppleve å bli stilt ovenfor et utall skjebner om dagen, slik at selv om man hadde hatt en liten mulighet til å hjelpe noen litt, så ville man aldri rukket å hjelpe alle.

Kjernen av det jeg lurer på er vel, er den medfølelsen jeg har med disse skjebnene verdiløs? Det nekter jeg i utgangspunktet å tro, men jeg er jo nødt til å gruble litt videre på det.

Jeg tror ikke mennesker er i stand til å overstyre medfølelsen sin. Det handler som regel om en spontan reaksjon, ikke noe man bestemmer seg for å føle. Jeg tror også at enkelte mennesker har større kapasitet for medfølelse enn andre og at de også oftere opplever skyldfølelse ovenfor ting de ikke kan gjøre noe med som følge. Jeg tror at folk som oftere føler skyldfølelse, oftere vil gi uttrykk for at de føler det også, dermed er jeg i ferd med å snu situasjonen på hodet.

For med disse tankene i bakhodet kan jeg begynne å konkludere med at folk som har større kapasitet for medfølelse, oftere vil gi uttrykk for medfølelse de ikke kan følge opp med handling og dermed oftere bli utsatt for påstanden i overskriften.

Viss jeg drar det hele lengre og påstår at folk som kommer med fordømmende utsagn av typen «Medfølelse uten handling er verdiløs», som regel har mindre kapasitet for medfølelse enn folk som ikke er fordømmende. Dette Forutsetter at utsagnet forstås som fordømmende, men jeg tror at ordet «verdiløs» merker påstanden som nettopp dette.

Dermed blir situasjonen snudd på hodet for meg. Jeg oppfatter nå personen som blir utsatt for påstanden som generelt mer medfølende en personen som uttaler den. Kanskje ikke i hver enkelt situasjon, men jevnt over.

Hvis jeg går enda lengre og påstår at folk som er generelt mer medfølende oftere ønsker å handle enn andre, og at mennesker som oftere ønsker å handle oftere vil gi etter for lysten

Så kan jeg nesten påstå at folk som utrykker «Medfølelse uten handling er verdiløs.» Gjør mindre for andre enn de folkene de sikter til når de sier det.

Men igjen, om jeg ser for meg at folk som snakker mer om å gjøre ting oftere vil få avreagert nok ved prat til at det er mindre sjanse for at de faktisk vil gjøre det de snakker om, så er vi tilbake til status quo...

Men jeg vil uansett konkludere med at medfølelse aldri er et onde i seg selv, det er fullstendig avskåret fra selve handlingslammelsen som kunne forpurret hva som helst annet også. Samtidig tror jeg uttrykk for medfølelse legitimiserer andres gryende medfølelse og sådan avler mer medfølelse i verden.

Handlingslammelse = ubehagelig.
Fordømmelse = dårlig, og kontraproduktiv.
Medfølelse = alltid bra uavhengig av omstendighetene.
Skyldfølelse = dønn ubrukelig.

Hvorfor jeg blogger med fullt navn

2008-10-18T16:04:00.000-07:00

Nok en gang har en post hos Iskwew minnet meg på å skrive om dette. Som et raskt blikk på mine seneste innlegg på bloggen min illustrer skriver jeg om sårbare og utleverende ting her. Så hvorfor beskytter jeg ikke identiteten min med et nick? Hvorfor utsetter jeg meg for mulige fremtidige konsekvenser på denne måten?

Det er ikke bare et svar på dette spørsmålet, men skal jeg begynne et sted kan jeg begynne med to av beveggrunnene jeg hadde for å starte opp denne bloggen i utgangspunktet. 1. Den var ment som en skriveøvelse. 2. Den var ment som en utforskning av grensene for hva jeg synes det er greit at hogges inn i cyberspace for uoverskuelig fremtid, for alles potensielle åsyn.

En utdyping av den første grunnen, skriveøvelsen. For meg handler dette ikke bare om å øve meg på å uttrykke meg bedre, men også om å utforske hva jeg egentlig prøver å uttrykke. Og på den måten å rydde opp i og klargjøre mine egne holdninger, tanker og ideer.

Når det gjelder punkt nummer to så har det en vag bismak av masochisme, fordi det er meningen at det jeg skriver skal presse grensene for det jeg synes det er greit å blottlegge. Og hva er så hensikten med det egentlig? Det igjen handler om ansvar, for jeg visste hele tiden at jeg kom til å begynne å skrive om problemene mine og fortiden min. Jeg hadde ikke lyst til å glemme at det jeg skrev kunne spores tilbake til meg, så jeg bestemte meg for å glemme den illusjonen først som sist.

Dette gjør blant annet at det er tusen ting jeg ikke skriver om her. Jeg vet at jeg er inne i en prosess der jeg prøver å bearbeide mye gammel dritt. Med et nick kunne det kanskje bli fristende en dag å skrive litt for detaljert, kanksje det ville være mulig å kjenne igjen noen jeg skrev om, kanskje jeg skrev noe som svertet den personen på en måte som ville ødelegge livet deres. Eller i det minste ødela all mulighet til forsoning.

Jeg var inne i en veldig sint periode da jeg fikk dette behovet for elektronisk utlevering. Jeg startet opp to anonyme blogger før denne, og opplevde med begge at for mye destruktivt sinne fikk brenne uten kontroll, det var ikke særlig konstruktivt heller.

Så jeg sa til meg selv. «Barnebarna mine kan få trøbbel på skolen om noen printer ut deler av bloggen min, det er spennvidden av konsekvensene.» Og det er det jeg prøver å ha i bakhodet hver gang jeg skriver. Det finnes folk jeg gjerne skulle korsfestet til verdensveven, men det handler ikke bare om dem, det handler, for eksempel, om barna deres også.

Så jeg rydder i motivene mine, jeg er ute etter å finne ut av meg selv, ikke skade andre. Og jeg innrømmer at dette ikke alltid er lett, og jeg innrømmer at jeg av og til tøyer grensene her også. Her om dagen fikk jeg en sms fra en bekymret og opprøret slektning som hadde lest hva jeg skrev i det siste. For henne var ikke det jeg skrev like anonymt som det vil være for de fleste andre. Henne skylder jeg en lang oppklarende samtale med langt flere detaljer enn jeg noen gang ville drømt om å utlevere her.

Men det var en påminner. En påminner om at det ikke bare er en grå masse av bekjente, ukjente og fremtidige arbeidsgivere der ute som leser bloggen min. En del av dem som leser dette er også mennesker som er oppriktig glade i meg og som jeg ikke alltid deler slike tanker med av grunner som for eksempel at jeg ikke vil bekymre dem eller plage dem. Men de er der de også og for meg kan det tidvis være verre å takle akkurat det enn at mengder med stumme, fordømmende fremmede synes jeg høres ut som en ustabil, sutrete dust.

Så der har dere det. Navnet mitt er filteret som siler ut all den destruktive dritten jeg ellers ville kommet til å skrive. I stedet får dere den vassne emo-suppa jeg vet jeg kan stå for selv om Dovre faller. Jeg kan i det minste stå inne for motivene jeg har med det per i dag, om alt annet skulle snus på hodet.

...og så er det blackmailing av meg selv for at jeg aldri skal tørre å gi meg...

Vil ikke være fattig

2008-10-15T07:41:00.000-07:00

Det er Blog Action Day 08 og det handler om fattigdom.
Jeg leste nettopp bidraget til Virrvarr og fikk lyst til å bidra litt selv.

Det er tungt å innrømme det, men jeg er fattig. Selv så overbevisende jeg forteller meg selv at jeg ikke sulter i hjel. Så betyr ikke det at ting er toppen heller.

Jeg satt og grein i dusjen i september, etter å ha tvunget meg selv til å gå til postkassen jeg hadde skydd som pesten i to uker fordi jeg visste hva som ventet. Jeg satt og grein fordi jeg var sliten fordi jeg var i en slags jobb for første gang siden desember i fjor og fordi jeg forholdt meg til et pensum på 40 studiepoeng samtidig. Jeg grein fordi jeg var sulten, fordi småpengene jeg hadde måtte vare til oktober og jeg i grunnen ikke hadde råd til mat. Jeg grein fordi jeg var redd, fordi jeg ikke hadde penger til å betale husleien. Jeg hadde ikke penger til noen av regningene i grunnen, ikke engang den på 121,- fra skattekontoret. Jeg grein fordi jeg visste at jeg var en idiot som hadde ordnet elendigheten for meg selv. Og jeg grein også fordi jeg visste at jeg kom til å klore meg ut av det på egenhånd, koste hva det koste ville, bare for å slippe å forholde meg til systemet, og andres mulige medlidenhet. Det er jo meningen at man skal klare seg selv.

Jeg begynte å studere i januar, da jeg egentlig skulle gått sykemeldt, og har levd på siste lønningen og sommerpengene som ble utbetalt samtidig helt frem til nå. Jeg mangler fremdeles 7 studiepoeng før jeg kan få studielån, men jeg nekter selvfølgelig i kjent stil å forholde meg til det på en måte som gjør at jeg spør om hjelp.

Jeg har tatt meg selv i å tenke på det mange ganger i det siste, at om det plutselig blir for mye for meg, så er det ingen som kommer til å oppdage det. Det finnes ingen systemer der ute som merker at Martine som gråter i dusjen ikke greier å bite sammen tennene nok en gang og komme seg opp fra gulvet. Like lite som det finnes et system som oppdager at Martine ikke har hatt reell inntekt på over et halvt år og oppsøker henne for å spørre hvordan ting egentlig fungerer økonomisk for tiden.

Okay, jeg innrømmer det jeg har prøvd det, jeg har ringt til sosialkontoret og spurt hvordan jeg måtte gå frem for å få støtte, eller mer ordrett «Jeg har ikke penger til mat, hva gjør jeg nå?» Men spørsmålene jeg fikk tilbake ble for mye for meg, jeg begynte å jatte med og kunne ikke få lagt på fort nok. For selvfølgelig overlever jeg. Jeg overlever mens jeg griner av utmattelse i dusjen og formaner meg selv om at det faktisk får noen penger neste måned, det blir sikkert bedre da. Penger til noen av regningene i alle fall, men mat? Det hadde jeg ikke oversikt over.

Det finnes ikke noe magisk system som oppfatter at jeg ikke har spist et ordentlig måltid på en uke og oppsøker meg for å spørre meg om det går bra med meg. Like lite som det finnes noe system som oppdager at jeg ikke har sovet ordentlig heller på grunn av bekymringer som også handler om hvor mye jeg skal tørre å jobbe for å samtidig ha tid til studiene.

Jeg har ikke en gang råd til pensum, er jeg en idiot som prøver? Jeg trenger bare 7 studiepoeng ikke 40. Natt til tirsdag ligger jeg og stirrer i taket imens tiden for innlevering av mappeeksamen tikker ut, sakte men sikkert. Jeg kunne tatt et krafttak de siste fire dagene, men det var ikke noe igjen å ta av, jeg prøvde, men hodet skrek til meg. NEI, NEI, NEI! Jeg ble til slutt liggende lammet i sengen på lignende vis som det som gjorde at jeg ble sykemeldt fra jobben i fjor.

Så nå er det 20 studiepoeng plutselig, men jeg har fremdeles ikke råd til pensum. Folk spør meg om jeg vil låne penger, men jeg sier nei, gang på gang. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne betale dem tilbake, og når jeg først får penger vil jeg at de skal være mine og ikke gli rett ut av hendene mine igjen.

Det finnes ikke noe system som skjønner at jeg sliter, uten at jeg tar kontakt dem.
Uten at jeg forklarer og dokumenterer det for dem og det er sikkert flere ting der som jeg ikke vet om en gang fordi jeg ikke har orket å sette meg inn i det.

De sier at studentene har det verre enn minstepensjonistene. Vel jeg har det verre enn de andre studentene. Men det finnes ikke noe system som ser meg.

Men jeg kommer til å klare det, for jeg er så sta at jeg nesten dør av det. Jeg skal bite sammen tennene til neste år, stå på en av eksamenene mine i alle fall og gå en litt mer forutsigbar vår i møte.

Men det er nå jeg sliter.

Ekko - jeg synger en depresiv sang

2008-10-10T01:42:00.000-07:00

En liten sang jeg skreiv da jeg jobba på fabrikk, vel den manglet siste vers lenge, men så kommer det selvfølgelig til meg når jeg egentlig skal skrive oppgave...

ja, ja, jeg har ikke prøvd dette her før, men jeg fikk jo litt lyst. Det er tatt opp i garageband, jeg sang inn et ekstra lydspor for å få en slags effekt. -jeg er ikke helt fornøyd med kvaliteten, men jeg var så utrolig keen på å poste det for å se om det virker. Og bare for å si det, jeg er ikke så god på gitar at jeg gadd prøve å sette noe musikk til det.

og, emh, jeg har laget den der grafikken også... "litt flau"

overgrep og lojalitet

2008-10-09T02:46:00.000-07:00

***korrigerende bemerkning, per 19/11.* Jeg har fått reaksjoner på at denne posten kan virke uheldig svertende på personer jeg ikke har noe ønske om å sverte. Jeg vil presisere at jeg aldri seriøst har vurdert at det er faren min som har forgrepet seg på meg, selv om det har vært vanskelige perioder der jeg har vært usikker på grunn av at jeg har erfart at jeg i andre tilfeller har greid å fortrenge ting. Når alt kommer til alt vet jeg at jeg som liten jente aldri syntes det var ubehagelig at faren min klemte meg eller hadde meg på fanget, det var trygge opplevelser for meg. Etter den mislykkede 'terapien' jeg ble utsatt for ble jeg riktignok engstelig, men jeg ble riktignok engstelig for de aller fleste etter det.
For å presisere videre er tilfellene jeg beskriver sammenblandinger av forskjellige ting som har hendt meg og forskjellige personer, jeg ønsker å beskrive hvordan jeg har hatt det, ikke å henge ut enkeltpersoner. Når det er sagt lar jeg teksten stå slik den er under og håper at folk kontakter meg og spør om de blir usikre i stedet for å gå rundt og tenke sitt. ***

Selv når jeg tenker tilbake på det nå, min tidlige barndom, tar jeg meg selv i å tenke at det ikke var så ille. Han slo jo ikke så hardt, jeg ble jo ikke varig skadet av det. Det var jo ikke ordentlige overgrep, for jeg var jo glad i ham, ikke sant. Og han prøvde jo ikke å drepe meg på ordentlig.

Det er så mange ting jeg ikke får meg til å skrive fordi jeg vet jeg blogger under fullt navn, men også fordi jeg heller ikke klarer å peke den fingeren. Jeg er fanget opp i et edderkoppnett av falske lojaliteter og jeg lar meg selv ta støyten gang på gang.

Jeg klarer ikke å vri hodet dit, jeg har et blindfelt som nekter meg å se det. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Men hvis ingen er den skyldige, hvem har da skylda?

Hvor kom det i fra? Følelsen av å være skitten, selvmordstankene, panikkangsten? Jeg nekter å tro at det var ham. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter.

Pedagogen skrev: «grunn til mistanke om seksuelle overgrep.» og moren min trodde på henne, et øyeblikk. Hva var det som ble knust i det øyeblikket, var det familien vår, eller var det løgnene? Jeg nektet i alle fall. Nektet til jeg lukket meg inn i meg selv, ble utvist av skolen fordi jeg ikke møtte opp, fordi jeg lå hjemme og forsøkte å sove, fordi jeg forsøkte å forsvinne.

Jeg prøver fremdeles å nekte for det, jeg har god trening, god trening i å skylde på meg selv. Hvordan skal jeg ellers forklare at alle hatet meg, at jeg ikke hadde noen venner, at jeg ikke fikk til å leke med andre barn uten at noe ble feil. Det var et eller annet motbydelig ved meg. Den innsikten ligger så utrolig godt innprentet, den forfulgte meg opp gjennom ungdomskolen og videregående. Ikke så rart, tenker jeg innimellom, all den sorgen, all den bitterheten og det innestengte kvalte raseriet, ikke rart folk ble ubekvemme. Og den nesten nevrotiske forståelsen av intimitet som noe seksuellt, som igjen var noe ubehagelig, som jeg prøvde å unngå for alt i verden.

Jeg greier ikke å forstå meg selv uten å passe inn seksuellt overgrep i forklaringen. Herregud, jeg greide jo ikke en gang å holde lillebroren min da han var baby og jeg femten uten at følelsen av øm kjærlighet ga meg fullstendig fobisk angst for at jeg hadde pedofile tendenser. Hvilket ikke er tilfellet bare for å understreke det. Men jeg lurer på hvor assosiasjonen kom fra, og hva nøyaktig følelsen av å holde den varme lille kroppen egentlig ga assosiasjon til. Fornemmelsen av at nærhet er noe farlig, noe som kan skifte karakter.

Men jeg nekter altså, jeg nekter til jeg blir blå.

Og jeg er alt for flink til det. Da jeg var rundt sytten fant jeg tilfeldigvis et gammelt brev fra barnevernspedagogen blant min fars papirer, jeg skjønte det ikke først. Jeg hadde jo aldri gått til pedagog som liten? Men det kom sivende tilbake i kalde drypp sammen med minnet om hvordan jeg viser pedagogen hvordan den lille maurslukeren straffer den dumme lille kua med å voldta henne fordi hun er så stygg. Jeg husket at jeg en gang greide å klatre ut på taket i panikk fordi jeg ikke ville svare på spørsmålene hennes.

Hvis jeg klarte å glemme og fortrenge slike ting, hva annet har jeg klart å gjemme for meg selv?

Så jeg graver og graver og graver, prøver å komme til bunnen av meg selv. Men jeg steiler.

Jeg steiler ved de vage minnene mine om at jeg er glad for at det er meg han tar på, at det er noe vi har sammen. Jeg nekter, jeg nekter, jeg nekter. Det var ikke sånn det var, jeg er jo glad i ham, han er ikke sånn. Hvordan kan jeg være så ubehagelig og slem mot noen som hadde det like ille, nei verre enn meg selv?

Dessuten er det jo så utrolig viktig å tilgi. Det visste jeg allerede som barn, jeg skulle ikke sladre, jeg skulle ikke klage og jeg skulle tilgi. Og det var viktig å være helten. Og som helten tok jeg lett på meg å bære alt alene.

For en motbydelig liten martyr jeg er. Det er bare det at når en først er spikret opp på det jævlige korset, så er det litt vanskelig å komme seg ned igjen uten hjelp. Og jeg. Jeg nekter tydeligvis.

Psykisk helse, en tilstandsbeskrivelse, for øyeblikket.

2008-10-07T17:07:00.000-07:00

Jeg gjør det igjen, jeg tenker på å dø.

Jeg har gjort det igjen, rotet meg inn i et ukomfortabelt hjørne av en rotete eksistens. Utsatt husarbeidet, utsatt skolearbeidet og tatt på meg for få ekstravakter til at økonomien kommer ti å gå opp i opp. Jeg ligger på sengen min, uten laken eller sengetrekk, fordi jeg har utsatt å putte det på, og leser manisk på nyheter fra Japan. Leter etter noe som kan distrahere meg fra det faktum at jeg er i ferd med å ødelegge alt, igjen.

Jeg kjenner meg selv godt nok til å skjønne litt av det som foregår, men det gjør det ikke noe enklere å slutte. Jeg kunne likegodt suttet og kuttet meg opp etter armene, det er selvskading like mye det jeg driver på med nå.

Jeg er så utrolig trøtt, men jeg har ikke lyst til å sovne. Jeg har ikke lyst til å sovne, for jeg har ikke lyst til å våkne. Dessuten har jeg ikke tid til å sove nå, for jeg er nødt til å lese den artikkelen, skrive minst en side kladd, jeg har tusen ting å gjøre. Allikevel gjør jeg noe helt annet, jeg sitter og skriver det du leser akkurat nå.

Skuldrene mine verker og hodet mitt er ullent. Fokuset mitt svømmer og jeg ser verden bølge seg foran meg og nyter synet med apatisk fascinasjon. Jeg hadde en venninne på besøk her om dagen som snakket varmt om hallusinogener, jeg prøvde å fortelle henne at jeg ser rare nok ting som jeg gjør. Jeg vet ikke om hun tror på meg, men hun stirret på snirklelabyrinttegningene mine og spurte hvor jeg tar det i fra. Hvor tar jeg det fra? Jeg vet ikke og jeg kan ikke si at jeg bryr meg noe nevneverdig. Om det plager meg på noen måte, så er det fordi det bare er enda en manisk distraksjon fra det jeg egentlig burde gjøre.

Det er ikke så alvorlig, jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke dør av det. Kompisen min har heller ikke begynt på kvalifiseringsoppgaven og han ser så rolig ut at jeg nesten lurer på hva det er han røyker for noe. Jeg kunne vært like avslappet som han. Det er bare det at jeg vet at jeg er fullstendig inkompetent. Jeg har ikke peiling på det jeg skal skrive om, jeg har ikke det minste forståelse for hvordan en skriver en akademisk oppgave, dessuten vet jeg at jeg kommer til å føkke det opp. Jeg kommer til å gjøre det dårlig med vilje til slutt, bare for å slippe stresset med å ikke få det bra nok.

Rommet mitt er skittent, jeg sover uten laken fordi jeg ikke orker å re opp sengen, tallerkenene samler seg opp og gangnaboene mine lurer på hvor de blir av. En av dem lurer også på om jeg virkelig vasket på vaskeuken min. Sannheten er at jeg ikke gjorde det, jeg orket ikke, jeg gjorde andre ting, og så fikk jeg ikke tid etterpå, for det var jo ikke det eneste jeg utsatte.

Jeg lurer på hva som er galt med meg?

En venninne spurte om jeg planla noe til bursdagen min, og jeg kjente angsten snøre seg i brystet. Jeg prøvde å forklare henne at jeg aldri har arrangert noen fest før, at jeg synes det er ubehagelig bare det å få besøk av noen. Jeg vil ikke at noen skal se hvor motbydelig jeg har det, og jeg orker ikke tanken på ikke kunne forlate festen om jeg blir sliten av å ha folk rundt meg.

Hvorfor blir jeg så sliten av alt mulig?

Jeg husker fremdeles den vinteren, da jeg lå i kanten av åkeren, og kjente sørpa sive inn gjennom skjorteryggen. Jeg husker så inderlig godt den gangen og alle andre halvhjertede forsøk på å dø. Men jeg husker den gangen best, fordi det var den gangen jeg innså hvilket svik hjertet mitt syntes det var, at jeg ønsket å ta livet av det. Så jeg lovet det at jeg aldri skulle prøve igjen, men det trodde ikke på meg. Og jeg gråt min bitreste gråt fordi jeg visste at jeg hadde mistet all tillit til meg selv.

Men jeg er så sta, jeg hadde lovet å overleve, så jeg overlevde, med sammenbitte tenner og frostbitt hud.

Jeg husker lengre tilbake, den tiden trøttheten kom for fullt. Dagen jeg innså at ting aldri kom til å bli magisk bedre, dagen jeg ga opp. Jeg var tolv og jeg gav opp. Jeg lukket øynene og prøvde å sovne for alltid. Jeg begynte å sove lengre og lengre for hver dag. Jeg lukket meg inn i meg selv og prøvde å bli borte.

Og da jeg var sju og prøvde å kvele meg selv, det var for mye, det gjorde for vond og jeg ville dø. Men jeg sa til meg selv at det kanskje ble bedre til neste år og greide til slutt å overtale meg selv til å la være. Jeg holdt det gående i fem år før noe kortsluttet i hodet mitt. For en forbannet skjebne, å være et vesen forelsket i strukturer, å se sine egne illusjoner og innse at de ikke holder.

Jeg er seks og faren min spør om jeg vet at han er glad i meg. Jeg lyver og sier ja, jeg har ikke lyst på mer bråk, dessuten vet jeg at det er meningen at man skal svare ja i slike situasjoner.

Jeg er fire og det er en krokodille på rommet mitt. Jeg gjemmer meg på kjøkkenet og prøver å være helt stille. Krokodillen har en stekepanne og en kniv, jeg hører at den kommer nærmere. Den går gjennom rommet til broren min, der det henger tegninger på veggene, og den kommer ut i stuen. Jeg står like bak hjørnet og hjertet mit slår ubehagelig hardt mot ribbeina i det krokodillen stikker hodet sitt rundt og ser ned på meg med livløse svarte øyne. Den kutter av meg den ene fingeren og fingeren freser på stekepanna, og jeg skriker. Faren min har sakt at sladrehanker er det verste som finnes. Derfor forteller jeg ham ikke om hva de gjør mot meg.

Er det normalt at en fire år gammel jente er lei seg fordi hun ikke døde allikevel?

Jeg slåss mot noe som er så innmari jævlig gammelt, noe som er en sånn intrikat, uløselig del av meg. Selvforakten, trøttheten og dødslengselen er tilstede i mine tidligste minner. Og det får meg til å lure på om det er en egenskap ved meg, i stedet for noe noen andre har påført meg. Begge foreldrene mine sier jeg smilte mye da jeg var baby, at jeg nesten aldri gråt, at jeg spiste alt jeg fikk servert og sov natten igjennom. Og jeg begynner å lure på om jeg allerede da tenkte mer på hva andre forventet av meg enn jeg var bevisst mine egne behov.

Så, jeg sitter her og skriver, igjen. Prøver å beskrive det jeg har slitt så hardt for å komme meg unna. Følelsen av at det er meg selv jeg prøver å rømme fra. Ensomheten i det å bli ønsket bort av seg selv.

Jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg skjønner litt av hva som foregår. Jeg ordnet nemlig opp i regningene mine i forrige uke og satte opp et budsjett for månedene fremover. Motreaksjonen kommer alltid. Hver gang jeg ordner opp i en del av rotet mitt, passer jeg på å klusse til andre ting tilsvarende. Av en eller annen grunn virker det som om jeg trenger rotet, og stresset som følger med skyldfølelsen av å ikke ordne opp i det.

Hver gang jeg har det fullstendig ryddig og organisert fylles jeg av en slik uutholdelig, lett tomhet. Og gud som jeg hater den følelsen, jeg hater den mest av alt.

Følelsen av frihet

Jeg lar meg slippe panikken, gang på gang.

Arbeidsfordeling i hjemmet... lang rant

2008-09-25T15:39:00.000-07:00

Arbeidsfordeling i hjemmet

Jeg har tenkt på det ganske mye i det siste, ikke minst fordi jeg tar innføringsemne i kjønnsforskning i høst, men også fordi jeg har hørt mange historier fra forskjellige hold i det siste.
Men det var en blogpost av Lady of the lake Som til slutt gav meg lyst til å skrive om det hos meg selv, eller kanskje det var de som komenterte, vel det er jo VGblogg...

Jeg kan begynne med en innrømmelse, en av grunnene til at jeg ser etter en kvinnelig livspartner og ikke en mannlig (i den grad man kan velge) er at jeg kvier meg for alt maset det potensiellt kommer til å bli rundt husarbeid. Jeg liker ikke husarbeid selv, men jeg har en sterk rettferdighetsfølelse og ville nok gjort mitt beste for å ta min del av kaka i et potensiellt forhold. Det er bare det at statestikken er mot meg hvis jeg forventer meg det samme tilbake.

«Ja» sier komentatorene på Lady's blogg og andre menn jeg snubler over i livet «Men vi gjør jo vårt, vi klipper jo plenen, fikser ting, mekker i garasjen, bygger terasse.» Og det gjør de helt sikkert, men jeg har to problemer med argrumentet. For det første er dette ting jeg kan gjøre like godt selv og ting jeg liker, for det andre tar det faen ikke i snitt like lang tid å utføre de såkalte «mannejobbene» som det tar å gjøre «kvinnejobbene» og hvis det tilfeldigvis skulle gjøre det så høres det mer ut som koseplukking enn ordentlig arbeid.

«Uff nå var du urettferdig og slem.» Kontrer mennene. «Husk at vi har viktige jobber og er veldig slitne når vi kommer hjem til de utaknemlige vestelige, nekene våre.» Når jeg var liten syntes jeg dette var et godt poeng, men jeg har sett litt av verden og konstantert enkelte ting. De aller fleste norske kvinner er i en eller annen jobb. Riktignok er mange av dem i deltidsarbeid faktisk nesten 50%, men for mange av dem igjen er dette ikke frivillig og de går og maser ekstravakter for å få endene til å møtes. En slik hverdag er ikke noe som gir overskudd.

«Kvinnene burde kanskje bare gi opp den håpløse drømmen sin om å bli like bra som menn.» Kanskje det ja? Men selv om dette skulle være et oppriktig ønske fra det norske folk er ikke lengre økonomien vår i stand til å takle at samtlige samboende kvinner skulle slutte i jobbene sine. Vi trenger faktisk kvinnene i jobb, for å få det til å gå rundt. Dessuten ofrer kvinner mer en en karriere når de kutter ned på arbeidsmengden sin eller blir hjemmeværende, de ødelegger også for pensjonsopptjeningen sin og kan komme til å gå en ublid alderdom i møte om de på en eller annen måte blir enslige før den tid.

«Norske kvinner syter og klager for mye, nei takke meg til en tradisjonell thaidame.»
(redigert 08/08-11 fordi det muligens kunne sverte gjenkjennelige personer, og det er ikke særlig kult) -> Jeg har kjent til en del par opp gjennom årene som ble kjent gjennom brevveksling, noen av de forholdene fungerte, andre var ganske triste, akkurat som med som de fleste andre ekteskap i grunnen. Men det er rimelig naivt å tro at alt det som var ille med 'den norske dama' skal utebli i et forhold med ei utenlandsk ei, de er jo individer de også og de fleste konflikter i parforhold er tosidige saker. <- (redigering slutt)

«Men det er jo naturlig at kvinner gjør husarbeid, vi må ikke bryte med naturen.» Se rundt deg da påsan, du sitter ikke akkurat i ei hule og gnager på noe rått kjøtt lengre, enkelte ting har forandret seg siden sist og vi har ikke en gang god dokumentasjon om hvordan ting var den gang da. Jeg har brukt å være en av dem som har hatt sterk tro på at menns og kvinners hjerner er av identisk potensialer, men jeg har blitt nødt til å moderere meg noe. Det betyr i praksis at jeg er åpen for visse teorier om morsfølelse og beskyttertrang. Det betyr ikke at jeg tror at vi bør fremelske disse forskjellene, og enda mindre at de bør brukes som en unskyldning for å opptre uredelig og urettferdig. Jeg tror blant annet ikke at det er «naturlig» at en mann saboterer forsøk på lik arbeidsfordeling med å opptre hjelpesløst eller ved å overse det.

«Vestelige kvinner burde være taknemlige for det de får.» Og implisitt ligger det at det kunne vært værre og selvfølgelig kunne det vært det. Men det er ikke værre og mange andre par i Norge har det faktisk bedre enn de der begge klager over urettferdigheter på hver sin front. Dessuten høres det litt kjipt ut å måtte «ta til takke» det høres ikke det minste fristende ut og det høres ikke en gang ut som om mennene som sier det tror damene får en halvgod deal en gang. Og da lurer jeg litt på selvbildet til de mennene.

«Og så videre, og så videre, bla bla bla, mas mas mas...» Oi jeg datt visst litt ut i det siste argumentet, men da kan jeg jo benytte muligheten til å si at jeg ikke tror dette er en 100% ensidig sak. Jeg tror ikke bare det er mennene som er dårlige til å komunisere eller komprimisse og jeg tror ikke bare det er mennene som går inn i parforhold med vrangforestillinger og høye forventninger. Det er bare det at akkurat når det gjelder fordelingen av husarbeidet så er det mennene som fremdeles sitter i den priviligerte possisjon og som sådan utgjør de den parten som har minst interesse av å forandre på det. Jeg tror ikke menn gjør dette for å være slemme, men jeg tror de ofte gjør det fordi det er lett og hvem ville ikke prøvd å unngått noe ubehagelig om det var lett?

En annen generaliserende forskjell mellom kjønnene er at kvinner får mer skyldfølelse, jeg tror dette er en sosial arv og jeg tror på at det er sant. Jeg tror ikke det er mannens feil at hun får det, men jeg tror det av og til kan bli belatende også det, å forholde seg til andres skyldfølelse i et nært forhold. Derfor er det like mye i mannens interesse å løse opp i denne spenningen og han gjør det best ved å ta annsvar for sin del av jobben det er å drive et hjem slik at hun slipper å «mase».

Jeg kjenner på meg at jeg kunne sagt mye mer, særlig om ansvar for barn, men nå begynner det å bli fryktelig langt.

Jeg får vel avslutte med å si at jeg aldri har prøvd å være samboer, untatt som medbeboer i kollektiv. Jeg håper jeg en gang møter en person jeg kunne tenke meg å bo sammen med, men jeg frykter at det er jeg som kommer til å prøve å sno meg fra det kjedelige arbeidet der i gården. Men jeg har ikke å gjøre noe annet enn å skjerpe meg.

Så mitt råd til alle som har problemer med rutinene i hjemmet, meg selv inkludert:

Det er bare et ork til det blir en vane.

Det, og:

Sett enkelte standarder for deg selv, ikke aksepter ukameratslig oppførsel selv om du kan slippe unna med det.

Frihet

2008-09-16T16:04:00.000-07:00

Hva er frihet? Fravær av tvang? Er frihet alltid positivt? Er den absolutt? Hvem definerer hvilken frihet jeg har? Er en frihet noe en kan ta seg? Om man tar seg en frihet ovenfor noen andre, er da det resulterende nivået av frihet større eller mindre? Finnes den frie vilje? Og hvordan definerer man den egentlig? Kan jeg føle meg fri når jeg avstår fra aktiviteter andre forbinder med frihet? Hva er egentlig talefrihet? Bevegelsesfrihet? Trosfrihet? Handlingsfrihet? Kan man bli 100% fri? Når er graden av frihet så stor at den forpurrer seg selv? Er frihet i seg selv noe å hige etter?

Og så videre. Dette er ting jeg funderer på i dag. Mye av grunnen til at jeg tenker på disse tingene er at jeg tar tankevekkende fag på universitetet i høst, fag som nok en gang eroderer illusjonene jeg har om fri vilje og aktørers handlingsrom i rom der andre aktører også skal handle, har handlet og så videre.

Tidligere har jeg når jeg har blitt spurt spørsmålet: «Tror du på den frie vilje?» gått inn i en slags forsvarsposisjon der jeg har forsøkt å forklare fri vilje innenfor et system der utrolig mange muligheter er bestemt av omgivelsene, omstendighetene og kulturen. Jeg ble provosert av de som påberoper seg den absolutte frie vilje i kraft av å være et tenkende menneske, fordi jeg alltid har vært mer eller mindre bevisst på at man blir påvirket av ting utenfra. Samtidig har denne posisjonen som regel ført til at jeg til slutt har blitt spurt om det motsatte: «Tror du alt er skjebnebestemt?» Altså om jeg tror vi bare går gjennom livene våre som viljeløse dukker og spiller ut de forutbestemte skjebnene våre. Og her har jeg alltid blitt usikker. For man trenger bare titte litt på hva som skjedde i går for å skjønne at enkelte ting som skjer i dag var veldig sansynelige, ja umulige å unngå til og med. Samtidig har jeg aldri klart svelge ansvarsfraskrivelsen et slikt syn forfekter. Og jeg greier ikke å slutte å tro at enkelte ting jeg gjør skriver seg fra en dypere «vilje» et fritt «meg» inni meg selv.

Som den grubleren jeg er har jeg derfor brukt betydelig med tid på å prøve å finne ut hva det er som gjør forskjellen? For jeg er romantisk fascinert av «årsak – virkning» til den grad at jeg forestiller meg at i en fullstendig kartlagt verden vil ikke en gang et løpsk løv i vinden framtre som kaotisk i sin dans. Her har kvantefysikken trøstet meg litt, men samtidig, selv om vi ikke kan observere de minste partiklene uten å forandre på oppførselen deres, så betyr det ikke at det hele er løsrevet fra «det store systemet». Det betyr i grunnen bare at vi antageligvis aldri vil kunne bli fullstendig klar over skjebnens mønster. Og det kan være en trøst eller en rungende utilfredsstillelse alt etter hvordan man ser det.

Så jeg tror altså i teorien på en slags skjebne, men jeg sluttet tidlig på å tro på en større mening med det hele, unntatt altså mønsteret i seg selv.

Alikevel nøler jeg, nei jeg nekter, jeg nekter å tro at valgene jeg tar her i livet ikke kan tilskrives en fri vilje, eller i det minste en slags vilje. Selv om jeg vedgår at måten jeg tenker på også er et produkt av ting som har hendt meg tidligere, ting jeg har lest, erfaringer jeg har gjort meg, foreldrene mine, landet mitt, kulturen min.

Det er som regel her i tankerekken jeg låser meg fullstendig fast og vedtar slik jeg har vedtatt før, at det viktigste er å forholde meg til virkeligheten rundt meg og ikke nødvendigvis å forstå den. Jeg kan jo aldri 100% forstå den uansett så hva er egentlig vitsen med å bruke så jævlig mye tid på det?

Men jeg kommer alltid tilbake. Og jeg leker med tanken på at selv om valgene våre er sterkt begrenset, så er det ofte visjonene våre som begrenser valgene, og ved å tenke stort og idealistisk gjør jeg valgene mine vakrere og friere.

Og jeg drar mønsteret med meg.

Og forandrer verden.

Hva slags ekle mennsker er det som ser på porno på flyet?

2008-09-15T17:04:00.000-07:00

Nå er det sikkert noen mennesker som ikke helt skjønner hva det er som er så utrolig big deal når flyvertinner og andre passasjerer klager på at voksne mennesker gjør helt naturlige ting...

Og nå er vel jeg en av dem som brenner pornoblader med radikalfeministisk fryd om jeg finner dem.

Men selv de som synes "bilder av prostituerte"* er helt ok, burde vel reagere litt på at folk drar dem frem på plasser der andre ikke har noen særlig muligheter til å skjerme seg eller gå sin vei. Det er på ett fly, hallo, det er i et rimelig åpent landskap også, det er ikke så vanskelig å legge merke til hva folka forran ser på på skjermen sin. Og flyvertinnene er på jobb så dette burde i grunnen falle under arbeidsmiljøloven.

Når flyselskapet har muligheter til å legge begrensninger på nettet de leier ut til passasjerene, så synes jeg de burde gjøre det. Unnskyldningen om at folk flest kan holde seg i tømmene holder ikke. Et sånt forbud vil bare ramme dem som faktisk har til hensikt å finne pornoen, og sånn sett ser jeg ikke hva som i så fall ville vært problematisk.

Når det gjelder offentlige rom blir det litt idiotisk å snakke om folks privatliv.

---

* direkte oversettelse.

Trøtt-emo

2008-09-13T17:16:00.000-07:00

Jeg skal dø. Jeg vet det muligens er mange år til, at det kommer til å ta ti år til før jeg virkelig kan begynne å legge merke til at kroppen eldres. Men jeg skal altså dø. Det skal bli mørkt og stille. Og jeg skal ikke være der lengre.

Jeg vet det muligens er lenge til, men hva er tid? Ti år gikk så fort at jeg knapt la merke til det, jeg blir distrahert av noe og så har ti år gått igjen. Og så tyve år og så tyve år til, og jeg kommer til å bevege meg inn i felter der statestikken plutselig jobber mot meg. Hva er tid, en illusjon av muligheter? Akkurat nå befinner jeg meg i mine minner i barndommen og i mine forestillinger alderdommen. Jeg er der allerede, i den bittre realiteten om at jeg ikke er bestandig, ikke evigvarende. Tid er ikke noe jeg har, det er noe som allerede er tatt i fra meg.

Og jeg er redd for å dø, redd for tommheten der fremme, som kommer sigende mot meg, uten at jeg kan vite hvor nær meg den er.

Jeg er allerede død, tusen ganger.

Og når jeg allerede er død, hvorfor skal jeg egentlig leve videre?

Hvis det at jeg frykter intetheten er den eneste grunnen til at jeg fortsetter å leve, hva er da vitsen med det hele?

Hjertet mitt slår.

Jeg er redd for å leve, redd for å glemme at jeg skal dø, for å ikke være forberedt når døden kommer.

Jeg er redd for å satse, bare for å finne ut at det var for sent.

Redd for å finne ut at jeg ikke klarte det.

Hjertet mitt slår.

Jeg skal dø.

Jeg lever.

Nå.

Blakkhetens ukompliserte realiteter

2008-08-08T00:53:00.000-07:00

Jeg tror jeg vil komme til å se tilbake på dette året, og delvis i fjor, som perioden da alt forandret seg i livet mitt, standpunkt ble endret, alt ble snudd på hodet, enkelte ting ble knust.

Men denne sommeren har også vært spesiell for meg. Den begynte pengelenst og med en rest av bitter bismak av fortvilelse, så opplevde jeg stadig nye lavmål av pengeløshet underveis, men kom meg likevel til både Madrid og Danmark og opplevde utrolige ting begge steder. Jeg vet nå at jeg antageligvis ikke kommer inn på studiet jeg ønsker meg, jeg vet at høsten vil bestå mye av å betale regninger fra i sommer med penger jeg egentlig ikke har og jeg har generelt lite peiling på hva som skjer videre.

Skuldrene er senket, pusten er rolig og jeg nyter sensommeren. Blant prosjektene mine er konstruksjon av fantasiverden tidvis på toppen og jeg løper frem og tilbake fra bibliotekene på jakt etter bøker som kan hjelpe meg til å forstå hvordan min egen verden fungerer i all sin mangfoldighet.

Snart kan jeg navnet på alle europeiske trær og hvordan de har blitt brukt gjennom tidene. Hvilke legeplanter som finnes rundt Sognsvann og når de forskjellige delene kan høstes inn.

Gjennom å jobbe med å skape analoger i en tenkt verden virker det som om sammenhengene og årsakene trer mye klarere frem. Og jeg bor plutselig i en mye mer helhetlig verden enn før. Selv grusen i oppkjørselen har sin historie og med litt graving vet jeg hvor den ble knust opp, hvor den ble gravd frem og hvilke geologiske prinsipper som har formet den gjennom en liten evighet.

Jeg har ikke vært så vitebegjærlig og nysgjerrig siden jeg var liten. Og den største forskjellen på da og nå, er at jeg vet hvor jeg kan finne mesteparten av svarene. «Hva består fargeblyantbly av?» Tenker jeg mens jeg skriver, og etter å ha rotet rundt på nettet i fem minutter og vurdert flere kilder vet jeg at de lages ved å blande leire og gummi sammen med forskjellige pigmenter, blandingen blir så lagt i voks for å gjøre den glattere. Deretter formes «blyet» og legges inn i en forsterkende komponent av tre. En av sidene foreslår at det mest brukte treslaget i amerika er sedertre.

Og slik vips, er enda en puslespillbrikke på skrivebordet mitt på plass. Jeg kommer nok til å dobbeltsjekke litt på biblioteket, nettet blir som regel brukt veiledende når det gjelder faktaopplysninger.

Uff slik en liten nørd jeg kommer til å bli. Jeg kan allerede en del av trærne på Latin også. Du vet det er praktisk i utlandet.

Mye forandrer seg, jeg har tenkt mye på døden, den er ikke like forferdelig som før. Eller rettere, jeg tar den ikke like personlig som før.

Og jeg er ikke redd for veps lengre.

Hvilke fobier har jeg igjen da? Snart ingen. Ikke rart at skuldrene senker seg.

Det eneste som kommer i nærheten av bekymring er mangelen på livsledsager, men sommeren blåste bort mye av den angsten også, det kommer når det kommer.

I realiteten henger det hele i en veldig tynn tråd, jeg mener fremtiden og sånt, men den henger der vel så lenge den gidder. Livet er usikkert for alle og alt kan skje. Husleien ordner seg vel på en måte og jeg har mye tørrmat i skapet. Biblioteket er gratis og det er Internett på studenthybelen også. Og plommene som modnes sakte i naboens hage og morellene, solbærene og eplene.

Og så kommer jo soppen disse dager. Høsten er en fin tid å være blakk på.

Nye klær fant jeg i en konteiner, og buksebaken kan jeg lappe.

Og så bytter jeg en middag her og der mot en fotmasasje.

Kanskje det er blakkhetens ukompliserte realitet som har roet meg?

prostitusjon og sånn...

2008-07-07T04:08:00.000-07:00

Sitter nå på en session som blant annet handler om hvorfor det sitter få kvinner i fengsel og hvordan vi kan støtte kvinner i prostitusjonen. Holdt av respektive Dolores Juliano og Debora Brock. Akkurat nå ser jeg litt sånn ut:

Første dama satt nemlig å snakket om hvordan det var en (tror hun mente det var en delvis posetiv) kvinnelig strategi å heller prostituere seg i stedet for å stjele for å overleve. Jeg skjønte jo litt hvor hun kom i fra og jeg skjønner at i et land der kvinner blir fengslet og sosialt fordømt (i en mye større grad enn i skandinavia) for dette at det kan oppleves som svært opplagt at det er systemet som er problemet og ikke selve prostitusjonen. Det kunne jeg svelgt, men når hun i spørsmålsrunden begynte å terpe på at det var opp til kvinner å ha hvilken som helst "sex" de ville begynte jeg å lure på hvordan hjernen hennes var loddet sammen... Heldigvis var det flere enn Ane Stø som skjønte at dette var oksediare. Skal prøve å finne ut hvem hun tøffe dama var og hvor hun kommer fra.

Nå sitter jeg og hører på Brock snakke om hvor viktig det er å la kvinner i sex handel velge fritt, siden denne "jobben" kan passe bra for enkelte.

Hvor vanskelig er det å se at brannslukking er rimelig meningsløs så lenge vi lar folk fyre på golvet i stua. Sikkert bedre enn å fryse i hjel, men da burde vi jo heller tilby dem andre alternativer... Har fått mye bra innputt her nede og skal skrive litt mer kvalitetsmessig om det senere, men litt guerilla må en jo ha.

Look lively kvinnegruppa Ottar:

Universitetet får 1 av 10 på organisering...

2008-07-06T00:15:00.000-07:00

Selv om det er sinnsykt kult å være på Womens Worlds er det jo selvfølgelig enkelte ting som trekker litt ned.

Det er blant annet noe helt fantastisk irriterende program-rot og så sykt vanskelig å finne ut av ting fordi stabfolka enten ikke vet en dritt om noe som helst, ikke snakker engelsk, eller ikke bryr seg what so ever. Ofte er det en god blanding av alle tre delene.

Og så er det fordelingen av lunch-billettene. De kommer i forskjellige farger alt etter hvilken kantine de passer til og det er jo i utgangspunktet fint siden det er mange kantiner og de kan ligge et stykke fra hverandre. Problemet her er at folk som har bestilt konferansebilletter sammen, ikke nødvendigvis har fått lunch ved samme kantine.

For å ikke snakke om den katastrofale oversettelsen vi har blitt utsatt for på denne tospråklige konferansen. Det verste var på åpningstalene holdt av Somali Mam og Nawal El Saadawi. Oversettelsen gikk sånn circa simultant på skjermen bak dem og var til tider direkte latterlig, vel vi fikk jo en og annen latter da.

Nå har jeg nettopp vært på et morgenmøte med CATW og også her opplevde vi at feil i programmet ødela for en god sak. Her er et photo booth bilde av hvor mange det var i tillegg til meg og Ane det første kvarteret.

Etterhvert ble vi rundt 10-11, men jeg har en mistanke om at flere vil møte opp kl 15 i morgen når programmet påstår at møtet skal holdes...

Womens Worlds - Madrid

2008-07-05T02:39:00.000-07:00

Nå er jeg i Madrid og deltar på "verdens kvinnekonferanse" Den varer ca 6 dager og er proppfull av interessant foredrag og workshops. Når jeg ikke får feministisk intravenøst er det 30 grader til langt på natt og den eneste sorgen er at jeg er sinnssykt blakk, men ja ja.

Jeg har visst blitt en veldig periodisk sporadisk blogger, men det får tåle seg :)

Jeg har nettopp vært og hørt på Sandra Harding snakke om Modernisme og Myra Marx Free snakke om problematikk rundt allianser feminister gjør med hverandre og andre marginaliserte grupper. Harding var kjempekult, men det var jo tidlig på morgenen etter en sen natt på byen og jeg må med skam tilkjennegi at jeg sovnet litt uti Myra Marx Free...

Jeg lot kamerat være hjemme for å ha minst mulig dyre ting å drasse rundt på, men jeg har jo photo booth... så her er noen stemningsbilder fra salen mens vi venter på neste foredrag.

tanker om abort - jeg lever fordi du døde

2008-05-24T03:59:00.000-07:00

Jeg ble inspirert av en blogpost borte hos Sigrun,

Abort har alltid vært et vanskelig tema for meg, ikke minst fordi jeg aldri ville blitt født om moren min ikke hadde spontanabortert et halvt år eller så før jeg ble unnfanget. Så når folk snakker om rett til livet tenker jeg noen ganger "hvems rett til hvems liv" det er så mange usikkerheter rundt en graviditet uansett, enkelte ganger når folk velger abort tidlig i svangerskapet ville kroppen uansett ha støtt det lille livet fra seg, men det kan vi jo aldri vite nå.

Jeg lever fordi noen andre døde. Jeg husker ikke om det var denne aborten eller en annen, min mor har til sammen hatt 3 tror jeg, men jeg husker hun fortalte oss at hun hadde fått holde det lille fosteret og at det hadde fått plass i den ene hånden hennes. Hun smilte når hun fortalte det til oss, og vi var bare små barn da og jeg husker bare undring over at det var mulig at noe så lite skulle kunne ligne på et menneske. Når det gjaldt slike ting var moren min ganske flink i grunnen, hun fortalte oss alt om ting, men gjerne på måter som fikk oss til å tenke heller enn å skyve det ifra oss.

Derfor visste jeg allerede fra tidlig alder at enkelte kvinner kunne velge å slutte å være gravide selv, de kunne gå til legen å slutte å være gravide og det var bra at de kunne gjøre det hos legen for de kunne jo bli skadet og dø av det om de prøvde det hjemme. På samme måte som man ikke burde gjøre andre legeting på seg selv hjemme alene. Som barn sto dette som uproblematisk positivt for meg, jeg hadde ingen konsepter om at noen kunne ha blandede følelser rund avgjørelsen. Jeg var i grunnen udelt lettet over at det gikk an å bestemme over livet sitt på den måten. Jeg lærte ikke før senere at det fantes land der det ikke var slik som hos oss.

Men man blir jo eldre og så lærer man seg å reflektere rundt ting. I tenårene forsto jeg med tiden mer om de fortvilte omstendighetene enkelte kvinner kunne befinne seg i. De kunne jo ha blitt voldtatt, eller så kunne de jo ha alt for dårlig råd, eller alt for dårlig tid, eller rett og slett være alt for unge.

Det var vel også først på denne tiden de kritiske kristne stemmene nådde meg, med sine fortvilte påstander om drap og fortvilelse. Jeg må innrømme at jeg skjøv dem kvalm ifra meg. Jeg oppfattet dem udelt som hatske og uforstående. Visst kunne jeg på et visst plan forstå at enkelte kunne angre på en abort, men disse mørkemennenes messende terping på temaet virket først og fremst som et forsøk på å tvinge kvinner tilbake under menns overformynderi.

Jeg må nevne før jeg sier det neste at jeg aldri har tatt abort.

Men så blir jeg 19, jeg er på studietur i england, jeg roter rundt slik jeg pleier og opplever at et kondom sprekker. Jeg ligger og spøker med en eller annen katolsk gutt et par år yngre enn meg om at han må forberede seg på å slutte skolen og få seg jobb, men morgenen etter er det litt anderledes. Jeg vet at jeg må få ta i en angrepille.

Jeg blir fanget i en slags følelse om at minuttene teller. Først prøver jeg studentkontoret på universitetet jeg bor på, de forteller meg om et apotek i nærheten. Jeg finner apoteket men de har ikke angrepiller, dessuten skal de snart stenge. Jeg er ikke av den lavmælte varianten så det endre med at en hyggelig mann i butikken melder seg frivillig til å kjøre meg til "familieplanleggingsklinikken".

Jeg er bakfull fra dagen før, jeg har dårlig samvittighet for at jeg stakk vekk fra gruppa mi kvelden i forveien uten å si hvor jeg skulle og de brukte halve natten på å lete etter meg, jeg har ikke sagt til noen hvor jeg skulle da jeg dro ut denne dagen heller. Jeg befinner meg plutselig på et venterom sammen med 14 asiatiske damer, to unge par og en eldre mørkhudet kvinne. Det er ikke lengre bare uønsket graviditet som svirrer rundt i det bankende hodet mitt, jeg bekymrer meg for kjønnsykdommer også.

Det bli omsider min tur. Jeg gir ifra meg et skjema jeg har fylt ut og blir vist inn på et kontor hvor jeg forklarer situasjonen. Etter litt nyktern formaning får jeg pillene og en pakke med kondomer og beskjed om å passe bedre på neste gang. De tar et par tester av meg og råder meg til å teste meg igjen om et par måneder og så er jeg fri til å gå igjen.

Det er først da jeg står på gaten igjen at det slår meg. Jeg knuger pilleesken i hånden og vet plutselig at om jeg ikke tar pillene kan det hende jeg blir gravid. Og ikke bare skrekkgravid slik jeg tenkte i utgangspunktet. Jeg kan bli gravid, et liv kan vokse opp inni meg, bli til en baby som skriker etter å leve som blir til et barn med gleder og sorger som blir til et voksent menneske jeg kan bli kjent med på nytt og på nytt og på nytt. Det er ikke 100% kanskje jeg ikke ville blitt gravid uansett, men om jeg svelger disse pillene klipper jeg av denne skjebnens tynne mulighet for alltid. Det livet som kunne blitt vil aldri bli.

Kanskje det er fylleangsten som gjør at det går sånn inn på meg. Den samme angsten som gir meg frysninger når jeg ser prognosene på pakken for at pillene faktisk skal virke. Jeg henger med hodet til neste gang jeg har mensen uansett. Det kan hende jeg er et i overkant melankolsk menneske, men reaksjonen fikk meg til å innse noe.

Det var kanskje bare en flik av en forståelse, men det var nok til å snu om på oppfattningene mine. Jeg forsto plutselig at det var mulig å sørge over et uønsket barn. Jeg forsto at selvbestemt abort aldri er uproblematisk i utgangspunktet. Og hvordan kan det være det når vi er mennesker med uendelig fantasi og innlevelsesevne. Jeg forsto en flik av tyngden av ansvaret. Når du ikke bare tror du kunne blitt gravid, men vet at du er det og vet at det lille livet har et hjerte som allerede slår og du allikevel tar den avgjørelsen.

Jeg blir uendelig ydmyk for dette ansvaret.

På samme måte som jeg blir uendelig forbannet når noen mennesker ikke greier å leve seg såpass mye inn i det at de fordømmer kvinner som tar abort som mordere og tanketomme ansvarsløse overfladiske selvopptatte dumme jenter.

Vi har faktisk i Norge bestemt at kvinner er kompetente nok til å ta en slik avgjørelse, vi har felt det ned i loven og formulert det som en rett. Vi har gitt ansvaret til kvinnen fordi noen måtte ha det og hun var den som sto saken nærmest og kjente den best. Og fordi det alltid vil handle om "hennes liv" og "hennes kropp" uansett hva noen sier. Og tør jeg lsi det, fordi ingen kan elske det lille livet i sin spede begynnelse høyere en henne, det er ikke fysisk mulig, og ingen vil sørge mer over det når det ikke lengre er.

Men det finnes et annet ansvar, et ansvar som ikke nevnes så mye i denne debatten.

Det er ansvaret staten og menneskene har for å for sørge for at det er et frivillig valg uten noen form for tvang.

fattigdom er tvang, viten om stengte muligheter er tvang, fortvilelse er tvang, ensomhet er tvang, frykt er tvang.

Hvorfor er det slik at jeg som tenåring oppfattet graviditet som den proverbielle slutten på livet? Hvorfor er det slik at enslige mødre er de fattigste i Norge? Hvorfor har vi ikke full barnehagedekning? Hvorfor legger ikke arbeidsplassene bedre til rett for ansatte med barn? Hvorfor forstår vi barn som en demper på en kvinnes karriere? Samtidig som det kan være positivt for en manns?

Den beste måten å få ned abortstatistikken på er å jobbe feministisk, å jobbe for kvinners rettigheter og samfunnets kollektive ansvar for de barn som blir født inn i det.

Og den andre siden av saken. Hvorfor opplevde jeg på byen før jeg gikk inn i mitt selvvalgte sølibat at gutter syntes det var ukult med kondom? Til den grad at de faktisk kunne finne på å lure den av midt under samleie? Hvorfor hører jeg stadig om forskjellige kjønnssykdomsepidemier? Om vi lærer barna våre en ting så burde det vel være at kondomen er deres evige venn og beskytter?

Det fikk jeg inn hjemmefra selv, men det er tydelig at ikke alle på min vei har vært like informerte.

Jeg tror jeg har nok på hjertet om tilfeldig seks til å skrive en like lang post til men det får vente.

Så om jeg må konkludere med noe får det bli:

Abort er en kvinnerett og et kvinneansvar, det kan være et ansvar som er tungt å bære uansett bakgrunn og kvinner som har tatt dette valget fortjener å bli møtt med ydmykhet og respekt.

-----------
Linker av mulig interesse:

Lav trygd fører til aborter?
Unge kvinner velger abort
Forstår at kvinner dropper barn

tips meg gjerne om flere.

Skummelt feministøyeblikk - Porno og meg

2008-05-23T13:47:00.000-07:00

Å stå foran et betydelig antall aktive medlemmer fra kvinnegruppa Ottar og innrømme at jeg hadde på et tidspunkt også brukt porno.

Det er en sånn detalj jeg har kviet meg litt for å pirke borti, ikke minst fordi det sjeldent kommer passende øyeblikk å nevne det på, men også fordi det virker litt irrelevant på meg, fordi det kun handler om meg som person og min historie.

Heller ikke denne gangen passet det helt inn i diskusjonen, men jeg mistenker at den litt klamme følelsen var mest min egen, jeg kjente at jeg rødmet i alle fall. Shit, jeg er fremdeles flau over at jeg faktisk sa det, men så har jeg jo bestemt meg for å stå for hele meg uten å legge noe i mellom så da får det ikke hjelpe. Det er vel et par bøyger igjen i den gården også. "gremmes..."

Nåja. Grunnen til at dette kom seg haltende inn på banen fra sidelinja er at Kvinnegruppa Ottar skuer en seier i det fjerne ang horekundeloven og derfor ser seg nødt til å forberede seg på en ny merkesak. Og da kommer vi jo til Pornoen, en mer raffinert utnyttelse av kvinner og med flere mellomledd, men likefullt utnyttelse. I og med at jeg selv brukte litt tid på å trekke alle koblingene her, skjønner jeg godt at det kan gå litt treigt for andre og at det kan være noe de kvier seg for å ta innover seg.

Første gang jeg kom i kontakt med pornografi var gjennom bladene til storebroren min, jeg var vel rundt 12-13. Det at det kunne være tvang inne i bildet falt meg ikke inn på det tidspunktet. Jeg syntes damene så spennende ut, og puberteten var like rundt hjørnet, og så trenger jeg vel ikke si mer om den saken.

Eller det var vel tidligere også. Jeg husker at jeg var rundt 10-11 da jeg lå under bordet hos besteforeldrene mine og leste erotiske noveller i farfars vi-menn imens de voksne drakk kaffe.

Eller da jeg stjal et eller annet snuskete blad fra foreldrene mine i en alder av 8-9 og lagde små erotiske tegneserier inspirert av materialet for meg selv. Jeg tror mamma ble usikker da hun fant dem, men det ble ikke snakket om. Og hva skulle hun si i det tilfellet, hun hadde jo selv tillat det inn i huset. Det skulle jeg gjerne spurt henne om nå forresten, hvorvidt det var hun eller pappa som hadde kjøpt det, og hva hun syntes om det i det store og hele. Kanskje til helgen?

Nåja...

Det er til tider litt snålt for meg å diskutere porno i et forum som Kvinnegruppa Ottar der de fleste har uttalt at de enten alltid har brekt seg av porno, eller at de takk gud skje lov aldri har vært noe videre utsatt for det. Til nå har jeg uttalt meg veldig forsiktig personlig, men man blir jo lei av å gå rundt grøten i evigheter.

Ja jeg har sett på porno, både i bladform, film og på nettet.

Ja jeg har blitt seksuelt stimulert av å se det.

Ja jeg har vært blind for kritikken mot porno og oppfattet den som puritanistisk.

Men jeg visste ikke.

Og jeg spør meg selv, er det en adekvat unnskyldning? Men i det jeg stiller spørsmålet står det soleklart for meg at det ikke finnes noen å unnskylde seg for. Det som teller er at jeg har skaffet meg innsikt og at jeg vet.

De sier det alle sammen, at det er en møkkajobb å gjøre research på dette feltet. Det synes jeg også, men jeg kommer liksom ikke unna at jeg vil det til bunns. Pornoen gjorde noe med seksualiteten min, den gjorde noe med kvinnesynet mitt og noe med synet på meg selv. Og da snakker jeg ikke bare om min egen snevre erfaring, men også om erfaringene til alle mine nære mannlige familimedlemmer.

Porno er ikke et selvstendig ondt fenomen, det er en del av et større bilde av et patriarkalsk kvinnefiendtlig samfunn. Og jeg tror det er flere ting vi kan gjøre med saken. La oss starte med vår egen inkompetanse og våre egne holdninger.

-------------

Noen Linker av interesse på feltet. Jeg advarer mot sterk lesning, enkelte av linkene har tekster med grafiske beskrivelser.

How I became a feminist
Anne kvalvig
Hardcore
Is porn getting worse

tips meg gjerne om flere

Mandagstanker på en fredag

2008-04-25T16:11:00.000-07:00

Mandagstanker på en fredag

Hvor kommer tungsinnet fra? Jeg vet ikke, det kommer som en dulm bølge og slår innover mitt sinns stille strand. Og jeg føler meg tom og trist. Kroppen min er ekkel og ødelagt og alt er gjennomtrukket av denne numne smerten, denne gråten som aldri forløser.

Det har vært litt sånn av og på de siste åra, så jeg vet hva det går i, jeg vet det kommer til å gå over. Så jeg sitter her med apatisk tålmodighet og har en eller annen «bad tripp» på hva det nå enn er av kjemikalier hjernen min har utløst.

Jeg hater det så inderlig, men hatet fører bare til fortvilelse, så jeg prøver å unngå det. Samtidig prøver jeg å finne bunnen av følelsen i nok et håpløst forsøk på å finne ut hva det er som gjør meg så trist. Kanskje jeg gjør meg selv gal av å prøve, men jeg vil så gjerne forstå det. Så jeg piner meg gjennom nokk en selvransakelse, griper etter og glipper de flyktige barndomsminnene som ikke er der lengre.

Dette er ikke sykelig, det er ikke noe som er feil med meg. Jeg har nok spøkelser i lasten av det jeg faktisk husker til å gjøre enhver deprimert. Det er naturlig å reagere på enkelte typer behandling, det er naturlig å ha ettervirkninger på traumatiske opplevelser. Det er naturlig å bli fortvilet når store deler av sinnet fremdeles ilegger faren ens tolkning av situasjonen mer autoritet enn ens egen.

Jeg er så lei av å bruke såpass mye tankekraft på å rettferdiggjøre hver bidige lille ting jeg foretar meg for den lille fliken av bevissthet som høres ut som ham. Er det noe rart jeg blir sliten? Det er ikke lett å kortslutte en krets som er direkte koblet opp til det «viktige» systemet. Så jeg sitter her med pinsett og forstørrelsesglass og prøver å finne ut hva det er mulig å gjøre med situasjonen.

Et viktig element som det er verdt å legge seg til merke, er at det ikke er min far som i egen person befinner seg i hodet mitt, det hadde jo vært psyko... Det er derimot en flik av meg selv som ble nødt til å tro på ham, som ble nødt til å slutte seg til hans måte å se verden på, det virket som en billig vei ut. Fliken brukte å være større, den brukte å være så stor at jeg ikke lenger greide å skille mine egen selvstendige tanker fra de oppkonstruerte tankene som prøvde å føye seg inn i systemet. Men jeg har jobbet iherdig med å fortelle meg selv at han ikke er der lengre, jeg er ikke nødt til å prestere.

Som regel er det ganske fint at hjernene våre er flinke til å inkorporere vaner inn i oppførselen vår og sørge for a vi slipper å tenke på alt vi skal forta oss. Nå for eksempel, trenger jeg ikke å tenke på å sette ned fingrene på hver tast for å lage en bokstav, jeg tenker ikke engang i bokstaver, jeg tenker i ord, det er for det meste vidunderlig magisk og fantastisk. Det som er litt kjipt i min situasjon er at det også gjelder for overlevelsesstrategier som ble innfelt i lengre tider med stress, blant dem enkelte kompulsive og destruktive adferdsmønstre. Dere har sikkert sett den videoen av elefanten som står og vugger apatisk frem og tilbake i lenken sin, vel mennesker gjør sånn også tydeligvis.

Den mest irriterende fortvilende tingen jeg gjør, er at jeg ikke tar ordentlig vare på tennene mine. Jeg har kjøpt alle produktene, jeg har betalt mer til tannlegen enn gjennomsnittet og jeg vil gjerne ha bra tenner. Men det er en eller annen kompulsiv defleksjon der, jeg glemmer det som om det skulle vært med vilje. Faen som jeg hater følslen av at tennene mine er stygge og ødelagte, jeg vet at det ikke nødvendigvis vises for andre enn tannlegen, men følelen er der fremdeles, følsen av å være en råtnende, skitten og ugjenkallelig ødelagt ting.

I dag oppdaget jeg et hull i den ene hjørnetannen min som har greid å bli ganske stort før det begynte å si ifra. Tungsinnet som har hengt over meg de siste dagene reise seg som en tsumani når det nådde inn til de grunnere farvannene og...

... og ble hengende der over meg. Jeg har lyst til å grine, jeg har lyst til å ønske meg død, jeg har lyst til å gi meg hen til tanken om at sjansen jeg en gang hadde til et fullverdig liv er borte for alltid.

Men gråten sitter fast i halsen min, og jeg er fanget i en nummen fornemmelse av noe som ligner sorg.

Jeg trenger ikke dette nå, jeg har ikke råd til tannlege... dessuten er jeg fryktelig redd for tannleger.

Og jeg er fanget i dette spørsmålet «hvorfor.» Helt til jeg innser det jeg virkelig trenger er søvn og litt medlidenhet. Så jeg lar meg falle ned i medlidenheten, ikke selvmedlidenheten for jeg synes ikke synd på meg selv. Nei, jeg trekker pusten og konsentrerer meg om vissheten, om at jeg er gald i meg selv, at jeg er stolt av meg selv, at jeg ikke trenger å være sterk, at jeg ikke trenger å prestere noe for meg selv.

For det er når jeg tviler på meg selv at motet svikter, og det er da jeg svikter meg selv.

Så det gjelder å stole på meg selv i stedet, slippe taket i frykten og glemme all fortvilelsen over tingene som aldri ble og som aldri kommer tilbake.

Og så begynner jeg forfra igjen, jeg skal stå opp i morgen, det er bra nok for nå.

En æra er over

2008-04-24T16:30:00.000-07:00

Natt til den 30. mars pakket jeg samen alle eiendelene mine i Niels Juels gate, tak bildene ned fra veggene, kasta all dritten jeg ikke hadde hatt mot til å kaste tidligere. 3 år av livet mitt har jeg brukt i dette kollektivet. 3 av de kanskje viktigste årene jeg har hatt når det kommer til selvutvikling og generell dannelse. Jeg kunne faktisk skrevet en hel dannelsesroman fra dagen jeg gikk ut av rommet mitt for første gang og ble møtt av Bjørn som spontant lagde meg en hamburger før jeg skulle på jobb, til dagen jeg grein mens jeg bar ned tinga mine.

Niels Juels gate 31, etasje 4 hadde noe helt spesielt, det er vanskelig å beskrive det. Når så stedet første gangen, med avflassende maling og dumpete gulv, så tenkte jeg at jeg kanskje skulle bli der en uke og lete etter et bedre sted, men jeg skulle jo begynne i ny jobb på mandag så jeg hadde ikke tid til å være kresen.

Men jeg ble, kanskje mest på grunn av Bjørn til å begynne med, for makan til inkluderende, hyggelig og interessant fyr skal man jammen lete lenge etter. Jeg tror jeg brukte et halvt år på å finne ut hva han egentlig jobbet med, for han svarte alltid noe nytt når jeg spurte. Han var medeier i et søkemotorfirma, samtidig som han lagde dokumentarfilm, startet opp et nytt firma, sto mye på snowboard rundt om i verden og ellers brukte mye tid på å være generelt hyperaktiv og spontan.

Den neste personen som jeg ble ordentlig kjent med var Patricia, hun gikk ikke så mye ut av rommet sitt, så det tok litt tid i grunnen. Det er litt vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk hun er. Ikke bare er hun ca 36 og ser ut som en 18åring, hun har også foretatt en livsreise fra fattigstrøkene i Zambia til å bli en av Norges best betalte frisører. Hun vant årets frisør på Adam og Eva igjen i år, antageligvis litt fordi hun har slått inntjeningsrekorden deres 4 år på rad. Hun er en krushåret, liten krutttønne av en mulatt, hun får ting gjort dagen etter at hun har begynt å planlegge dem og hun blir aldri syk.

Rune var til å begynne med et litt mindre sjeldent dyr enn Patty, men etterhvert som Patty tilbrakte mindre tid på rommet, seg Rune gradvis inn røykosen på sitt eget. Førsteinntrykket mitt var heller variabelt, han så veldig sliten ut og virket litt treig, men man blir vel sånn av mye ehm røyking. Etterhvert som jeg ble bedre kjent med ham, oppdaget jeg at han var en lun og hyggelig fyr og at han tidligere hadde levd et aktivt liv med gode studier og mye surfing. Når jeg så bilder av ham da kunne jeg nesten ikke tro det, fyren var jo dritpen. Etter at han flytta ut kapra jeg rommet hans, det med balkongen. Faen som jeg savner balkongen nå...

Det bodde ei anna jente der også, men hun har jeg plutselig glemt hva heter. Jeg husker bare at typen hennes drikker veldig mye, og at hun var generelt grei, men flytta ut tidlig.

Så var det en eller annen litt slitsom aksjemegler som het Hans Martin, ok fjes, litt kjip personlighet. Men ikke stress Hans Martin, det er bare kult å ha noen jeg kan krangle ordentlig med. Han flytta forsåvidt også tidlig ut, men inn kom Kai.

Jeg får egentlig lyst å juge litt om Kai, for det var det han var flinkest til selv. Han overbeviste en gang en hel fest arangert på gamle posthallen om at jeg var dattra til Svarsta Haugland, pluss at han selv var skandinavisk mester i riverdance. Ha ha, for en skøyer. Ellers var han skjeldent utagerende som homofil, noe som førte til møte med avdanket tv-kjendis en morgen :) Fy på deg ####, du har jo kone og barn! Jeg tror vi alle ble veldig glad i Kai med hans sprudlende humør, sarkastiske humør og utrolige påfunn. Så glad at kanskje litt for mye ble tilgitt og oversett, og det førte til at stemningen ble litt dårlig måndene før han skulle flytte ut. Min personlige teori er fremdeles at Patty og Bjørn var mest vonbråtne over at han skulle dra og ble litt passive agresive. Moralen er her er vel at den som driter ut og gjør narr av og stjeler fra alle andre, sjeldent skåner akkurat deg.

Åh Kai, hvor jeg savner deg. Personen som lærte meg å juge overbevisende :)

Linn Kom i grunnen før Kai, men hun ble mye kortere, pga uforsonlige forskjeller med andre i kollektivet. Hun er den mest distre, sløve, lettdistraherte kunstner/trommisen jeg noen gang har møtt. Favorittordet hennes var Hæ, og hun sa det hele tiden, det var som hun stadig oppdaget at verden var der, utenfor tankene sine, igjen og igjen. For min del skulle hun gjerne fått bli boende, men jeg er tilhenger av demokrati, så jeg stilte meg bak flertallets avgjørelse, riktignok etter en del kranglig, men utallet ble nå som utfallet ble.

Men hvem var det nå som kom inn etter Linn...? Hmm, jeg får redigere rekkefølgen senere, folk jeg ikke husker får motta min unskyldning, jeg er jo over gjennomsnittet distre selv.

Jeg tror det var Line, en søt og dyktig gründer med sans for humanitære bidrag. Hun drev og starta opp et håndveskekonsept sammen med noen venninner når hun flyttet inn, 10% av profitten skulle gå til skoler for kasteløse barn i India. Line var utrolig koselig, men hun flyttet igjen før jeg ble ordentlig kjent med henne, ble samboer med kjærsten om jeg ikke husker helt feil.

Shawn introduserte meg for konseptet «straight edge.» Han var litt eldre enn oss andre med sine bortimot 40 år, men den lille senete bostonianeren kunne fremdeles rocke skaterampa bedre enn kidsa og lagde utrolig fine tegninger og skulpturer. Det var litt kult at han brukte nakne modeller til skulpturene også, for de kunne jeg av og til få lov til å sitte å tegne sammen med ham :) Jeg hadde det ofte gøy med å sitte og preike dritt sammen med ham, han var Reagan Republikaner av rang og hadde stemt Bush ved alle valga, så det var nok av temaer å ta av. Uheldigvis var han litt hårsår etter gjentatte verbale angrep av sosialister, så det endte stadig opp med at vi satt og diskuterte damer i stedet. For nettop «damer» var grunnen til at Shawn var kommet netop hit til Norge. Uheldigvis for han hadde han ikke noe særlig draget, men han fikk da i det minste se dem nakne...

Når Kai dro Kom Therese inn. Jeg hørte henne først omtalt som dama som manglet en finger, men det tok en stund før jeg koblet kommentaren til dama, for det var jo bare halve fingern som var borte og hun var flink til å gjemme det :) Til å begynne med trodde jeg Therese var en sånn snill og ordentlig liten pike som aldri gjorde noe galt, helt til jeg så henne drita, for det er en helt annen historie. Stille vann renner dypest som man sier, og gjør mest av seg når stryket først kommer... Hva mer kan jeg si, en koselig tradisjonskjær hvalerjente med støv på hjernen.

Det er litt stygt å si det, men jeg tenker på øyeblikket Therese kom inn som slutten på det orginale kollektivet. Det var som om det plutselig var kommet et voksent ansvarlig menneske i hus. Sakte men sikkert inkorporerte hun regler hun mente passet seg å ha i et sambo...

Meh, du kan si hva du vil, men det er den tia jeg savner. Tia vi delte på all maten i kjøleskapet, lagde middager sammen og vasket når det ble «skitten.» Jeg savner følelsen av å komme «hjem», av den merkelige bedagelige harmonien som rådet, av den lekne innovative spontaniteten, men det er over nå.

Det siste året kom det inn 4 andre mennesker jeg setter pris på.

Kristina, også kjent som snikende ullteppe.

Halvard, residerende kverulerende biogenetiker.

Andreas 1, storkjefta fotograf fra Narvik.

Og Andreas 2, edruelig vegetarisk wannabevestlenning fra Sverige.

Jeg savner dem alle sammen. Det er driturettferdig at jeg ikke har råd til å bo der lengre.

Når jeg først kom til Oslo var det på innfall og jeg hadde hverken nettverk eller venner. Jeg fikk mye av det gratis gjennom kollektivet.

Faen så mange historier jeg har fra det stedet, kanskje jeg burde skrive en liten roman... Vi får nå se.

Paven vinner soleklart

2008-04-20T20:07:00.001-07:00

Utsnitt hentet fra Aftenpostens forside.

Beina mine er dritkleine

2008-04-19T10:53:00.000-07:00

Jeg jogget for første gang på for ever i går morgen etter at beina mine tak kontroll over kroppen og ville ut å strekke på seg. Da jeg våknet i dag tidlig var det blitt en annen lyd på pipa. Jeg tror ikke jeg har innsett før nå akkurat hvor stor forskjell det er på å løpe på tredemølle på treningsstudio og det å løpe ute i bakker og terreng.

Når jeg tidligere har løpt på tredemølle har jeg som regel kjent det primært i låra og rumpa dagen etter, men i dag tidlig oppdaget jeg hva virkelig løping gjør med kroppen.

Det er ikke bare rumpa som er støl, hele hoftepartiet er ømt, jeg er støl oppetter ryggen, lårene er vonde, leggene også.

Hvorfor i all verden ble jeg støl i ryggen? Jeg brukte jo bare beina?

Her er det tydeligvis uante fordeler om terreng ingen har fortalt meg om.

Je je, når jeg ligger helt stille føles alt ganske bra ut og beina mine driver og maser om å gå ut igjen. Men så beveger jeg på meg og da oppdager jeg at jeg har blitt enda et hakk stølere siden forrige time.

Meh, målet mitt er å kunne løpe rundt hele Sognsvann uten å ta gåpause. Klarer jeg det er jeg rimelig fornøyd med meg selv.

Slapp motivasjon motarbeides av ivrige bein.

2008-04-18T07:00:00.000-07:00

Vanligvis liker jeg å ligge å dorme lenge etter at vekkerklokka har ringt første, eller femte gangen. Vanligvis, men i dag tidlig våknet jeg av meg selv etter 5 ½ times søvn fordi beina mine hadde lyst ut og løpe. Jeg hadde lagt planen sånn halvveis motvillig kvelden i forveien og til og med lagt ut treningstøyet, men jeg trodde ærlig talt at jeg kom til å feige ut.

Derfor var det med mistroende overraskelse at jeg innså at kroppen min formelig sitret av iver. Beina mine var som et par hunder som hadde hørt ordet «tur». Det vanlige oppstartsprogrammet i hjernen min var programmert til å falle tilbake i sengen og sovne igjen, men det var som om noen manuelt hadde overstyrt programmet. Kroppen var lys våken og den ville ut.

Det er ganske lenge siden jeg har jogget og jeg er i grunnen en liten slappfisk, så det gikk treigt i starten, men det tok seg opp. Da jeg nådde Sognsvann var klokka ca 7:30, fuglene kvitra og sola skein mellom trærne. Jeg jogget et stykke, ble andpusten, jogget et stykke ble andpusten, jogget litt lengre, stinget i siden begynte å gå over. Så begynte jeg å løpe.

Jeg greide riktignok ikke løpe langt av gangen, men det var så deilig og kroppen min ble så glad. Jeg brukte ca 1:30 time på å løpe(altså for det meste gå) opp til Sognsvann, rundt og ned igjen. Jeg tror beina mine vil at det skal bli en dagelig affære, men jeg får se hvordan de føler seg i morgen...

Blind vold, eller utilsiktet sådan, mulig dårlig siktet.

2008-04-09T16:53:00.000-07:00

Noe av det jeg liker best med å være avholdsmenneske, er merkelig nok å gå på byen og danse. Det er noe med følelsen av motorisk kontroll og bevissthet rundt omgivelsene mine som tillater meg å slå meg mer løs en jeg noen gang fikk til som full. Dessuten har jeg utviklet en fordom som tillater meg å tro at jeg er to skritt foran alle andre rundt meg når det kommer til resonering og kalkulering av situasjonen. Dette er spesielt festlig for meg siden jeg liker å være kjapp i replikken, og så prøver jeg å overse det om folk er for fulle til å ta poengene mine...

Men det finnes anledninger der min mentale klarhet ikke er til særlig stor hjelp. Som f.eks tilfellet der en 1,5 liters colaflaske i tilhørende deli de luca pose kommer flyvende gjennom luften i en hastighet som tilsier at en voksen mann har drylt den med sin fulle styrke mot et eller annet fohatt objekt, og treffer meg i bakhodet der jeg går uskyldig forbi kiosken og aner fred og ingen fare.

Dette gjør selvfølgelig sinnssykt vondt, og sender meg nesten rett i bakken. Det er et lite øyeblikk der jeg ikke forstår hva som skjer og hånden går opp mot hodet for å undersøke om jeg skal bekymre meg litt eller veldig mye. På bakken ser jeg den tidligere nevnte deli de luca posen med colaflasken liggende ved beina mine. Jeg ser forvirret på folkene utenfor kiosken, ser etter noen som kanskje lurer på om det går bra med meg, eller kommer for å be om unnskyldning, det er jo sånt man kan forvente seg å se. Eventuelt noen fulle brøytende folk som raver og roper, men nei, ingen ting.

«au.» Forsøker jeg meg. «det gjorde drittvondt.» for det gjør faktisk drittvondt, jeg kjenner meg i bakhodet igjen og misstenker at hodet mitt forsøker å legge et egg. «Øy! Hvem faen heiv den flaska!?» Mangelen på sympati, bekymring eller beklagelse begynner å gjøre meg passelig irritert. Jeg legger merke til at det befinner seg en vekter blant folkene utenfor kiosken, etter å ha forsøkt å få oppmerksomheten hans en gang gir jeg opp, han ser litt nærvøs ut.

Etter en stund forklarer en bertegjeng meg litt av hva som skjedde og peker på en guttegjeng som står inne i kiosken, de peker også ut han som heiv flaska og ei av jentene har også komt ille ut av det med tilsvarende kul som meg. Situasjonen trer klarere frem for meg, de to gjengene har stått og yppa på hverandre helt til det klikka for han ene fyren. Det hele er på et latterlig lavt nivå, men så er jo samtlige tilstede drita så det holder. Det forhindrer meg ikke ifra å fremdeles ønske meg en unnskyldning.

Så jeg trår opp til fyren, han er et halvt hode høyere enn meg, men sikkert tre ganger så sterk. Jeg oppfordrer ham til å be om unnskyldning og han fnyser av meg. Det er sent på kvelden, jeg sov bare tre timer natta i forveien og jeg har nettopp nesten blitt slått i svime uten forvarsel, jeg er ikke i humør til å være tålmodig med en frekk drittunge. Så jeg spør ham hva slags dust pyse han er som kaster flasker på jenter.

Det er mulig at hans mannlige stolthet hadde fått nok knekk på seg den kvelden, han hadde i alle fall ikke tenkt å ta noe dritt fra ei eller anna jente han aldri hadde sett før. Han legger ansiktet i hånlige folder og tårner over meg det han makter. «du ser ut som en gutt!»

Jeg vet veldig godt at jeg ser ut som en gutt der jeg står, jeg bruker et halvt sekkund på å fnyse innvendig av nivået på det han tror er en fornærmelse. Og så skyter jeg tilbake med tilsvarende attitude. «Jeg ser faen meg mer ut som en gutt en deg!» Det sitrer i knyttnevene mine, følelsen som kryper opp ryggmargen hvisker til meg om hvor jævlig deilig det vil føles å slå.

Men jeg er edru, og situasjonen står klokkeklart for meg, jeg ser at han har mer lyst til å slå enn jeg har, jeg ser at han er drita og jeg vet hat han bare trenger å treffe meg en gang før kvelden er over for min del. Vi stirrer hverandre fremdeles ned, han sier at om jeg har lyst på bråk skal jeg faen meg få det. Jeg trår bakover og gjeiper og begynner å gå. Roper en del sinte skjellsord etter ham når jeg har kommet meg seks skritt unna og fortsetter.

Jeg har gått et kvartal før jeg registrerer at kompisen min går ved siden av meg. Jeg hadde helt glemt at han var der. Jeg går enda to kvartaler før jeg husker at det kan være lurt å ha is på hodet. Og så kommer jeg på vekteren og alle alternative ting jeg kunne gjort, men jeg gir fint faen i det. Jeg går hjemover med ispose på hodet og er i grunnen, i min trøtte reduserte tilstand ganske fornøyd med hvordan jeg takla hele greia.

Og så forutså jeg jo selvfølgelig at jeg kom til å fortelle historien minst ørten ganger påfølgende uker. Og så smilte jeg og var i grunne rimelig fornøyd med livet.

Sukk...

2008-04-08T15:26:00.000-07:00

Det var mye enklere å blogge når jeg hadde en kjedelig Jobb.

8.Mars nærmer seg med stormskritt!

2008-02-22T11:50:00.000-08:00

Jeg sitter i 8.marskomiteen i år og karret tidlig til meg plikten å designe flyers, klistremerker og buttons. Nå er alt materialet ferdig, og for dem som er interessert i å spre budskapet på skole eller jobb, eller andre steder, så kan de hente flyers på kontoret til Rødt i Osterhaugsgt 27. Buttons kommer vi til å selge for ca 10kr stykket.

For de som ikke gidder å dra seg opp til rødt etter flyers legger jeg dem også ut på deviantart, trykk på linkene under bildene for å komme til en utskriftsvennlig pdf.

PDF

PDF

De ferdig opptrykte flyerene ble ikke riktig så friske i fargen, men jeg er dritkeene på dem uansett. Jeg har nemlig aldri laget flyers før :) Ikke minst sånne som folk skal se på og spre rundt over hele oslo og sånn =*-*=

Seksuell identitet, terminologier og betydningen av ordene.

2008-02-20T09:34:00.000-08:00

Seksuell identitet, terminologier og betydningen av ordene.

Jeg liker ikke å bli puttet i bås, og da heller ikke når det kommer til seksualitet. Dette kan også ha noe med at jeg ofte henger meg opp i betydningen av ordene og særlig når det kommer til seksualitet finner jeg betydningene snevre og kvelende.

Det er også en link her mellom ordrett betydning og underforstått betydning som i enkelte tilfeller kan være litt morsom.

Tror jeg starter med «heterofil»

Den per dags dato «vanligste» seksualiteten er «hetrofili.» Ordet betyr ordrett «en som er venn med noen som er ulik.» i litt mer overført betydning «en som elsker den som er ulik.» bruken av ordet: «En som føler tiltrekning mot det annet kjønn.» og i mer dagligtale «en som bare tenner på personer av det annet kjønn.»

I utgangspunktet har jeg aldri følt meg bekvem i denne båsen. Jeg har helt siden jeg var liten blitt like surrete rundt søte jenter som søte gutter. Nå rakk jeg riktignok å bli rundt 19-20 før jeg seriøst begynte å vurdere om jeg kunne vært kjæreste med ei jente, og derfor omtalte jeg meg selv som «heterofil» helt frem til da.

Det var på mange måter litt bittersøtt å forlate denne båsen. Bittert fordi jeg innså at jeg ikke var helt den jeg trodde jeg var. Søtt fordi jeg uansett hater båser.

Per dags dato er det latterlig enkelt for meg å påstå at jeg ikke er heterofil, men det hindrer ikke enkelte kjipinger fra å påstå at jeg er det, og at jeg lurer meg selv.

For det er jo en gang sånn at jeg har utrolig lite erfaring med jenter. Noen tolker derfor min interesse som noe påtatt, og det kan være utrolig irrterende.

Nok om meg

Selv om heterofili oppfattes som normen over store deler av verden, har jeg en tendens til å ikke helt tro på det. Jeg liker bedre teorien om at alle har ulike deler av tiltrekning inni seg og at enkelte filier er mer markante hos enkelte. På samme måte som vi alle innehar såkallt feminine og maskuline aspekter.

Jeg har også en tendens til å tro at grunnen til at «heterofilien» er såpass overvektig er pga gammle fordommer, tillærte adfærdsmønster og frykt for å skille seg ut.

Nå mener jeg ikke å kritisere folk med «heterofil» identitet. «eg er mye flinkere når jeg faktisk prøver :) » Identitet er et veldig sammensatt fenomen, og selv om man ikke har noe ønske om å forandre på seg selv, så kan det noen ganger i det minste være interessant å se litt på bakgrunnen til hvordan identiteten ens ble til.

Meh, som alle filier, jeg vil nok komme tilbake til det, er «heterofilien» noen ganger alt for inkluderende også. Som når man blir beskyldt for å spille på det andre laget fordi man avviser noen. Det er vel kanskje hovedgrunen til at jeg missliker filiene, fordi det som regel kommer ned til smak og behag til slutt alikevel.

Photo boot og sinsstemninger

2008-02-14T04:30:00.000-08:00

Jeg har en tendens til å ta særdeles mange bilder av meg selv med photo boot, gjør ikke alle mac'ere det? I alle fall, det blir en del random uttrykk ut av det, jeg tror faktisk ikke jeg har eneste bilde der jeg bare sitter og smiler og ser normal ut. Normal... heh... Vel uansett. På noen av bildene jeg tar har jeg glemt hva det var som fikk frem uttrykket. På bildet nedenfor, tror jeg at jeg er irritert på meg selv fordi jeg leser ulovlig nedlastede tegneserier på internet i stedet for å rydde rommet/få meg jobb/få meg et liv/vaske av sminken fra i forrigårs...

Pluss at jeg er litt glad i meg selv fordi jeg er så utrolig surrete og håpløs. Tro det eller ei, jeg synes jeg er litt søt på dette bildet, men så har jeg jo altid hatt litt rar smak...

Oi...

2008-02-13T15:35:00.000-08:00

Har vært litt stille her de siste månedene, men kommer krypende tilbake.

Har vel vært litt stille generelt i livet, prøvd å finne ut hva jeg egentlig vil her, med livet mener jeg. Jeg blir 26 i år alt etter hvem jeg spør er livet allerede over eller bare så vidt begynt, jeg hører vel egentlig ikke så mye på de folka, jeg hører desto mer på det rastløse hjertet mitt som er lei av å pisse rundt uten å bestemme seg.

Jeg har sluttet i jobben min, etter litt over en måned med sykmelding. Jeg har kastet meg på to fag på UIO etter at jeg fant ut at jeg mangler 30 sudiepoeng for å få lån, snart er det bare 10 igjen og så er den døren oppe igjen.

Jeg har tørket støvet av kameraet og bestemt meg for å gjøre et forsøk på å overleve som frilans fotograf. Litt murky hvordan man gjør det egentlig, men jeg har registrert firma og gjort et oppdrag for en kompis. Går jeg på trynet, så går jeg på trynet, men hvis jeg ikke strekker på vingene snart kommer de til å råtne av og falle i stykker.

Har fremdeles deppedager, men arbeidet med 8.marskomiteen holder meg i nakken, gleder meg til dagen, til å stå med parolen og se flyers på trykk som jeg har designa.

Jeg vet ikke helt hva det er jeg driver på med, men det, det går sikkert bra.

Oi, broren min er i avisen.... med gønner og attitude.

2007-11-13T05:48:00.000-08:00

Siden Mamma og Brodern har flytta til svalbard har jeg begynt å lese Svalbardposten på nett for å føle meg litt næremere hverdagen deres.

Rett etter å ha lest en artikkel om vold på skolen der, oppdaget jeg dette bildet.

Og jammen er det ikke brodern som står der med gønner og greier. Jeg leser videre at det har noe med yrkesmesse å gjøre... Vell hu dama ser jo ut som om hun prøver seg som politi, så da må jo broren min være en slags banditt da... Neste gang jeg ringer ham får jeg vel spørre hvordan det går 'in da hood' :)

Landsmøte i Kvinnegruppa Ottar

2007-11-10T05:30:00.000-08:00

Nå sitter jeg her på landsmøte i kvinnegrupa Ottar, det første jeg har vært med på, og også det første "landsmøtet" Jeg har vært med på. Det hele blir holdt på gamle historierike Helga Hjorts Hospital i Sandvika. Landsmøtet varer fra 9/11 til 11/11 så vi er kommet godt i gang og har gått gjennom en god overvekt av programpostene nå.

Det har vært kjempekoselig å treffe folk man enten bare har hørt om eller sett bilder av på nettet. Det har også vært gøy å treffe folk jeg først møtte da vi delte ut flyers utenfor landsmøtet til arbeiderpartiet da de skulle bestemme seg for om de var for eller imot kriminalisering av horekunder.

Nå sitter vi å planlegger litt om hvordan vi skal gjøre ting til neste år, mye spenende, jeg gleder meg allerede. Kanskje spesiellt til vi skal reise til madrid for å delta på "womens Worlds" konferansen.

Jeg gleder meg også til 22 nov. vi skal ha et åpent møte der vi skal lansere "Pornoforedraget" et foredrag vi planlegger å dra landet rundt til de som ønsker mer informasjon om hva porno er for noe og hvordan det kan virke på folk som leser eller ser på det.

Så jeg oppfordrer folk som er interesserte til å ta kontakt med Kvinnegruppa Ottar om de skulle være interesserte i å komme på foredraget 22 November!

Jeg legger ut litt bilder senere.

Hurra for Kvinnegruppa Ottars nye nettside!!!

2007-11-10T03:55:00.000-08:00

Jeg har ventet på det helt siden jeg oppdaget Ottar for alvor i Mars i år. Nemlig at den en gang akk så modærne nettsiden deres skulle få et velfortjent spaopphold og oppfriskning. Det var vel en av de første tingene jeg spurte om da jeg dukket opp på kontoret deres, enda litt usikker på om dette var noe for meg. Da kunne jeg med glede få høre at arbeidet allerede var i gang, ja faktisk nesten sluttført.

Nå sitter jeg her på landsmøtet til Kvinnegruppa Ottar og har akkurat bivånet lanseringen av det nye nettstedet, og jeg er jublende imponert. Derfor ønsker jeg selvfølgelig at flest mulig andre skal få muligheten til å oppleve det samme for meg. Til de som aldri har sett det gamle oppsettet anbefaler jeg at de tar en titt på den gamle siden først for virkelig å oppleve det enorme skrittet fremover i brukervenlighet og anvendelighet.

Nå er det enda en stund til siden er fullstendig oppe å går, men det som er der
allerede gir en fornøyelig pekepinn på det som kommer.

Uttrykksrynker? (litt foreldet reklame, men dog...)

2007-11-05T05:33:00.000-08:00

Jeg har forståelse for at enkelte synes det er kjipt at tegn på aldring kommer tidligere enn forventet. Jeg har forståelse for reklamesn sugerende virkning. Derfor har jeg også forståelse for at folk løper å kjøper parfymerikremer i dyre dommer, selv om en krem med faktisk medisinsk virkning ville befunnet seg på apoteket.

Så jeg skjønner til en viss grad frykt for rynker, men Utrykksrynker?

Hva i all verden er galt med uttrykksrynker? Er ikke det sånne linjer som kommer i ansiktet når en f.eks. smiler? Og som danner fine små linjer som forteller om hvilke utrykk du bruker mest? Garnier må ha blitt kjøpt opp av Botox-folka...

Jeg synes dette er dritkjipt. Ikke bare skal man se ut som ei barnerumpe, man skal se ut som en barnerumpe uten følelser...

Og jeg som trodde Kari Traa var en dame man trygt kunne nevne blandt gode forbilder for unge mennesker. Tja, snø sol og fjellluft kan vel skremme en hver spjåke. Det er vel det mest rynkefremkallende vi har. Men for den saks skyld håper jeg Kari bruker andre preparater i ansiktet når hun ruler bakken. For Garniers virker neppe som lovet.

Mandagstanker på en fredag

2007-11-02T03:55:00.000-07:00

Jeg her redet et hus i meg selv
Noen dager har det for tynne vegger

Jeg leste et sted, tror det var et av sitatene på fuckitall.com at ”Depression is anger without enthusiasm”. Det er et ordtak som kommer tilbake til meg på dager der jeg føler meg mer hudløs enn ellers. En kompis av meg bruker å gjenta hvordan ”alt kommer an på innstillingen.” Noe jeg er enig med ham i, særlig viss det forståes som ”Alt kommer an på hvordan man ser på saken.” Moren min er en ufeilbarlig optimist, men kommer gjerne med egen vinkling i stedet for å lire av seg selvfølgeligheter. Det kan være irriterende innimellom, men det kommer vel an på innstillingen det også.

Kona til faren min bruker å si ”Det heter ikke å være deprimert, det heter å deprimere seg.” Hun har hørt det fra en annen venninne tror jeg, jeg husker ikke hvem av dem. Jeg liker den setningen fordi den impliserer at man kan klare alt man vil om man bare tar seg litt sammen, men det er vel kanskje derfor jeg ikke liker den også.

Noen dager når jeg er sliten, litt trist og generelt tiltaksløs blir det plutselig vanskelig å ”ta seg litt sammen”. Det blir vanskelig å omdirigere den destruktive logikken i hodet mitt til konstruktive ideer. Det blir til og med vanskelig å bli sint, fordi jeg setter meg fast i et mønster av selvklandring og ikke greier å sparke noen som ligger nede.

Heldigvis har jeg redet et hus i meg selv
Som dog det noen dager har tynne vegger
Har en seng ved peisen
Der jeg tuller meg inn i et teppe
Og venter på at det skal slutte å regne

For deppedager kommer og går, det er ingen katastrofe, det er ingen stor sorg, jeg har overlevd det før. I morgen når jeg står opp skinner solen, i morgen når jeg står opp virker alle gjøremål lette som bare faen, i morgen når jeg står opp.

I mellomtiden skal zombie-slaven min gjøre arbeidet mitt på jobb, personlig skal jeg sove til i morgen.

2007-10-17T17:15:00.001-07:00

Wheeee! Jeg har fått meg MacBook Pro!!!

Dagen for psykisk helse...

2007-10-10T13:18:00.000-07:00

Det er i grunnen litt ironisk å ha lyst til å skrive noe om dagen for psykisk helse og finne ut at jeg rett og slett ikke orker fordi jeg er for sliten og nede...

Mandagstanker på en fredag

2007-10-05T06:24:00.000-07:00

- Husker du hva jeg ba deg om å gjøre?
Lammet av skrekk og angst nekter hjernen min å koble. Prestasjonsangsten og panikk kverner seg sammen til en uløselig knute under det grønne klede. Han spør meg igjen, litt utålmodig. Jeg kjenner at tårene for alvor begynner å presse seg ut av de sammenknepne øynene mine, såre lyder tvinger seg ut av halsen, hendene beveger seg fra fanget opp til munnen, kroppen begynner å riste.

Tannkirurgen drar den lille operasjonsduken burt fra ansiktet mitt, men jeg har allerede begynt å hyperventilere. Noen ber meg om å puste rolig, jeg greier ikke å kontrollere pusten godt nokk til å fortelle at det ikke går. Kroppen knyter seg og oksygenoverskuddet begynner å gjøre meg svimmel, hjernen min forsøker å slå seg av, nekter å forholde seg til det som skjer.

På dette tidspunktet er jeg mer skamfull enn redd, nederlaget er totalt, jeg er redusert til en hysterisk gråtende muskelknute, til et svakt ødelagt menneske. Et kort øyeblikk føles det ut som om hyperventileringen skal kvele til bevisstløshet, men trangen til å bevare en siste rest av verdighet holder meg igjen.

Et kort øyeblikk imens panikken fremdeles rir meg er det min fars stemme jeg hører. ”Ikke skap deg.” ”Slutt å spill skuespill.” ”Ikke bli hysterisk.” ”Du greier å puste normalt om du vil.”

”Får. Ikke…”

Presser ordene frem mellom de grunne, rytmiske gispene

”Vanskelig. Å.”

Jeg blir sint, biter tennene sammen så pusten blir en hvesing, konsentrer meg, klarer å få ned noen dypere åndedrag.

”Vanskelig å. Puste normalt.”

Alt fokus går med på å trekke mellomgulvet lengre ned, sakte, rykkete slipper krampetaket. Noen sier noe om at pulsen min begynner å normalisere seg. Noen holder håndleddet mitt. Jeg føler meg svimmel, kvalm og fullstedig ubrukelig.

På ett eller annet tidspunkt har de to assisterende tannlegene forlatt rommet. Pusten min er fremdeles hikstete, jeg krøller meg sammen på siden i den nedfoldede tannlegestolen og gråter.

Ti år siden sist… Tenker jeg, og føler meg som om jeg har vært på sight seeing i fortiden.